Jeg ligger gjemt i en jervenduk, slik at rypemor og kyllinger oppfører seg naturlig. Med jevne mellomrom forsvinner ungene inn under mor for varming. En uthvilt kylling sjekker om kysten er klar gjennom fjærdrakten til mor.

Fra veigrøfta hopper ei gammel røy opp og setter seg i ensom majestet på en stein. Hun burde jo hatt et kobbel av viltre og ulydige tenåringer rundt seg nå. Hva har skjedd? Forsvant eggene i gapet på en mink allerede i juni? Ble juli for kald for de små brune nøstene? Har noen drenert favorittmyra eller hogd gammelskogen? Denne brunfuglen fikk ikke bidra til årsproduksjonen – og snart starter jakta. Jeg krysser fingrene for at den lokale jegeren forstår at man trenger såkorn for å ha noe å høste, slik at røya og jeg møtes på tiurleik igjen til våren.<a href="https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd" target="_blank">Se flere blinkskudd!</a>

Jeg er på vei ned fra fjellet etter en av årets mange mislykkede molteturer.

Døde høner legger ikke egg

Premierenervene er ditto stigende både for råbukkjegerne, reinsjegerne – og ikke minst duejegerne: På bilturer rundt i kulturlandskapet blir de daglig mint om at jaktstart nærmer seg, der åkrene gulner og dueflokkene fyker som gresshoppesvermer over nytreska korn. Fellingstallene har imidlertid gått markant ned de siste årene: Fra 57.000 fellinger i 2009/ 2010, har det krabba jevnt nedover til nær det halve med 29.500 fellinger forrige jaktår. Men fortsatt er ringdua det tredje mest jakta fugleviltet etter rypene, og har flere fellinger enn orrfugl og storfugl til sammen.

Sommeren er på hell.

Alle duene, alle duene

Få – om ingen – er bedre eksempler på dette enn minken, som kom fra Amerika til Norge som pelsfarmdyr for hundre år siden. Nå finnes de langs hele kysten, og gjør stor skade hos bakkehekkende sjøfugl. Denne fuglerøveren hadde hi under et fuglefjell på Ekkerøya i Varangerfjorden. I løpet av de tre timene jeg fulgte med dyrene, var familien oppe i berghyllene mer enn 20 ganger. På hver tur hadde de med seg fugleunger som de hamstret i hiet. Få jeger-gjerninger er vel bedre for norsk natur enn å jakte målrettet på minken – og det får du faktisk lov til å gjøre hele året.

Å introdusere nye arter til naturen er stort sett forbundet med katastrofe.

Fuglerøveren

For meg har det blitt ren rutine å banke forsiktig på for å sjekke om noen er hjemme hver gang jeg passerer et. Stort sett blir jeg møtt av tomme hus, men en sjelden gang stikker et befjæret og nysgjerrig perleuglehode ut av hullet for å sjekke hvem den innpåslitne gjesten er. Er det et menneske, tar den situasjonen med knusende ro og blunker noen ganger mot det skarpe lyset før den sakte siger tilbake i hullet for en god dags søvn videre. Men er det en mår, forbereder ugla seg på kamp – en kamp som dessverre ofte går i mårens favør.

Gamle hakkespetthull er viktige i naturen.

Hvem der? 

Allerede 200 meter unna gjaller karakteristiske trompetstøt gjennom snøbygene. Idet jeg kommer fram mot skogkanten, ser jeg paret synkronsvømme på den andre siden av tjernet – akkurat slik de har gjort så mange år før. I disse tider er det et godt tegn når naturen går på repeat. Måtte sangsvanene spille den samme låta neste år også…

Det er midt i april. Isen har nettopp gått på det lille tjernet der sangsvanene pleier å hekke, og jeg tar den årlige turen dit for å sjekke om alt er vel.

Svanesjøen

Brushanen er til tross for navnet ikke en hønsefugl, men en vadefugl som overvintrer i Asia og Afrika. Kun tre andre europeiske arter – storfugl, orrfugl og dobbeltbekkasin – møtes til regulære fugleleiker. Her på Kongsfjordfjellet kjemper en merkelig forsamling av vårkåte hanner. Alle har totalt forskjellig utseende, men har til felles at høne er eneste fokus. De fleste slåss så fjæra fyker, men andre holder seg i utkanten og får seg et nyp når de sterkeste hannene slåss. De mest utspekulerte er til og med utkledd som hunner, og lurer seg inn den veien. I det hele tatt en fascinerende forestilling – ikke ulikt en vanlig bøgdafest hvor som helst i Norge.

