Jeg ligger gjemt i en jervenduk, slik at rypemor og kyllinger oppfører seg naturlig. Med jevne mellomrom forsvinner ungene inn under mor for varming. En uthvilt kylling sjekker om kysten er klar gjennom fjærdrakten til mor.

Det er april. Den magiske sola varmer igjen. Planter strekker seg etter den, hormoner bruser under påvirkning av den og folk trekker utendørs for å føle på den.Det norske landskapet som for to måneder siden knapt var levelig, er igjen boltreplass for millioner av trekkfugler.Gåsa er blant de første som kommer tilbake, og proklamerer med lovprisende kakling mot solguden: Endelig er det vår. «<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_self'>Blinkskudd</a>» er JEGERs serie med fantastiske bilder av dyr.

Sola henger lavt før den forsvinner bak åsen. Sjøl de siste minuttene den har, varmer den og har magisk effekt på alt liv som skyter fart på denne tida av året. 

Grågåsa varsler om vår

Varsel om vår

Noen ganger kreves det heftig planlegging, massiv tilrettelegging og ukevis i felt for å ende opp med bildet man hadde sett for seg – i beste fall.Andre ganger kommer drømmemotivet rekende på ei fjøl, slik som denne gangen – like ved E6 utafor Kirkenes! En klassisk og nydelig rev av den sultne og folkekjære typen. Og som om ikke det er nok – nysgjerrig smygende i ren, fin og frisk nysnø.<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere blinkskudd!</a>

Halve sjarmen med naturfotografering er at ingenting er bankers, akkurat som på jakta. Dette bildet av en rev er utypisk i forhold til mange andre blinkskudd av dyr i naturen. 

Reven – en nysgjerrig landstryker

Jegeren har tatt post i gluggen, godt kledd for kalde timer. Ut på natta kommer en skygge fra skogkanten. Hjort! Men er det skytbart dyr? Er det på kvoten? Dyret kommer nærmere, det er ei hjortekolle aleine.Dyret stanser, står i god kontrast til rimfrosset mark. Børsa i godt anlegg. Siktet ligger rolig. Puste ut. Skuddet flerrer nattestilla. Ekkoet slår tilbake fra liene og kommer i retur over bygda. I rimfrosten lyser skyggen av ei skutt kolle.<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere blinkskudd!</a>

Bøjegerens belønning: Klarvær, stille og rimfrost – ei fin måneskinnsnatt.

Rimfrost og måneskinn

Men det er en grunn til at vi aldri får nok av opplevelsen som slike bilder gir: Fordi det er dette alt handler om. Dette er øyeblikket som gir ro i sjelen. Sekundene vi lever både for og av, som sender oss drømmende dit vi aller helst vil være: Ute, sammen med elgen, rypa og ørreten. Jeg var så heldig å være nettopp der da denne elgen kom traskende over myra en iskald desember-ettermiddag i blåtimen, før den fortsatte stille innover i vintereventyret.<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere blinkskudd fra våre fotografer</a>

«Gråtende elg i solnedgang» er selve symbolet på naturromantiske klisjeer innen naturfotografering. Nesten like stigmatisert er klassikere som «vakende ørret», «rype i midnattsol» – for ikke å snakke om «elg i blåtimen». 

Elgise i elgentyrland

Sikten er minimal her i steinødet, og jeg venter nærmest å se Ismuren fra Game of Thrones reise seg foran meg. Det er slik Fimbulvinteren før Ragnarok må fremstå, svarthvit og livløs. Brått bryter to svarte skygger monotonien og får det til å gå kaldt ned ryggen min. Det er Hugin og Munin...<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere flotte blinkskudd!</a>

Det er midtvinters. Polare lavtrykk herjer og den hylende stormen pisker store snømengder innover Varangerhalvøya for fjerde dag.

Odins sendebud

Det endte med en aldri så liten flørt med en fyrrig, ung brunette av en andefrøken mellom isflakene nede i Storelva, og det gikk som det gikk mens gjøken gol og lauvet spratt. Kåre har akkurat oppdaget at frøkna nå har flyttet inn i tjernet der Kåre og kona hans bor.<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere blinkskudd </a>

Nå gjelder det å ligge lavt: Sist vår hadde Kåre Kvinand behov for litt luft under vingene mens kona som vanlig gikk hjemme og grettent ruget på ett eller annet.

