Hva er den beste elgpatronen?

To teorier - minst

Det er to hovedleire i diskusjonen om hvordan en god elgjaktkule skal oppføre seg. Noen mener den skal avgi all energi i dyrekroppen og ikke gå igjennom. Andre – meg selv inkludert – mener den skal ha så god inntrengning at den går gjennom to grove boger. 

Noen tror det bare er å bruke et eller annet superduper magnumkaliber, så skyter du uansett kule gjennom dyret både på langs og på tvers. Men jo større hastighet en ekspanderende kule har, jo større diameter får den som oftest. Da sier det seg selv at oppbremsingen blir kraftig. Så jo større hastighet kula har, jo bedre kule trenger du for å unngå at den revner fullstendig. 

For mange år siden testet jeg ulike kuler i 308W og 300 Wby magnum, som har ca 130-140 m/s høyere hastighet enn .308. De fleste dårlige og halvgode kulene gikk dypere med .308W. Det var bare de beste superkulene som gikk like dypt med magnum’en, selv med litt mindre restvekt.

«– Do you know Stevie Wonder? spurte jaktguiden etterpå. Ja, jeg hadde jo hørt om ham, hvordan det? Jo, til og med en som er blind kunne følge disse blodsporene! »

Rekyl og presisjon

Noen har et favorittkaliber og nåde den som snakker negativt om det! Jeg har selv hatt favorittkaliber, men er nok ikke så skråsikker som jeg engang var. Har du en patron som tilfredstiller kravet til anslagsenergi, skyter godt med den og bruker en god kule med god presisjon, så er det uvesentlig hva patronen heter. Eneste unntak er at det er fordeler med et kaliber som du lett får kjøpt både i inn- og utland.

Mange flattskytende kaliber har ofte ulempen med kraftig rekyl og dårlig presisjon. Skyter ikke rifla presist, hjelper det svært lite med flat kulebane. Da vil jeg heller ha en 6,5x55 med gode kuler som går stabilt og godt. 

Noen mener det ikke er nødvendig med en rifle som skyter 10-15 mm samlinger på 100 meter fordi de skyter ikke så godt selv. Javel, men supergod presisjon gjør vel ikke skuddene dine dårligere heller?

Magnumbasillen

Tidlig på nittitallet ble jeg bitt av magnumbasillen, og fant ut at 340Wby. Mag. måtte være noe av det beste man kunne bruke. Det var ikke måte på hvor fort dyrene døde når de ble truffet av en kule fra 340'en på både korte og enormt lange hold, ifølge amerikanske våpenskribenter. Jeg måtte bare bestille en rifle i dette superkaliberet. 

Allerede første høst fikk jeg erfare at ikke alt skrytet stemte: En elgokse kom i fullt trav i kanten av et hogstfelt på 80-90 m hold. Jeg satt klar, gryntet og skjøt med det samme den stoppet opp. Oksen fikk et godt lungeskudd – for deretter å løpe videre. 

Jeg ble bare sittende og måpe. Elgen var jo skutt med en 340Wby? Den skulle jo gå rett ned i smellen! Pokker heller, hva var dette for noe?

Elgen gikk over ende etter hundre meter. Blodsporet inneholdt masse lungebiter hele veien, men den måtte likevel ha litt tid på seg før den kapitulerte.

«En god kule og et godt treff er det som skal til for å ta livet av viltet raskt og humant.»

Ettersøk med Stevie Wonder

For noen år siden skjøt jeg en elgkalv med 458 Win. Hvorfor bruke et så grovt kaliber på elg, lurer du vel på? Jeg trengte litt jakttrening med grovkaliber i forkant av bøffel- og elefantjakt, hvor jeg hovedsakelig skulle skyte med 458 Win og Lott. De fleste vil vel tro at kalven gikk ned som om den hadde blitt truffet av lynet. Men neida, selv med et godt skudd gjennom den ene bogen, greide kalven å komme seg 30-50 m.

Et vortesvin jeg skjøt med samme rifle, løp over 200 m med lungeskudd. «Do you know Stevie Wonder?», spurte jaktguiden etterpå. Ja, jeg hadde jo hørt om ham, hvordan det? Jo, til og med en som er blind kunne fulgt disse blodsporene: Busker og kratt var sprayet røde av blod! svarte guiden.

Neshorn mot elg

En høst fikk jeg en overraskende tøff jakttest av 250 grs Rhino Solid Shank i 340Wby. Det er en kule hvor bakerste del er solid, mens blyet er loddet til mantelen på den fremste delen. Jeg skjøt ei elgku på 6-7 meters hold. Kua løp opp til der jeg satt og stoppet to meter bak meg. Jeg forventet et spark og slengte meg ned en liten skråning, men så i samme øyeblikk kua ramle. Den veltet nedover mot meg og slo det ene beinet borti meg før den ble liggende. Det var jaggu nære på!

Da vi flådde elgen, fant jeg kula mot skinnet på motsatt side. Den hadde riktignok mistet tre av de fire bladene på veien gjennom to boger, men likevel! En kule får ekstra mye juling når det blir skutt på så kort hold, så dette var en god attest.

Farlig fart

Nå er det visst «in» med tunge kuler. Spør du meg, vil jeg heller kalle det gammeldags: I «gamle dager» var kulekvaliteten så dårlig at det var nødvendig med en tung kule og lav hastighet. Det ble påstått at når elefanter ble skutt mellom øynene med slike kuler, kunne man se enden av kula stikke ut fra skallen mens elefanten løp som om ingenting hadde hendt. Dette er nok sterkt overdrevet, men mange patroner var ikke gode nok til å få kulen til å trenge gjennom de tykke beinene. 

I dag får man kjempegode, lette kuler i de fleste kalibre. Skal du på utenlandsjakt og skyter på lange hold med høye utgangshastigheter, vil selvsagt kulene tåle mer fordi hastigheten synker betraktelig. 

Som eksempel har en 140 Sierra Game King i 6,5-300WWH en fart på ca 950 m/s ved munningen. På 200 m er hastigheten ca 818 m/s, mens på 300 m er den nede i ca 757 m/s. På dette holdet har den altså samme hastighet som en 6,5x55 på 80 m. Men treffer du grove bein med 6,5-300'en på 80 meter, er jeg redd Sierrakulen vil revne fullstendig i en hastighet på hele 895 m/s.