Det er seint i mai, og snøen har så smått sluppet taket. På en liten morenerygg har en flokk brushaner samlet seg til dyst.

Full fest på fjellet

Den tredje dagen er jeg ute flere timer før soloppgang og finner flokken før det er fotolys. Målet er å være på pletten idet dyrene etter nattens snøvær reiser seg med pelsen dekt av snø. Da vil de raskt riste seg for å kvitte seg med snøen. Det er frisk å ligge stille når det blåser 20 m/s, men av og til må man lide for å nå målet. Og etter en drøy time kommer betalingen: Gjennom telelinsen følger jeg oksen som begynner å våkne. Når den endelig reiser seg og rister seg i snøfokket, er all venting og kulde glemt. Det er vanskelig å ikke la seg imponere over hva disse dyrene tåler av tøft snø- og vindvær høyt til fjells gjennom hele vinteren!

Etter mange besøk i moskusens rike, får jeg endelig det jeg ønsker meg: Et møte med urtidsdyret i sitt rette element – skikkelig tøft vintervær.

Første møtet med moskusen

Vi møttes et sted dypt inne i de trønderske granskoger, bokstavelig talt: For i stedet for å fly vekk slik jerper vanligvis gjør, kom den meg i møte, i full angrepspositur på skikkelig tiursk vis! Spillegal jerpe – og det midtvinters! Siden da har vi hatt flere møter på samme sted, jerpehannen og jeg. For stedbunden som den er, kommer den meg alltid i møte for å måle krefter hver gang jeg entrer skogen hans. Og hver eneste gang er det han som står seirende igjen når møtet er over, alene på kamp-arenaen...

Jerpe på tiursk vis: Den første gangen jeg traff den, trodde jeg knapt mine egne øyne. Vi møttes langt inn i de trønderske skoger. 

Første møtet med jerpe

Vier og fjellbjørk stikker opp fra den kritthvite nysnøen. Landskapet ser ut som en blyanttegning i svart/ hvitt og gråtoner. Plutselig bryter en rød fargeklatt opp monotonien! Jeg får lirka opp linsa og rekker så vidt å fyre av et par bilder før den usedvanlig vakre rødreven tar sats og bykser videre utover den snøkledte vidda. Mer skal det ikke til for å gjøre en kjøretur til ei naturopplevelse...

Revestreker: Jeg er på vei fra Pasviks dype furuskoger til Varangerhalvøyas forblåste kyster.

Rødt på hvitt

Det er isende kaldt, og jeg har rigga meg til i kamuflasjetelt på uanstendig nært hold. Men det går time etter time uten at noe skjer. Jeg er nær ved å gi opp, da tre elger brått kommer luskende ut av skogen med kurs mot gulrotdungen. På trygg avstand bråstopper de, åpenbart skeptiske til den nye kamuflasjen som har dukka opp. Etter et kort elgrådsmøte drister de seg likevel til å gå bort til den fristende gulrot-buffeten. Inne i kamuflasjeteltet smatter fotografen like fornøyd over nærbildene som endelig er i boks.

Over lengre tid har den lokale bonden dumpa gulrot i utkanten av en åkerlapp.

Elgkontakt av 3. grad

Målet med turen til Skatval er å fotografere en oter som ifølge ryktene skal være særdeles fotogen. Oteren finner jeg ikke, men på et skjær sitter disse tre og holder oppsyn med innflygingen til Værnes flyplass. Skarven jaktes på og er sky. Etter lang sniking lirker jeg fram linsa bak en stein akkurat idet solnedgangen skinner i tørkende skarvevinger. Bildet gir assosiasjoner til sagnet om skarvene på Utrøst, som var sønnene til draugen.

VARSELS-VETTER OG TROLLFUGL: Det er en iskald vinterdag ved Trondheimsfjorden. 

Draugens tre sønner

Nærmere 100.000 gjess raster i Innherred om høsten. Likevel er det mer enn nok mat til alle i form av spillkorn på åkrene. Ei enslig kortnebbgås i flokken, minner jegeren om å være nøye med artsbestemminga.

