Elg

Forskerne er rimelig sikre på at det fantes en primitiv elg for cirka to millioner år siden. Den var omtrent på størrelse med nåtidens hjort, og har fått det vitenskapelige navnet Alces gallicus. Etter som elgbestandene levde til dels atskilt i forskjellige miljøer, utviklet de seg også forskjellig.
De sikreste funnene av dagens «moderne» elg i Norden, Alces alces, er ca. 100 000–150 000 år gamle.

Det skilles i dag mellom sju forskjellige raser eller underarter av elg. Fire av dem lever i Nord-Amerika, mens to raser i de asiatiske delene av Russland. Den nordiske elgen finnes foruten i Skandinavia også i Polen, Baltikum og deler av det europeiske Russland.
Men etter hvert gikk elgbestanden dramatisk ned i Skandinavia, og rundt 1550 var det neppe god økonomi i å drive og vedlikeholde fangstanleggene.

På begynnelsen av 1700-tallet blir det lovfestet en begrensning i fangsten av elg i dyregraver. Bestanden nærmet seg et lavmål, og i 1730 var elgen totalfredet for en lengre periode. Da fredningen etter mange år ble opphevet, førte det til hard jakt og en alarmerende nedgang i bestanden.
Særlig på slutten av 1900-talet økte elgbestandene til dels dramatisk mange steder i Norge, som følge av en rekke såkalte «grønne vintre» med lite snø og nærmest ubegrenset tilgang på føde. Det siste også på grunn av skogbrukets intensive avvirkningsmetoder med store hugstflater.

Elgen er det største hjortedyret på jorda. Den kan ha en skulderhøyde på over to meter. Det finnes dyr med levendevekt på 750 kg, og slaktevekta kan komme opp i 180–350 kg hos voksne dyr. Elgkua er betydelig mindre enn oksen og veier sjelden over 470 kg.
Halvannetåringens gevir er vanligvis kun en enkelt liten stang eller pigg på hver side. Dette går under det populære navnet «sykkelstyre» og er likt enten dyret har fjølhorn eller stanghorn. Oksekalver som er velutviklede kan ha to små «tapper». Oksen feller som regel geviret i desember/januar, med unntak av halvannetåringene, som kan bære gevir til langt utpå ettervinteren. Eldre dyr feller først.
Geviret hos elgokser i Norge varierer mye i både form og størrelse. Velkjent for elgjegere som er mer enn middels interesserte i trofeer, er stanggevir og fjølgevir. Førstnevnte type er lang og smal og kalles også cervin type ettersom det har en del likhetstrekk med et hjortegevir. Fjølhornet (palmat) er rett og slett fjølformet som navnet sier, og kranset med tagger. Det er alle mulige mellomformer mellom disse to hovedtypene. Det kan også finnes okser som har ett fjølgevir og ett stanggevir.

Gjennom alle tider har elgbestandene variert blant annet med bestandene av ulv. Med ulvens tilbakekomst kan det stedvis spores en nedgang i elgbestanden, selv om ulven synes å foretrekke rådyr som byttedyr framfor elg.
Trolig er bruk av løshund, svært ofte i kombinasjon med posteringsjakt; den mest utbredte jaktformen på elg i Norge i dag. Et antall jegere posterer på forhånd rundt et avgrenset område, før én eller flere hundeførere går inn og slipper hunden(e) løs. Klarer hunden å få elgen til å bli stående, går hundefører innpå og feller ønsket dyr. Hvis dette ikke lykkes, har fremdeles postjegerne gode sjanser til å felle elg.
En del bruker også bandhund til å finne elgen; hundefører går med hunden i band (line). Også denne jaktformen kan kombineres med posteringsjakt.
Tradisjonelt benyttet man drivjakt mange steder særlig på Sørlandet, noe som fremdeles holdes i hevd en del steder.

Elgen representerer med sitt velsmakende og delikate kjøtt i utgangspunktet en råvare av ypperste kvalitet. Og selv om elgkjøtt fremdeles utgjør en viktig del av det vi kan kalle naturalhusholdningen i mange bygdestrøk, er det ingen tvil om at den mer urbane del av befolkningen er mer bevisst på det kulinariske og nærmest eksotiske ved å servere og spise viltkjøtt.

I alt ble det felt 36 400 elger under jakta høsten 2010 og vinteren 2011. Det er nesten 400 flere enn foregående jaktår. Fellingstallene økte i de tre nordligste fylkene, mens de gikk noe tilbake i de sørligste fylkene.
Det var gitt tillatelse til å felle nærmere 45 200 dyr totalt, en økning på nesten 800 dyr fra året før. Fellingsprosenten havnet på 81, det samme som de tre foregående årene.

Hedmark er det viktigste elgfylket målt etter antall felte dyr. I alt ble det gitt tillatelse til å felle snaut 9200 elger her, og i overkant av 8000 ble skutt under jakta.