Skrantesyke – dødsdom eller tid til pause?

Etter at skrantesyke ble påvist på Hardangervidda, spør mange hva som vil skje med den største av Europas siste villreinstammer. Beslutningen får stor betydning for norsk hjorteviltforvaltning.

Sist oppdatert 26. oktober 2020 kl 19.28
Villrein, skrantesjuke, Hardangervidda,
STARTEN PÅ SLUTTEN: CWD-funnet er alarmerende, både for villreinen generelt og for all hjorteviltforvaltning. (Ill.foto: Åsgeir Størdal)

– Jeg var på jakt på vidda da jeg hørte om det. Jeg fikk sjokk, og tror jeg banna høyt. Jeg så for meg hva som vil skje, ut fra hva som skjedde i Nordfjella. Jeg frykter Norgeshistoriens verste dyretragedie i en situasjon der man ikke er sikker på noen ting, sier Johnny Vikne.

Lederen i Ullensvang fjellstyre har Hardangervidda som nærmeste villreinområde. Etter den første påvisningen utenfor Nordfjella, er han både opprørt og bekymret.

I årene etter Nordfjella-saneringen har håpet vært at strategien i det minste var vellykket. Men så kom 11. september 2020. Det som for alt i verden ikke skulle skje, var et faktum. 

– Det verste som kan skje nå, er at de gjør det samme som i Nordfjella. Jeg regner det som en selvfølge at det ikke blir vedtatt, for da må noen stilles for «krigsrett»: De har ikke peiling på hvor smitten kommer fra, og de sier det er så smittsomt. Jeg har akkurat fulgt dyra på jakt i tre uker. De går helt sammenpressa på det samme området, og da måtte de da ha funnet flere smitta dyr? Vi jegere burde ha sett noe unormalt, men det er det som er så spesielt; vi ser ikke flere sjuke dyr! utbryter Johnny.

Les også: CWD-råd til villreinjegere.

Uforsvarlig dyrevelferd

På Hardangervidda er det tatt over 3600 prøver. Èn eneste er positiv. Med det som bakteppe, råder Veterinærinstituttet (VI) til rask reduksjon av bestandene både på Hardangervidda og i Nordfjella sone 2: Ved å felle 600 bukker, som statistisk ser ut til å være mest smitteutsatt, er det 50 prosent sjanse for å felle dyr med skrantesyke.

I tillegg bør det felles mange simler for å redusere tilveksten. Jakta på Hardangervidda ble derfor forlenget med to uker – men så satte flere villreinnemnder ned foten. 

– Det er ikke forsvarlig dyrevelferd. Dyrene trenger hvile når vinteren kommer, sier Vikne opprørt, og han vet hva han snakker om: Det er få som har sittet lengre i et fjellstyre og villreinforvaltningen enn 67-åringen. 

– Fjellstyrene rundt Hardangervidda er enige om at nedskyting må unngås. Hardangervidda har en tilvekst på 2000 kalver i året. Neste år bør vi fortsette med normal jakt, ta prøver og observere dyrene. Da står vi bedre rustet til å ta en avgjørelse, mener Vikne. 

Artikkelen fortsetter under bildet!

Johnny Vikne Hardangervidda
FRYKTER REPRISE: – Hvis myndighetene vedtar samme strategi som for Nordfjella, mener jeg noen bør stilles for krigsrett, sier leder Johnny Vikne i Ullensvang fjellstyre. (Foto: Audun Kvandal)

Krever bedre forskning

Han er ikke den eneste som er fortvilt over myndighetenes hastverk. Både villreinjegere, ordførere, professorer og uavhengige eksperter engasjerer seg: Eigil Reimers er pensjonert professor emeritus ved UIO og NMBU, og har jobbet hele livet med hjortevilt og villrein.

Sammen med flere leger og professorer krever han i et leserinnlegg bedre forskningsgrunnlag:

– Vi ble enige i Nordfjella-saneringen etter lange diskusjoner. Men Nordfjella har utvekslet dyr med Hardangervidda, og Hardangervidda har utvekslet dyr med Setesdal og Ryfylke. Så finner man ett smitta dyr på Hardangervidda, og velger å gå like drastisk til verks igjen. Hvis de nå skal skyte ned stammen til 2000 dyr og iverksetter en voldsom bukkejakt til våren på 5-600 reinsbukker, blir vi veldig betenkte, sier Reimers. 

Han maner til is i magen, og heller holde bestanden på «forbrukstallet»:

– Hvert femte år bør det være bred innsamling av prøver, for å se om det gradvis smitter mer. Da får vi et tilstandsbilde, samtidig som man får tid til mer avansert forskning.

