Ny våpenforskrift ble som kjent vedtatt i juli fjor, men juridisk sett er det en del punkter her som ikke er helt i takt med eksisterende Våpenlov. Derfor blir det nå nedsatt et utvalg som skal foreta en total gjennomgang av eksisterende våpenlovgivning og fremme forslag til en ny våpenlov. Som representanter for de sivile våpenorganisasjonene er valgt Randulf W. Tønnesen (president i våpenrådet) og Hans O. Kveli (president i Det frivillige skyttervesen), med Thor R. Grannæs og Lucien Dedichen som vararepresentanter (med møterett).
Randulf W. Tønnesen markerte seg fornuftig og faglig tung under arbeidet med forskriften, og jeg har stor tro på at også de andre valgte representantene vil gjøre en god jobb i det nye utvalget.
Men jeg må få lov til å spørre; hvor er Norges Jeger- og Fiskerforbund? Har de tenkt å være like usynlige i denne saken også, som de har vært ved en rekke viktige saker (blyhagl og ulv) de siste årene.
Jeg håper inderlig ikke det er tilfellet, for nå er det viktig at forbundet markerer seg og ikke minst bruker sine politiske kontakter for alt det er verdt. Og når vi har en justisminister som på alvor kan få seg til å foreslå en ordning med sentral oppbevaring av alle jaktvåpen, så er det faktisk veldig nødvendig også.
Ikke på grunn av akkurat dette forslaget i seg selv, som naturligvis er umulig å gjennomføre i praksis, men på grunn av faren for hva en justisminister som tenker slik kan få seg til å forslå neste gang!
Justisdepartementet med Storberget i spissen ønsker å redusere antall våpen i Norge, og legger følgelig føringer for Politidirektoratet, som igjen viderefører dette strenge regimet nedover til de lokale våpenkontorene. Og dette er selvfølgelig i utgangspunktet en riktig og god intensjon, men det legges i denne sammenhengen etter mitt skjønn altfor liten vekt på å differensiere begrepet våpen.
Det burde i lengden være unødvendig å presisere at sivile jaktvåpen i svært liten grad er involvert i kriminelle voldssaker, men akkurat det faktum velger man dessverre elegant å overse. Men slik vil det ofte være i mange sammenhenger i et gjennomregulert samfunn, de sterke begrensninger som legges for å hindre/begrense de få, men alvorlige lovbrytere, får også negative konsekvenser for de mange lovlydige.
Husk at det nå begynner å haste med å anskaffe våpenskap, fra og med 1. juli i år er det er påbudt med våpenskap fra og med første våpen!
For øvrig bekrefter ulveforsker Petter Wabakken at det nå har etablert seg ei ny familiegruppe med 4-5 ulver i Marker kommune i Østfold, ikke langt fra nær svenskegrensa. Dermed er trolig bestandsmålet med 3 ynglende familiegrupper nådd i Norge. Og sannsynligvis blir det ganske snart flere, ikke minst på grunn av «den store ulvejakta» i Sverige tidligere i vinter. En uønsket konsekvens av «tilfeldig og ukritisk» uttak av ulv er at dersom alfaparet tas ut, vil det medføre oppsplitting av familiegruppene, og de yngre dyrene bryter ut og danner flere mindre grupper.
Jeg spår (uten at akkurat dette krever så mye klarsynthet) derfor at ulveproblematikken ikke blir noe mindre i tiden fremover, og heller ikke at det blir enklere å ta ut familiegrupper/enkeltindivider som skaper særlig store problemer. Den «nye» gruppas hovedrevir er bare 11 små kilometer fra Sverige og kan derfor ganske sikkert defineres som felles med svenskene. Da har forskerne enkelt fredet den.
Det er nok å nevne Galven-tispa for å kunne fastslå at ulvesonestrategien vel heller ikke fungerer direkte imponerende, i hvert fall ikke slik den blir praktisert. Eller kanskje det egentlig er det den gjør, i alle fall fra et forvaltningssynspunkt?
Kanskje det er på tide med en ny politisk gjennomgang av premissene for en felles svensk-norsk ulvebestand? På bakgrunn av ulvens levesett og egenart, og de relativt små områdene den tross alt har til rådighet i våre to naboland, må det eneste fornuftige være å forvalte den nordiske ulvebestanden i fellesskap.
MENY
Tips en venn