Andeløs spenning

Fra veigrøfta hopper ei gammel røy opp og setter seg i ensom majestet på en stein. Hun burde jo hatt et kobbel av viltre og ulydige tenåringer rundt seg nå. Hva har skjedd? Forsvant eggene i gapet på en mink allerede i juni? Ble juli for kald for de små brune nøstene? Har noen drenert favorittmyra eller hogd gammelskogen? Denne brunfuglen fikk ikke bidra til årsproduksjonen – og snart starter jakta. Jeg krysser fingrene for at den lokale jegeren forstår at man trenger såkorn for å ha noe å høste, slik at røya og jeg møtes på tiurleik igjen til våren.<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_blank'>Se flere blinkskudd!</a>

Jeg er på vei ned fra fjellet etter en av årets mange mislykkede molteturer.

Døde høner legger ikke egg

Premierenervene er ditto stigende både for råbukkjegerne, reinsjegerne – og ikke minst duejegerne: På bilturer rundt i kulturlandskapet blir de daglig mint om at jaktstart nærmer seg, der åkrene gulner og dueflokkene fyker som gresshoppesvermer over nytreska korn. Fellingstallene har imidlertid gått markant ned de siste årene: Fra 57.000 fellinger i 2009/ 2010, har det krabba jevnt nedover til nær det halve med 29.500 fellinger forrige jaktår. Men fortsatt er ringdua det tredje mest jakta fugleviltet etter rypene, og har flere fellinger enn orrfugl og storfugl til sammen.

Sommeren er på hell.

Alle duene, alle duene

Få – om ingen – er bedre eksempler på dette enn minken, som kom fra Amerika til Norge som pelsfarmdyr for hundre år siden. Nå finnes de langs hele kysten, og gjør stor skade hos bakkehekkende sjøfugl. Denne fuglerøveren hadde hi under et fuglefjell på Ekkerøya i Varangerfjorden. I løpet av de tre timene jeg fulgte med dyrene, var familien oppe i berghyllene mer enn 20 ganger. På hver tur hadde de med seg fugleunger som de hamstret i hiet. Få jeger-gjerninger er vel bedre for norsk natur enn å jakte målrettet på minken – og det får du faktisk lov til å gjøre hele året.

Å introdusere nye arter til naturen er stort sett forbundet med katastrofe.

Fuglerøveren

Enten du er fugletitter på jakt etter en skogsfuglleik, ihuga villmarksvenn eller ivrig naturfotograf, er det eneste som gjelder å komme seg tidlig nok opp.Det er ikke så nøye med hvor eller hvordan du drar. Er du utendørs tidlig nok en maimorgen, skjer det alltid ett eller annet. ALLTID!Slik som denne morgenen, hovedsakelig tilbragt langs grusveier i kulturlandskapet med kameraet klart. Maimorgenens høydepunkt ble denne råbukken: Vårkåt brøler den mot et eller annet ukjent inne i skogen.Kanskje får jeg fanga det ukjente på minnebrikken neste gang? I serien «<a href='https://www.jeger.no/jaktbilder/blinkskudd' target='_self'>Blinkskudd</a>» viser noen av Norges beste naturfotografer frem sine bilder.

Det er mai, og naturen i Norge våkner fra vinterdvale med ekstatisk kraft. Se bare på denne råbukken!

Våren kaller

For meg har det blitt ren rutine å banke forsiktig på for å sjekke om noen er hjemme hver gang jeg passerer et. Stort sett blir jeg møtt av tomme hus, men en sjelden gang stikker et befjæret og nysgjerrig perleuglehode ut av hullet for å sjekke hvem den innpåslitne gjesten er. Er det et menneske, tar den situasjonen med knusende ro og blunker noen ganger mot det skarpe lyset før den sakte siger tilbake i hullet for en god dags søvn videre. Men er det en mår, forbereder ugla seg på kamp – en kamp som dessverre ofte går i mårens favør.

Gamle hakkespetthull er viktige i naturen.