Myndighetene kommer trolig ikke til å utrydde all villrein på Hardangervidda.

Syke dyr i «alle år»

Reimers mener det er to alternativ; enten å skyte ned stammen eller å håpe på gryende immunitet.

– Rein har ulik genkonfigurasjon, Svalbardreinen er for eksempel mye mer mottakelig enn rein på fastlandet. Det gjør bildet komplekst, der full nedskyting er et alternativ, men et ekstremt dårlig alternativ. Selv mener jeg dette må få gå seg til. Smitten har potensiale til å gå videre til andre hjortedyr, men det har det jo allerede vært store muligheter for. 

Reimers understreker at han snakker for seg selv, men henviser likevel til flere kjente forskere. 

– Vi mener kunnskapsgrunnlaget er syltynt på alle nivå; både hvor smitten kommer fra, hvor lenge den har eksistert, og om dette er noe som lenge har gått under radaren. For det har jo i «alle» år vært observasjoner av syke dyr, påpeker han. 

Upublisert museforsøk

For nettopp dette sentrale spørsmålet står fortsatt ubesvart, til tross for betydningen for videre håndtering: Hvor kommer smitten fra? 

Veterinærinstituttet har ikke hatt tid til å svare på spørsmålene fra JEGER, til tross for flere purringer. Ifølge dem er det tre teorier om smitten: Som arvelig sykdom, at prionproteiner i kroppen endrer form spontant, eller at smitten kommer utenfra. Men ingen kan sikkert si hvordan skrantesjuke kom til norsk villrein. 

Les et utfyllende svar fra Professor Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo i denne saken, der du får god forklaring på mye av det du lurer på. Han er ganske bestemt på at CWD ikke har eksistert tidligere.

Forskere tror nå at utbredt gevirgnaging kan være med på å forklare spredningen av skrantesyke.

Frykter nye helikopter-jag

Vi må nå ta turen tilbake til Johnny Vikne i Odda, som er svært spent på ein rapport som er bestilt fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), som kommer 15. desember. Den blir avgjørende for avgjørelsene som blir tatt for behandling av skrantesjuke. I likhet med mange andre lurer Johnny på hvordan det blir i årene fremover: 

– Alle spør seg om dette. Mitt ønske hadde vært en normal jakt neste år. Stammen er maks 6000-7000 dyr, mye mindre enn bestandsplanen om 12.000 vinterdyr. Hadde ikke dette ene dyret blitt felt, hadde vi fått beskjed om å øke stammen. Nå skal vi isteden skyte ned til et nytt lavnivå. Det går ikke; vi kan ikke slakte 10.000 dyr bare fordi vi ikke veit bedre. Vi kan ikke angre etterpå.

– Hva frykter du mest?

– At de skal jage dyra gjennom hele vinteren for å ta enda flere prøver. Det er dyreplageri. Mange syntes det var en tragedie i Nordfjella, der helikopter ble brukt til å jage dyra over bakketopper, før de skjøt noen og jagde resten videre. Dyrevernmyndighetene hadde svimt av om de hadde sett det, sier Vikne innbitt – vel vitende om at det er Mattilsynets ansvar.

Les svaret fra Mattilsynet her!

CWD

* CWD er en prionsykdom som oppstår når nerveceller ikke klarer å bryte ned cellenes prionprotein. Det fins ulike prionsykdommer, så som skrapesjuke (sau), kugalskap og skrantesjuke (hjortedyr).

* Det er funnet minst to typer i Norge. Hos villrein har skrantesjuke vært smittsomt (klassisk skrantesjuke), i motsetning til sju tilfeller hos elg og én hjort, der sykdommen trolig er spontan (atypisk skrantesjuke) og ikke blir vurdert som smittsom. 

* Skrantesjuke er dødelig, men har en langsom utvikling: Tidsrommet fra smitte til død er 2-6 år. Reproduksjonstallet tyder på at hvert smitta dyr bare smitter 1,3 nye dyr, til tross for lang tid som smittebærer. 

* Veterinærinstituttets undersøkelser har ikke påvist forskjeller mellom de smittede villreinene i Nordfjella og på Hardangervidda. De samme undersøkelsene klarer heller ikke skille «norsk» skrantesjuke fra CWD i Nord-Amerika. Resultat fra museforsøk viser likevel at prøvene ikke har identiske stammer. Det gir ikke grunnlag for å si at det er forskjell i hvordan sykdommen arter seg og hvor smittsom den er. 

Publisert 26. oktober 2020 kl 19.28
Sist oppdatert 26. oktober 2020 kl 19.28
annonse
Relaterte artikler
annonse

Jeger utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Atle Rønning
Annonser: Kjetil Sagen