Det begynte egentlig en vinterdag vi møttes i en av fjelldalene i Trollheimen. Rein var det nok av, men den gang var det en hard kamp om rein og rettigheter, og ingen jakt på villrein. Det var da spørsmålet ble stilt. Skal vi søke villreinjakt? Gudmund K. Kvendset trengte ikke betenkningstid, - Ja.
Den gang var nok ikke søkermassen så stor som nå, og noen av oss hadde gjerne hell og fikk kort. Og så gikk vi sammen på jakt. Det ble noen år med fine jaktopplevelser. Vi var ikke nøye på om det var langt å gå, vi fikk oppleve nytt terreng og nye fjell, og vi fikk alltid våre dyr.
Men for Gudmund var det ikke enkelt å ta fri og reise på jakt. Han var gårdbruker med 30 melkekyr i fjøset, og i reinjakta var det alltid kalving. Det var for lite tid til jakt. Men nå har sønnen overtatt gården og Gudmund har blitt kårkall, nå har han bedre tid, han har fortsatt jaktlyst og er sprek. –Skal vi søke villreinjakt igjen?
–Ja!
PÅ LANG AVSTAND: En flokk trekker opp på ei bre og roer seg.
PÅ´N IGJEN
Denne gang får han jaktkort på simle/ungdyr på Dalsida Øst, Lesja. Her har han aldri vært før, er helt ukjent i terrenget og sier han trenger guiding. Han gleder seg til villreinjakt i nye fjell.
Det lir noen dager ut i jakta før vi drar. Vindretningen har vært nord, det ryktes at det meste av reinen i Snøhettaområdet står i Sunndal og Oppdal. Men vi er selvfølgelig optimister og håper på noen spredte dyr også lenger sør.
Vi kjører til Skamsdalen en kveld, og håper å rekke fram til Lersjøen før det blir for mørkt. Men før vi legger i veg fra parkeringsplassen drar Gudmund fram en stor spannost og moltesyltetøy. –Det ska vi ha fær vi går, sier han. Dette er godsaker og kraftkost. Etter to dugelige porsjoner sier han, -no kan e ikkje ita mær, da kjem e te å spring frå deg. Jeg tar sjansen på litt til, så slenger vi sekkene på ryggen og tar i vei. Og det går fort unna til Lersjøen. Den kvelden er det ikke behov for kveldsmat!
ROLIG PÅ BREEN: Flokken tar livet med ro på breen.
STÅR PÅ BREEN
Neste morgen er det klart og stille. En utrolig fin morgen i fjellet. Vi har egentlig ikke noe bestemt mål, tenker å gå nordover mot Sunndalsgrensa. Vi går ikke fort, gir oss god tid og bruker kikkertene. Det går lenge uten at vi ser dyr. Når vi står langt inne på Lersjøtæle får vi dyr i kikkertene på lang avstand. En flokk trekker opp på ei bre, høyt oppe sørvest for Grøvudalstind. Og der oppe roer flokken seg. Dit er det nesten ei halv mil i luftlinje. Noe anna jaktbart ser vi ikke.
- Ska vi ga dit?
BEITETREKK: Etter lang venting trekker dyra over en steinrabb og kommer ut av syne for jegeren.
Det er langt, men når vi ikke ser andre dyr kan vi like godt gå i den retning. Det blir til at vi legg i vei, først mot Salhøa og Søre Salhøtjønna. Så sør for Salhøtjønna og opp fjellsida mot Svartdalsbotten. Det er langt og seigt. Berg og ur. Men så flott vær at det er bare å nyte fjellet. Vindretninga på Salhøtjønnene er grei og stabil nordøst, og vi planlegger ut fra det.
Når vi kommer opp fjellsida står flokken fortsatt rolig på breen. Vi går gjennom et skar sør for dyra og stiger opp mot breen. Men her slår vinden annen retning.