Hvem der? 

Allerede 200 meter unna gjaller karakteristiske trompetstøt gjennom snøbygene. Idet jeg kommer fram mot skogkanten, ser jeg paret synkronsvømme på den andre siden av tjernet – akkurat slik de har gjort så mange år før. I disse tider er det et godt tegn når naturen går på repeat. Måtte sangsvanene spille den samme låta neste år også…

Det er midt i april. Isen har nettopp gått på det lille tjernet der sangsvanene pleier å hekke, og jeg tar den årlige turen dit for å sjekke om alt er vel.

Svanesjøen

Brushanen er til tross for navnet ikke en hønsefugl, men en vadefugl som overvintrer i Asia og Afrika. Kun tre andre europeiske arter – storfugl, orrfugl og dobbeltbekkasin – møtes til regulære fugleleiker. Her på Kongsfjordfjellet kjemper en merkelig forsamling av vårkåte hanner. Alle har totalt forskjellig utseende, men har til felles at høne er eneste fokus. De fleste slåss så fjæra fyker, men andre holder seg i utkanten og får seg et nyp når de sterkeste hannene slåss. De mest utspekulerte er til og med utkledd som hunner, og lurer seg inn den veien. I det hele tatt en fascinerende forestilling – ikke ulikt en vanlig bøgdafest hvor som helst i Norge.

Det er seint i mai, og snøen har så smått sluppet taket. På en liten morenerygg har en flokk brushaner samlet seg til dyst.

Full fest på fjellet

Den tredje dagen er jeg ute flere timer før soloppgang og finner flokken før det er fotolys. Målet er å være på pletten idet dyrene etter nattens snøvær reiser seg med pelsen dekt av snø. Da vil de raskt riste seg for å kvitte seg med snøen. Det er frisk å ligge stille når det blåser 20 m/s, men av og til må man lide for å nå målet. Og etter en drøy time kommer betalingen: Gjennom telelinsen følger jeg oksen som begynner å våkne. Når den endelig reiser seg og rister seg i snøfokket, er all venting og kulde glemt. Det er vanskelig å ikke la seg imponere over hva disse dyrene tåler av tøft snø- og vindvær høyt til fjells gjennom hele vinteren!

Etter mange besøk i moskusens rike, får jeg endelig det jeg ønsker meg: Et møte med urtidsdyret i sitt rette element – skikkelig tøft vintervær.

Første møtet med moskusen

Vi møttes et sted dypt inne i de trønderske granskoger, bokstavelig talt: For i stedet for å fly vekk slik jerper vanligvis gjør, kom den meg i møte, i full angrepspositur på skikkelig tiursk vis! Spillegal jerpe – og det midtvinters! Siden da har vi hatt flere møter på samme sted, jerpehannen og jeg. For stedbunden som den er, kommer den meg alltid i møte for å måle krefter hver gang jeg entrer skogen hans. Og hver eneste gang er det han som står seirende igjen når møtet er over, alene på kamp-arenaen...

Jerpe på tiursk vis: Den første gangen jeg traff den, trodde jeg knapt mine egne øyne. Vi møttes langt inn i de trønderske skoger. 

Første møtet med jerpe

Vier og fjellbjørk stikker opp fra den kritthvite nysnøen. Landskapet ser ut som en blyanttegning i svart/ hvitt og gråtoner. Plutselig bryter en rød fargeklatt opp monotonien! Jeg får lirka opp linsa og rekker så vidt å fyre av et par bilder før den usedvanlig vakre rødreven tar sats og bykser videre utover den snøkledte vidda. Mer skal det ikke til for å gjøre en kjøretur til ei naturopplevelse...

Revestreker: Jeg er på vei fra Pasviks dype furuskoger til Varangerhalvøyas forblåste kyster.

Rødt på hvitt

Det er isende kaldt, og jeg har rigga meg til i kamuflasjetelt på uanstendig nært hold. Men det går time etter time uten at noe skjer. Jeg er nær ved å gi opp, da tre elger brått kommer luskende ut av skogen med kurs mot gulrotdungen. På trygg avstand bråstopper de, åpenbart skeptiske til den nye kamuflasjen som har dukka opp. Etter et kort elgrådsmøte drister de seg likevel til å gå bort til den fristende gulrot-buffeten. Inne i kamuflasjeteltet smatter fotografen like fornøyd over nærbildene som endelig er i boks.

