Småvilt

Tradisjonelt er det fjellets fugl, rypa, som har vært mest populær å jakte på for jegere som har vært mest interessert i fuglejakt, både med og uten hund. Og fremdeles er rypejakt ettertraktet for mange, selv om bestandene dessverre har vært til dels sterkt synkende.

De siste ti årene har det årlige utbyttet av ryper blitt redusert fra over en halv million i jaktåret 1999/2000 til 160 000 sist jaktår. Dette er en reduksjon på 27 % fra foregående jaktår. Det var nedgang i alle de største rypefylkene. Den store nedgangen siste år kan skyldes flere forhold. Som en følge av små bestander av rype har grunneierne mange steder begrenset antallet jegere. I tillegg har det blitt innført kvoter på hvor mye som kan felles. En del jegere har enten latt være å jakte rype eller satt egne begrensninger på uttaket. I tillegg til liten rypebestand kan derfor også mindre jakttrykk forklare noe av fellingsnedgangen.
I 2009/2010 ble det igjen felt flest ryper i Finnmark, selv om utbyttet ble redusert fra foregående jaktår med 21 prosent. I alt ble 22 800 ryper felt i vårt nordligste fylke.

Rypebestanden (og skogsfugl!) avhenger i stor grad av hvor mye smågnagere det er. Tidligere varierte mengden smågnagere gjerne i 4-års sykluser, med et toppår hvert fjerde år. I slike toppår utgjør smågnagerne så mye lettfanget mat for rovdyr og -fugler at ryper og skogsfugl klarer å få fram store kull med kyllinger, slik at det samtidig blir topp produksjonsår for disse jaktbare artene.
Men det siste tiåret har det ikke vært slike topp smågnagerår, og følgelig har predasjonstrykket på jaktbare fuglearter økt til dels dramatisk.
Nå skal det sies at det har vært flere gode produksjonsår for skogsfugl mange steder, slik at bestanden generelt slett ikke er dårlig.

Skogfugl og rype jaktes både med og uten hund. Uten hund jaktes det på støkk; jegeren gjennomsøker de områder av jaktterrenget han tror mulighetene for å finne fugl er størst. Hele tiden må jegeren være beredt til å skyte, da man aldri med sikkerhet vet hvor når rypa/skogsfuglen tar til vingene.
Med stående fuglehund, er det hundens oppgave å finne fugl, ta stand og så reise fuglen på jegerens kommando. Helst skal hunden også beherske apport; hente fuglen til jegeren etter at den er felt.
Det sistenevnte momentet er også svært ønskelig ut i fra et humant synspunkt med tanke på nødvendig ettersøk av skadeskutt fugl.
Til sammen ble 11 500 storfugl og 26 200 orrfugl felt i løpet av jaktåret 2009/2010, og det er en liten nedgang fra foregående jaktår. Hedmark stod for 41 prosent av storfuglfellingene, mens 27 prosent av den felte orrfuglen ble skutt i dette fylket.

Litt i skyggen av disse hovedartene, finnes det mange andre og til dels store bestander av jaktbare arter fugl i Norge. Primært er and- og gåsejakt populært mange steder, og det er ingen tvil om at her kan jakttrykket økes betraktelig. Begge artene jaktes primært under (nærings)trekket og ved hjelp av bulvaner (lokkefugl) og lokkefløyter. 16 900 stokkender og 12 800 grågjess ble felt i løpet av jaktåret 2009/2010.

Det samme er tilfelle for ringdua, som jaktes på noenlunde samme måte. Ikke minst er dette et utmerket tilbud til unge jegere; ofte store lokale bestander som gir rikelig med skuddsjanser og det til en billig penge. Ikke uvanlig er mange korndyrkere så fornøyd for å bli kvitt disse «luftens plageånder» at de ikke tar noe betalt for jakta. Etter rype er ringdue den småviltarten det felles mest av her i landet. Sist jaktår ble 57 000 skutt.

Siste jaktåret ble det også skutt 18 800 rødrever og 20 400 harer. Jakt på disse småviltartene foregår primært med drivende hunder (støvere/småhunder). En del jakter også hare og rev på sporsnøen. Tradisjonelt er det under åtejakt i løpet av vinterhalvåret det felles flest rever, samt noe ved hijakt.

Langs vår langstrakte kyst er det også relativt mange som jakter sjøfugl, kanskje primært ærfugl og skarv. Denne jakta er sterkt væravhengig, og i verste fall får sjøfugljegeren bare en håndfull dager i løpet av sesongen hvor det er mulig å komme seg ut på skjæra der fuglene trekker.