Reinsjakt ved Snøhetta

Men en dag utpå sommeren ringer Gudmund midt i arbeidsøkta. Da må det være noe viktig. Jeg forstår det med det samme; han trenger egentlig ikke si noe: Han sto på reservelista, og nå har han fått villreinjakt!

– Jaktkort på simle, bli du me? E e' okjent, og treng guiding, sier han. Det er godt nytt i ei varm arbeidsøkt: Nå er det bare å glede seg til villreinfjellet!

Rein etterretning

Jaktterrenget er Dalsida Øst i Snøhettaområdet. Vi bestemmer oss for å ikke starte første dag i jakta, men heller vente til helga er over, i håp om at det nå er mindre folk i fjellet. Men færre folk betyr også mindre ferske opplysninger. Etter litt «etterretning» er planen klar: Opplysningene sier at det er dyr lengst øst i jaktområdet. Det ryktes også at mer dyr er på trekk sørover, mot samme område. Dette stemmer godt med vindretning og værvarslet framover.

Utgangspunktet blir Nysetrene på Dovrefjell. Ulempen her er at dette er et populært utfartssted for mange jegere når det er dyr i dette området. Her kan det med andre ord bli mange om beinet hvis reinen dukker opp. 

Få bedre uttelling av villreinjakta med våre tips til å lykkes

Surt vær, brent sjanse

Det er mandag morgen når vi ankommer parkeringsplassen. Her er det ikke mange biler, og vi legger optimistisk i vei. Værvarslet er ikke det beste, så vi pakker sekken bare for dagstur. 

Når vi kommer opp i høgdene, bruker vi god tid med kikkertene. Her og der ser vi noen jegere, men det er ingen dyr i syne. Vi fortsetter til Rundhøe og dreier senere mot Grisunghøe. 

Utpå formiddagen kommer plutselig en reinsflokk til syne nede i fjellsida mot Grøndalen. Flokken er på vei oppover, men farten er stor og vi rekker ikke komme i posisjon før de passerer oss. Høyere oppe i fjellsida blir dyra roligere og jegeren kommer nesten på skuddhold.

Vandring videre

Men avstanden er hele tida akkurat litt for lang. Flokken er på vandring og drar smått om senn fra oss. Til slutt trekker de videre og forsvinner, slik så mange reinsjegere har opplevd før oss.

Vi setter oss til i håp om at det skal komme flere flokker. Det er regn, sludd og surt høstvær. Timene med kikkert blir kalde. 

Flere dyr ser vi ikke. Når vi mot kvelden tusler tilbake, prater vi om neste dag. Nå vet vi at det er dyr her, og vi regner med at det er mer rein som vil komme på trekk. Det er god grunn til å fortsette i samme område.

«I dag er været behagelig. For reinsjegeren betyr det at vi ikke trenger bruke ullvotter når vi speider med kikkertene. Og kikkertene brukes jevnt i alle retninger.»

Magisk morgen

Opp i høyden igjen for å bruke kikkert: Neste morgen er det litt skodde rundt toppene og nesten stille når vi våkner. En fin morgen og bedre værutsikter. 

På vei opp mot Grisunghøe setter jegeren kikkerten på ei simle og en kalv på flere kilometers avstand. Dyra trekker i full fart nordover. Senere kommer noen dyr rekende sørfra, med vinden. Også de forsvinner nordover i stor fart. Rart at dyra trekker mot nord i denne vinden? grubler vi.

I dag er været behagelig. For reinsjegeren betyr det at vi ikke trenger bruke ullvotter når vi speider med kikkertene. Og kikkertene brukes jevnt i alle retninger.

LES OGSÅ: Jegerveteran på rekruttjakt

Storflokken

Utpå dagen ser vi dyr i toppen av Vålåsjøhøe. Mengder av dyr. En tett, grå masse i sakte sig over toppen. Dit er det ei mil i luftlinje, og det er utenfor vårt jaktområde. Men dersom denne flokken får trekke som den vil, kommer den hitover. 

Flokken er stor. Hvor mange hundre dyr, er ikke godt å vite. Vi ser jegere, og vi ser at det jaktes iherdig. Dyra trekker videre i en tett, tett masse. Sakte bærer det nærmere, kilometer for kilometer. 

Så blir flokken stående rolig. 

Reinsjegerens første dilemma

Vi venter i spenning på neste trekk. Nå er storflokken mellom fire og fem kilometer unna. 

Et skudd. Panikk, og full fart opp i Grisungknatten. Der stanser flokken like under toppen, og blir stående i tett klump. Det var ikke dette vi hadde håpet på. Det er alltid reinsjegerens dilemma: Avvente eller agere.

Slik står de lenge, men så blir det reaksjon. Kanskje det var et skudd med lyddemper som vi ikke hørte? Lukta av en jeger? Flokken deler seg. En liten del tar i vei over kanten og forsvinner mot Grisungdalen. En liten del, ja: Det er nok godt over hundre dyr. 

Fra her vi sitter er det ei halv mil til Grisungknatten. Men en ting er klart: Skal vi få skuddsjanse på disse dyra i dag, nytter det ikke å sitte her. Vi slenger sekkene på ryggen og tar i vei. Terrenget er lett og kilometerne går unna. Gudmund har passert 73 år, men det er definitivt ingen hindring når det er villrein i kikkerten.

Storflokken blir borte for oss, og vi vet ikke hvor dyra er. Vi må framover og oppover for å få oversikt.

På skuddhold

Når vi ser dyra igjen, står storflokken helt nede i Grisungdalen. På vår side av dalen ser vi jegere flere steder. Hit kommer nok ikke denne flokken. Vår vurdering er at flokken sannsynlig vil trekke nord for Grisungvatna. Der kan det være en sjanse. 

Dermed legger vi om kursen og øker tempoet. Ned fjellsida i godt sig, krysser over mellom vatna. Videre nordom vatna, mot dalsida.

Og der kommer storflokken. Nå kom vi sannelig i posisjon akkurat i tide.

Gudmund kryper fram og tar anlegg på en stein. Flokken er en tett, stor masse av grådyr. De kommer rolig trekkende. Men foran går ei simle, fri fra de andre dyra. Der er det skuddsjanse, rekker jeg tenke. For jegeren har også simla i siktet: Dyret stuper i smellen. Flokken bak tverrsnur og svinger oppover fjellsida. Vi ligger rolig og ser reinskroppene strømme oppover og forsvinne høgt oppe i Einøvlingen.

Les flere fine saker om reinsdyrjakt

Reinsjegerens andre dilemma

I en slik jaktsituasjon nytter det ikke å velge og vrake. Det må skytes det som er fritt for skudd, og som stemmer med jaktkortet når sjansen er der. Det er ikke sikkert det blir flere sjanser. Jaktstatistikken i Snøhetta-område forteller sitt: Mange jegere får aldri skuddsjanse på dyr i løpet av hele jakta.

Vi går fram og finner dyret, ei middels Snøhetta-simle. Skytteren er godt fornøyd med ei fin villreinjakt. Etter slakting er det en behagelig tur på knappe tre timer over til bilen ved Nysetrene. Nesten for lettvint for en villreinjeger.