Over lengre tid har den lokale bonden dumpa gulrot i utkanten av en åkerlapp.

Elgkontakt av 3. grad

Målet med turen til Skatval er å fotografere en oter som ifølge ryktene skal være særdeles fotogen. Oteren finner jeg ikke, men på et skjær sitter disse tre og holder oppsyn med innflygingen til Værnes flyplass. Skarven jaktes på og er sky. Etter lang sniking lirker jeg fram linsa bak en stein akkurat idet solnedgangen skinner i tørkende skarvevinger. Bildet gir assosiasjoner til sagnet om skarvene på Utrøst, som var sønnene til draugen.

VARSELS-VETTER OG TROLLFUGL: Det er en iskald vinterdag ved Trondheimsfjorden. 

Draugens tre sønner

Nærmere 100.000 gjess raster i Innherred om høsten. Likevel er det mer enn nok mat til alle i form av spillkorn på åkrene. Ei enslig kortnebbgås i flokken, minner jegeren om å være nøye med artsbestemminga.

Tidlig septembermorgen: Grågås-flokken setter kurs mot en av områdets mange nytreskede kornåkre, etter å ha tilbragt natta i et naturreservat. 

Frokost og restefest

Men det var en sky luring som ikke ville la seg fotografere. En kveld jeg satt kamuflert i skogkanten, kom den til syne. Den var flere ganger på «skuddhold», men det var bare så vidt jeg skimtet den gjennom gresset. Og hvis jeg trodde at den ikke hadde sett meg, tok jeg grundig feil. Bildene viste at den hadde et øye på meg hele tiden.

ØYEKONTAKT: Jeg hadde vært på «jakt» etter den flotte bukken som holdt til i Nordre Øyeren Naturreservat hele forsommeren. 

Dreven ringrev

Denne flotte rådyrfamilien traff jeg en sen sommerkveld, der geita poserte stolt med sine søte små. Men å fostre opp tre rådyrkje er ikke enkelt. Farene er mange, spesielt fordi den første slåtten i juni dreper altfor mange. Her jeg bor, vet jeg at det er flere bønder som går manngard gjennom enga før slåtten starter. Et godt tiltak som jegerne bør støtte i sin viltpleie!

SLÅTT I BAKKEN: Forsommeren er den fineste tiden, men også den mest sårbare for viltet.

Stolt og sårbar

Det er noe magisk med vårskogen; alle luktene og lydene. Det å krype inn i granbarhytta på kvelden og sovne til vårnattas lyder, for så å bli vekket i grålysningen av orrhanenes sjoing, buldring og vingeslag når de går i kamp for å vinne damenes gunst. Vårskogens vakreste skuespill må bare oppleves!

VÅRENS STEMME: For meg blir det ikke vår før jeg har fått en natt eller to på orreleik.

Hanekamp

Jeg bruker noen uker hvert år på fuglefjellet Runde. Dersom jeg ser ørna sitter og speider, bruker jeg kikkerten godt: I ni av ti tilfeller oppdager jeg en oter på vei inn med fisk i kjeften. For ørna er det enkel servering å naske fangsten fra oteren – og det kan gi spennende bilder. Så ta fram kikkert og kamera hvis du ser ørna holde utkikk!

Ser du ei havørn som sitter på et svaberg eller en stein langt nede i fjæra, er oteren ofte like ved.

Oter med fiskelykke

Jeg har tilbrakt mye tid i Dovrefjell på fotojakt etter rein, fjellrev og ikke minst moskus. Jeg har tusenvis av bilder fra alle års-tider med disse majestetiske dyrene, og jeg er like fascinert hver gang jeg møter dem. Men vinters tid er noe helt spesielt – enten det er i forrykende snøstorm eller forgylt i solnedgangen.

Det er ikke bare elgen som gjør seg i solnedgangen – moskusen er minst like fin!

