Hjortejakt i skotsk høyland

Og bukker med sine respektive harem er det ingen mangel på her inne nå: En kjapp sveip med håndkikkerten avdekker 12-14 grupper bare på det området vi dekker fra bilen. Bølger av vannrett vann og vind pisker stadig inn fra vest og reduserer tidvis synsfeltet til bare noen titalls meter. Likevel dirrer hele landskapet av bukkenes hese brøl.

Til tross for at det er godt utpå formiddagen, er aktiviteten fremdeles på topp. De største og kraftigste bukkene jager fram og tilbake, runder inn koller som beveger seg litt for langt unna. For å understreke sin egen styrke og avskrekke andre konkurrenter, legger bukkene det store geviret bakover ryggen mens de trøkker ut både grove brøl og urin utover buk og bakbein.

Trolig har urinen en forsterkende og tosidig effekt: Like mye som den tiltrekker brunstige koller og forsterker deres paringsvillighet, avskrekker den mindre bukker som stadig sirkler rundt flokken med tiltrekkende hunndyr.

Luksusproblem

David og hans unge hjelper diskuterer hvem av bukkene som kan felles. Selv om vi aldri har sett så mange fine bukker på en gang, er det nettopp kvaliteten på dyrene som er utfordringen. Vi får ikke skyte de største bukkene med de største gevirene. Selektiv avskyting er et grunnleggende stikkord i

, hele tiden med tanke på å ta ut de individene som har dårlig geviroppsetting eller har passert toppen av sin utvikling.

Det er så vanskelig å avgjøre, at vi velger en omringende forflytning for å angripe «fra oven». Kanskje er det enklere å ta en avgjørelse på liv og død når vi kommer nærmere? Kanskje vil vi komme over mindreverdige kandidater når vi får et nytt perspektiv på en heller gjennomvåt tilværelse?

Vann fra alle kanter

Det er ingen overdrivelse å påstå at i løpet av ti minutter er vi bokstavelig talt våte som katter. Det hjelper ikke med goretex «i huet og ræva». Det regner vannrett, loddrett og forunderlig nok nedenfra.

Vi svaier over en suspekt hengebru, forserer ei stupbratt elve-li langs en sleip hjortesti, og en aldrende artikkelforfatter reddes fra stygge fall av en oppmerksom stalker og jaktkompis Morten.

Etter en time svettekrevende forsering av skotsk høylandsnatur, stikker vi duknakket hodene over det første brekket – bare for å bli belønnet med flyktende hjortebein. En flokk med koller og ungdyr forserer et stupbratt elvegjel, før de nærmest akselererer opp motsatt side og forsvinner. 

Men ingen storbukk sammen med alle disse kåte kollene i sin beste alder?

I det samme trenger et dypt brøl gjennom lave tåkeskyer. Forsiktig kikkertspaning avslører hvor bukken befinner seg: Det grove geviret synes så vidt over lyngen 200 meter lenger framme, litt i le for de verste regnskyllene. Her forsøker bukken gjenvinne nok krefter til å fortsette kampen. Men den gamle er tydeligvis helt utkjørt: Det grove returgeviret synker stadig ned når søvnen tar overhånd. Spredte brøl fra andre bukker utløser refleksmessige brøl, som stadig blir svakere. Her har det vært en slitsom natt i forplantningens tjeneste.

Siste smyg

Stalkeren sjekker for siste gang bukkegeviret i langkikkerten, som sammen med de karakteristiske tweedklærne er erketradisjon her. Han nikker bekreftende til Morten Mokastet, som er utpekt til første-likviditør. Forsiktig forseres et viltert bekkesikkel som overmodig har vokst over alle bredder.

Overraskende kjapt er gutta på skuddhold. De siger ned i den gjennomtrukne myra, som har en forunderlig evne til å holde på ufattelige mengder vann, selv i loddrett posisjon. Stalkeren tar ingen sjanser på at bukken skal våkne: Her er det kun lav og vasstrukken åling som gjelder.

Så kommer neste utfordring, nemlig å vente for at bukken skal reise seg. Det regnes for usportslig å skyte på et liggende dyr, selv om Morten ikke vil ha noe problem med å plassere kula i hals/ nakke.

Men uansett hva stalkeren gjør, fortsetter den å slumre. Gjentatt brøling, plystring og til sist fortvilet hoing. Ikke noe fungerer. 

Før en ung, hormonstappet bukk brått jager inn fra venstre. 

