Hjort

For mer enn 10 millioner år tilbake levde det som trolig er opprinnelsen til de første «moderne» hjortene. Hjorten som hovedart antas å komme fra Sentral-Asia. Deretter spredde den seg østover og vestover, og utviklet seg forskjellig på grunnlag av lokale forskjeller i miljø.

I Norge etablerte hjorten (Cervus elaphus atlanticus) seg relativt sent som følge av den siste istid. Men sikre funn av beinrester datert fra om lag 4500 år siden, bekrefter at hjorten i hvert fall var etablert på denne tiden. Det er jo mest nærliggende å tro at hjorten kom til Norge fra øst, men genetisk er vår norske hjort mer beslektet med den skotske. Men nøyaktig viten om hvordan arten klarte å komme seg fra Storbritannia og over Nordsjøen er en gåte. Langt nok tilbake var det tidvis isbroer som hjorten kan ha tatt seg over til Norge på. Samtidig var det i vikingtiden vanlig å holde hjort i fangenskap, dyr som de kanskje tok med seg hjem sammen med vakre jomfruer og kostbare skatter?
________________________________________________________________________

_________________________________________________________________________

Selv om det unntaksvis forekommer enda større eksemplarer, er levendevekt for henholdsvis voksne hann- og hunndyr, 180–240 kilo og 135–140 kilo. Hannhjorten kalles bukk og hunndyret for kolle eller hind. Om sommeren er pelsen hos begge kjønn rødbrun, mens den i vinterhalvåret er mer grå. Begge kjønn har en markert svart stripe langsetter ryggen, fra nakke til hale. Det såkalte speilet, en lysere flekk i dyrets bakende, og er tydeligere hos kollene en hos bukken.
Når brunsttiden nærmer seg på høsten, utvikler hjortebukken kraftig halsragg samtidig som halsmuskulaturen øker betraktelig. I brunsttiden tar bukkene til seg minimalt med næring og tærer på energireservene de har bygget opp i løpet av sommeren.

Tradisjonelt er (og blir) 50 % av antall felte hjort på Vestland felt under natt- og skumringsjakt på bøen, når dyrene søker seg ned for å beite. Også drivjakt i bratte lier med fra få til mange jegere er mye benyttet.
Fra gammelt av er bruk av hund i forbindelse med hjortejakt på Vestlandet omtrent svartelistet, i alle fall drivende, kortbeinte hunder. I noen grad blir imidlertid bandhund benyttet, og da fortrinnsvis av rasen svart elghund.
Også brølejakt på hjortebukk er en effektiv og svært spennende jaktform, hvis det gjøres riktig og til rett tid i brunsten.
Særlig de siste 20 årene har hjorten spredt seg fra Vestlandet og over til Østlandet, hvor det i dag er etablert livskraftige og sterke bestander mange steder.

Høsten 2009 er den første jaktsesongen hvor det ble felt flere hjort enn elg. I alt 39 100 hjorter ble felt i løpet av jakta høsten 2010 og vinteren 2011, en økning på nesten 1 400 dyr fra året før. Fellingstallet har økt hvert eneste år siden jaktåret 1989/1990. Hjortejakta er større enn elgjakta for tredje år på rad. I alt ble det felt nesten 2 700 flere hjorter enn elger. Av en total fellingskvote på 54 350 dyr ble 72 prosent skutt. Antall fellingstillatelser har aldri vært høyere og økte med over 3 400 dyr fra året før.

Også denne gang ble det felt flest hjorter i Sogn og Fjordane. I alt ble 11 800 dyr av en kvote på snaut 15 600 rapportert felt. Dette var en økning på 170 dyr sammenliknet med året før. I de to andre store hjortefylkene, Møre og Romsdal og Hordaland, ble det skutt henholdsvis 11 100 og 7 800 hjorter. Her var økningen fra året før på henholdsvis 175 og snaut 300 dyr.
Fellingstallene økte i alle fylkene hvor det ble jaktet på hjort. Den største økningen fant sted i Sør-Trøndelag. Selv om det sakte, men sikkert blir mer hjort på Østlandet, er det bare noen få prosent av utbyttet som felles der. Ser vi på fylkene på Østlandet og Sørlandet, ble det felt flest hjorter i Telemark og Oppland, med omtrent 500 dyr hver.