Solnedgang uten elg

Da jeg så dem på lang avstand denne februarmorgenen, satte jeg meg under en skjørtegran istedenfor å smyge innpå med telelinsa. Etterhvert som de byttet beitetre, kom de i min retning – og plutselig hadde jeg flokken på 15 meters hold. Jeg satt helt stille og beundret de flotte fuglene, fram til de tok vingene fatt mot neste frokost-buffé.

FROKOSTBLANDING: Orrfuglene er sky når de beiter.

Skal det være en knupp?

Blå siger skumringstimen over høyfjellet. Da reiser fullmånen seg opp over fjellkammen og setter sin glorie bak fjellets engel.

Det er stille vinterkveld. 

Blåtimen

Et stort dyr med kraftig gevir. En som har slåss såpass at øverste del av venstre gevirstang er knekt. Men den har ikke gitt opp tronen sjøl om den har mistet ei gevirkrone: Når det lir mot kveld, høstkulda legger seg og bukkene i lia begynner å brøle, løfter den hodet, strekker hals og brøler med.

En stor kronhjort har lagt seg i dagleie.

Tid for storkarer

I utkant av flokken står ei simle og en storbukk helt rolig. Plutselig hopper bukken opp på simla som løper unna, men storbukken henger på. En ny villrein blir unnfanget i spranget!

Det er en kald og grå oktoberkveld i reinsfjellet.

The winner takes it all

Tolv-taggeren til venstre har fjernet det meste av basten, og bare noen tafser henger igjen. Nå  prøver den å sette seg i respekt hos fjorten-taggeren som ennå ikke har begynt skuringa, bare som en liten forsmak på hva som venter til høsten!

Tida er kommet for å forberede høstens kamp for genene

Høstlig forsmak

Men akkurat her ble et troll for seint til å komme seg inn i berget før morgensola rant. Hvor mange hundre år det er siden, er det ingen som husker. Men fortsatt står trollgubben der i stein, så gammel at det vokser mose på nasen.

En kveld følger jeg rypefalken i kamerasøkeren idet den svinger inn mot sin natteplass i bergveggen. 

Falken og Trollet

Når vi hører eller ser denne lille ugla i skogen, vet vi at det er smågnagere. Det gir alltid jegerne håp og optimisme om et godt år for rypa og anna småvilt.

Perleugla ser litt skøyeraktig ut når den kikker ut av kvisthullet i den gamle furustubben.

Skøyer'n i stubben

Rådyrgeita steller kjeet som allerede har begynt å utforske verden på egne bein. Som jeger kan du hjelpe henne med å berge det fra slåtten, slik vi skreiv om i forrige utgave av JEGER. Små tiltak som å henge opp plastposer eller menneskeluktende klær dagen før slåmaskina kommer, kan være nok til at hun flytter lammet.

Det er nå det skjer: Rundt om i skog og fjell gjenfødes naturen som vi jegere snart skal få lov til å høste av.

Livets kyss

Hjorteflokken har de siste dagene hatt fast tilhold ute på enga, og sjefskolla holder oppsyn. Som vanlig kunne de voksne damene gjerne tenkt seg å dra til et varmere sted.

Spede grastuster har så smått begynt å kravle seg opp fra frostsprengt mark, men ennå har vinteren et siste svingslag å by på.

Seig snø

Da denne hjortekalven døde, kom åtselfuglene nesten med det samme. Her vil havørna, den største av åtselfuglene, ha sin part av dyret. Havørna har økt betydelig i antall og er nå en vanlig fugl fra kyst til innland og høyfjell.

Vinteren har mange steder vært hard for hjortedyra.

Den enes død... 

Det kommer lynraskt fra lufta. De to fuglene barker sammen. En kort slåsskamp, og den ene gir seg.Seierherren kan spise på byttet, som er åte lagt ut i fjellet i Telemark.

Kongeørna kikker opp. Krøker seg sammen, og gjør seg klar til å ta i mot angrepet.