Med et nødskrik skrangler bukken seg ustø på beina for å møte jyplingens frekke utfordring. Med et indignert brøl snur den bredsiden til Morten, som ikke lar seg be to ganger. I smellen forsøker bukken fortsatt holde det tunge geviret høyt oppe, men bevisstheten tåkelegges og de kraftige bakbeina svikter.

«Trådkorset har allerede funnet bogen. Det glir gjennom og fortsetter bevegelsen idet skuddet går. Jeg registrerer halvbevisst at David begynner å si «...wait», men det er for sent. Altfor sent.»

Slue gutter

Da gjenstår det «bare» å dra ned bukken, noe som skal vise seg å bli mer enn slitsomt nok. Vi bytter på å buksere det velvoksne dyret frampå åsryggen ned mot dalbunnen, der elva slynger seg ut av syne mot øst. Men før nedstigningen skal vi finne en skytbar bukk til meg også, slik at vi komprimerer slitet til slutt.

Her frampå brinken får vestavinden virkelig tak. Vi knuger oss krumbøyde mot vinden som river i høyden. I le rundt småryggene kan vi innta mer normale kroppsstillinger, der vi også har brukbar dekning for skarpsynte hjortebukker. Eller mer riktig – mistenksomme koller! Det er nemlig de som har oppsynsmyndighet her i høylandet.

Etter levenet å bedømme, må ytterligere en brølebukk befinne seg rett nedenfor oss i bjørkebeltet som deler lia i to. Vi siger ned på kne. Nytt og kjøligere myrvann trøkkes helt inn til bare lår og det som befinner seg der i mellom.

Ikke det at vi kan bli våtere. Men kaldere? Definitivt! 

Ikke er vi spesielt heldige heller, eller kanskje dyktige nok? Med en gang vi stikker våre skumle figurer over synsranda, ser vi rett inn i øynene på ei diger kolle som holder vakt over 8-10 hunndyr et lite haglehold under oss. 

Her blir det «hurra meg rundt» og borte vekk så myrsøle og tørrkvist spruter rundt flyktende hjortebein. Og midt i flokken: En finfin bukk som på slue gutters vis dekker seg i sikkerhet.

Berget av brunsten

Etter fire timers gange begynner knærne å skrangle. Etter seks timer er de på ingen måte samarbeidsvillige. Men skam på den som gir seg. 

Ei ny gruppe dyr som tygger drøv liggende nede på en liten kolle, gir fornyet optimisme. Noen titalls meter til høyre for kolleflokken, stikker et vidt og solid gevir opp av lyngen. Resten av kroppen er skjult bak noen tuer. 

Ned med nesa i myrullen igjen! Etter litt lav åling er vi plutselig i bra posisjon. Det mørkebrune geviret er allerede feid rent og lyser opp idet sola stikker gjennom jagende, mørke skyer. Noen meter til, så er det ikke mulig å komme usett nærmere. 

Sekken skyves foran og under løpet. Jeg legger rifla til rette og justerer kikkertsiktet opp på åtte gangers forstørrelse. 

Nok en gang blir ventingen en utfordring. Heller ikke denne gangen er det mulig å få bukken til å reise seg. Jeg prøver puste litt varme i iskalde fingre. Kroppen begynner ukontrollert å skjelve.

Plutselig skifter scenebildet fullstendig: Fem-seks små og mellomstore bukker kommer jagende opp lia. Den storvokste bukken har tydeligvis mer krefter igjen. Han avskrekker effektivt ungkarsklubben med noen grove brøl, før han runder inn kollene. Og forsvinner nedover dalen, vekk fra oss.

Uheldig 12-takker 

Skuffelsen over å ha vært så nær, men likevel så fjernt i de siste skjebnesvangre sekundene, rekker knapt sige inn. Det hele bråsnur på nytt:

Småjoggende i kjølvannet av ungkars-klubben, kommer en riktig staselig hjortebukk. Gevirpryden er såpass staselig at jeg egentlig er i tvil om jeg kan skyte den.

Jeg prikker David ivrig på skuldra for å få bekreftelse, som snur seg og noe nølende gir klarsignal. Trådkorset har allerede funnet bogen. Det glir gjennom og fortsetter bevegelsen idet skuddet går. Jeg registrerer halvbevisst at David begynner å si «...wait», men det er for sent. Altfor sent.

Det er umulig å stoppe en avtrekksfinger som alt har bestemt seg, krøkt seg rundt en finstilt avtrekker. Reaksjonen er umiddelbar. Bukken går rett ned i skuddet. Noen slappe bakbein sykler i lufta. Og så er det stille for godt.

David gliser bredt og gratulerer: 

– Jaja, denne bukken var nok i største laget, men det ble jo en flott jakt – og en uvanlig fin bukk på deg!