Tidlig septembermorgen: Grågås-flokken setter kurs mot en av områdets mange nytreskede kornåkre, etter å ha tilbragt natta i et naturreservat. 

Frokost og restefest

Men det var en sky luring som ikke ville la seg fotografere. En kveld jeg satt kamuflert i skogkanten, kom den til syne. Den var flere ganger på «skuddhold», men det var bare så vidt jeg skimtet den gjennom gresset. Og hvis jeg trodde at den ikke hadde sett meg, tok jeg grundig feil. Bildene viste at den hadde et øye på meg hele tiden.

ØYEKONTAKT: Jeg hadde vært på «jakt» etter den flotte bukken som holdt til i Nordre Øyeren Naturreservat hele forsommeren. 

Dreven ringrev

Denne flotte rådyrfamilien traff jeg en sen sommerkveld, der geita poserte stolt med sine søte små. Men å fostre opp tre rådyrkje er ikke enkelt. Farene er mange, spesielt fordi den første slåtten i juni dreper altfor mange. Her jeg bor, vet jeg at det er flere bønder som går manngard gjennom enga før slåtten starter. Et godt tiltak som jegerne bør støtte i sin viltpleie!

SLÅTT I BAKKEN: Forsommeren er den fineste tiden, men også den mest sårbare for viltet.

Stolt og sårbar

Det er noe magisk med vårskogen; alle luktene og lydene. Det å krype inn i granbarhytta på kvelden og sovne til vårnattas lyder, for så å bli vekket i grålysningen av orrhanenes sjoing, buldring og vingeslag når de går i kamp for å vinne damenes gunst. Vårskogens vakreste skuespill må bare oppleves!

VÅRENS STEMME: For meg blir det ikke vår før jeg har fått en natt eller to på orreleik.

Hanekamp

Jeg bruker noen uker hvert år på fuglefjellet Runde. Dersom jeg ser ørna sitter og speider, bruker jeg kikkerten godt: I ni av ti tilfeller oppdager jeg en oter på vei inn med fisk i kjeften. For ørna er det enkel servering å naske fangsten fra oteren – og det kan gi spennende bilder. Så ta fram kikkert og kamera hvis du ser ørna holde utkikk!

Ser du ei havørn som sitter på et svaberg eller en stein langt nede i fjæra, er oteren ofte like ved.

Oter med fiskelykke

Jeg har tilbrakt mye tid i Dovrefjell på fotojakt etter rein, fjellrev og ikke minst moskus. Jeg har tusenvis av bilder fra alle års-tider med disse majestetiske dyrene, og jeg er like fascinert hver gang jeg møter dem. Men vinters tid er noe helt spesielt – enten det er i forrykende snøstorm eller forgylt i solnedgangen.

Det er ikke bare elgen som gjør seg i solnedgangen – moskusen er minst like fin!

Solnedgang uten elg

Da jeg så dem på lang avstand denne februarmorgenen, satte jeg meg under en skjørtegran istedenfor å smyge innpå med telelinsa. Etterhvert som de byttet beitetre, kom de i min retning – og plutselig hadde jeg flokken på 15 meters hold. Jeg satt helt stille og beundret de flotte fuglene, fram til de tok vingene fatt mot neste frokost-buffé.

FROKOSTBLANDING: Orrfuglene er sky når de beiter.

Skal det være en knupp?

Blå siger skumringstimen over høyfjellet. Da reiser fullmånen seg opp over fjellkammen og setter sin glorie bak fjellets engel.

Det er stille vinterkveld. 

Blåtimen

Et stort dyr med kraftig gevir. En som har slåss såpass at øverste del av venstre gevirstang er knekt. Men den har ikke gitt opp tronen sjøl om den har mistet ei gevirkrone: Når det lir mot kveld, høstkulda legger seg og bukkene i lia begynner å brøle, løfter den hodet, strekker hals og brøler med.

Titt-tei, verden!

MORS LUNE REDE: Det er 22. juni, og like før St.Hans. Perioden er kritisk værmessig for rypekyllingene, men i dag byr Helgelandskysten på sommervarme.

Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.

ABONNERE

OM JEGER

Kontakt