Nå skulle vi vært øst for dyra. Dit kommer vi ikke nå, vi blir fastlåst uten å komme nærmere. Lenge blir vi liggende å vente på neste trekk fra dyra. Men dyra tar livet med ro på breen. Vi må bare håpe at den lumske vinden ikke kaster svettelukt i nesen på dyra og ødelegger sjansen for oss.
ETTER FLOKKEN: Gudmund smyger etter og kommer på skuddhold
SIMLEFALL
Omsider begynner noen dyr å bevege seg, trekker oppover breen. Men andre vil nedover. Det går litt att og fram, før de sakte går opp breen og vestover, endelig går de over en steinrabb og ut av syne. Da rykker vi raskt fram, men her i det steinete terrenget er det helt umulig å gå stille. Løs stein klaprer under skoene. Men jegeren må fram om han skal få skuddsjans. Etter litt sniking får han kontakt med flokken igjen, og kommer på skuddhold. Får tak på ei simle.
Gudmund er rutinert hjortejeger og kan å utnytte skuddsjansene. Simla stuper og flokken forsvinner i stor fart. Ei fin gjeldsimle ligger igjen i steinura.
Nå er vi høyt oppe i Svartdalskollan. Det blir fort besluttet at vi ikke bærer gjeldsimla med oss den veien vi kom fra Lersjøen og Skamsdalen.
PÅ SKUDDHOLD: Gudmund får tak på ei simle og skuddet går!
Den fjellsiden mot Søre Salhøtjønna skal vi ikke bære kjøtt ned. Og no lir det så langt på dag at vi trenger det som er igjen av lysdagen for å gå tilbake til Lersjøen.
Gudmund er som vanlig rask med kniven, og simla er fort klar til nedsteining. Når det er ferdig tas kart og kompass fram, nøye krysspeilinger tas og merkes av på kartet. Det viser at vi er på 1760 meter over havet. Dette må kalles høyfjellsjakt!
SIMLEFALL: Ei fin gjeldsimle.
URØRT KJØTTGRAV
Nå er vi klar for retur mot Lersjøen. Først i stein og breer, så ur og berg ned fjellsida sør for Salhøtjønnene. Lersjøtælet er langt. Og når vi nærmer oss Lersjøen mørkner det. Skoene gnager på føttene til simleskytteren, og nå truer han med hviledag neste dag! Gudmund er 72 år, men han holder et fart i fjellet som mange yngre villreinjegere kunne misunne han. Og vi kommer til bua ved Lersjøen i godt humør.
Neste dag kommer med like flott vær. Sol, blå himmel og klar høstluft. Bedre kan det ikke bli i villreinfjellet. For simleskytteren blir det en rolig dag. Møter både jegere og fjelloppsyn, men det er ingen som har sett eller skutt rein. Mot kveld går vi til Skamsdalsetra og parkeringsplassen. Setter oss i bilen og kjører til Sørhella. I morgen blir det kjøttbæring gjennom Storsvartdalen!
HØYFJELLSJAKT: Fornøyd jeger på 1760 meter over havet.
Vi tar i vei fra Sørhella når det er lyst. I dag er det grått, og vind fra sør. Går inn Storsvartdalen, stiger opp mot Svartdalsbotten og Svartdalskollan. For å være sikker tas kompasset fram og kontrollerer at vi har riktig kurs mot kjøttgrava. Her er alt i orden, kjøttgrava er urørt.
Vi setter i gang, flår og parterer, men nå kommer iskald vind og regn. Fingrene blir stive, vil ikke lystre. Vanskelig å holde varme i kroppen, men kjøttet kommer i ryggsekkene. Børene kommer på ryggen, været blir bedre når vi kommer lavere i terrenget og vi får opp varmen i kroppen igjen. Villreinjakt skal kjennes på kroppen.
Den som ikke tåler dette bør ikke søke villreinjakt. Det finnes annet tidsfordriv! Etter tolv timer er vi tilbake ved bilen, godt fornøyd med nok en vellykket villreinjakt!
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2018.