Konge på haugen

Kjønnene er like i fargene, men som for andre rovfugler også, er hunnen noe større enn hannen. Har et tydelig ansiktsspeil med brunsvart ramme. Nebb og øynene er gule. De fleste ugler er nattaktive, men haukugla er aktiv om dagen. Den holder i bjørkebeltet og høyereliggende åpen barskog i nærheten av myrer og enger. Til reirplass benytter den gjerne svartspetthull, toppen av brukne trær eller gamle kråkereir. Ofte godt synlig i toppen av trær midt på dagen. Lever nesten utelukkende av smågnagere, men kan ta fugler opp til rypestørrelse. Den legger ut på reise når den ikke har nok mat. Bestanden svinger ofte i takt med smågnagerbestanden. Haukugla kan ofte være svært tillitsfulle og man kan komme på kloss hold – spesielt utenom hekketiden. De ser ikke på oss mennesker som noe trussel.

Haukugle er en mellomstor ugle som har likhetstrekk med spurvehauk, både hva gjelder vingeform, profil og flukt. 

Haukugla

Buken er hvit hele året. Den grå vinterpelsen kalles gråverk og var tidligere vanlig pelsfor i kapper. I mellomkrigstiden fikk det nasjonaløkonomisk betydning. Prisen var på det høyeste 3,27 kroner for et skinn. I toppåret 1935 ble det eksportert 560000 skinn. I folketroen har ekornet spilt en rolle fra de eldste tider. I norrøn mytologi farer ekornet opp og ned i asken Yggdrasil for å sette ondt blod mellom ørnen i treets topp og ormen som gnager på treroten.

Ekornet skifter pels to ganger i året; det har rødbrun pelsdrakt om sommeren og grå om vinteren. 

Ekorn

I tidligere tider brukte folk langs kysten mye tid til fuglefangst. Fangstmåtene var svært forskjellige. I Norge var det tradisjon å fange lundefugler med håv, en tradisjon som fortsatt brukes på Island og Færøyene. I Norge ble det også brukt hunder til lundefangst. Lundehunden var ekspert på å finne og hente lundefugler fram fra huler i bratte lier og steinurrer ute på øyene.Ifølge NOF ble det fanget mellom 3-5000 hekkende fugl årlig bare på Røst. Lundefuglen gikk tilbake med 60 prosent i begynnelsen av 1980-årene. Dette medførte totalfredning i 1989.  Lomvi og alke har vært totalfredet siden 1979.

Lunde, som er den vanligste sjøfuglarten vi har,  blir også kalt "Sjøpapegøye".

Lundefugl

Her ser vi at den ene begynner å slippe basthud på geviret, det vil si at gevirene snart er ferdig utviklet. Da blir situasjonen mellom disse brått endret fra å være kompiser som beiter sammen, til rivaler som jager og kjemper mot hverandre.

Om sommeren er kronhjortene gode kamerater og går ofte tett sammen. 

Kronhjortmøte

Etter et par minutter kom geita og bukken stormende ut av skogen og ut i vannet. Bukken var veldig pågående og prøvde seg flere ganger uten hell. Så skjedde det utrolige, midt ute i vannet fikk han en mulighet og hoppet opp på geita, som villig lot det skje.

Jeg og en kamerat var ute og lokket litt på rådyr. 

Grabukken på vannet

Kom den for nære, tok tranen et par kjappe steg vekk og med noen flaksende vingeslag landet den et tjuetalls meter unna.

Det var interessant å se reven gjøre en rekke mislykkede forsøk på å smyge seg mot tranen. 

Reven og tranen

Det sies at ugla kommer til den som oppsøker visdom og sannhet. Ugla kommer til deg når tiden er inne. Sannheten kommer til deg som to stirrende øyne, når du minst venter det.  Du glemmer det aldri. Det er kraftfullt å ha ugla som en veiviser, den vil hjelpe deg å se sannheten bakenfor alle menneskelige løgner og illusjoner.  I svensk jaktkultur frarådet man å skyte ei ugle, for da skulle børsa miste evnen til å ta livet av noen. Møtet med den syngende haukaugla var magisk ……..tro hva du vil.

Titt-tei, verden!

MORS LUNE REDE: Det er 22. juni, og like før St.Hans. Perioden er kritisk værmessig for rypekyllingene, men i dag byr Helgelandskysten på sommervarme.

Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.

ABONNERE

OM JEGER

Kontakt