Uendelig vakkert, tilgivelig tomt

Smyg i smådaler

Vi tar i vei opp fjellsida. Her får vi raskt vid utsikt østover og bruker god tid med kikkertene. Vær og kikkertforhold er helt fantastiske: Lufta er rein og skarp som bare høstlufta kan bli. Men noen villrein ser vi ikke. 

Vi fortsetter høyere opp. I Tverråbotten er terrenget småkupert med små hauger, daler og tjern. Dette er uoversiktlig terreng som kan skjule mye villrein. Pulsen stiger: Det er ekstra spennende å drive tilnærmet smygjakt på fjellets nomade 

Vi kikker lenge, flytter oss og kikker igjen. Tverråbotten virker tom. Men det er spor på breene. Det kan ikke være lenge siden det var dyr her! Kanskje i går?

«Ja, det er vel ørn en skulle vært i dag: Svinge rundt på varme luftstrømmer, runde de mektige fjella på brede vinger. Da skulle vi funnet villrein! »

Steinura våkner

Plutselig løper et kull fjellryper mellom steinene foran oss. Vi stanser og nyter det brå synet av liv i øde ur. Rypene smetter mellom steinene, kikker opp på oss, og tripper videre. Noen gjemmer seg, andre hopper opp på steiner og blir sittende mens de snur nysgjerrige på hodet. De lurer vel på om vi er så farlige? 

Litt senere går vi på et kull til. I mangel på rein, nyter vi gjerne synet av fjellryper: Det er artig å se at det er fugl i fjellet.

Rein i sikte

Men kikkertene løftes igjen, på stadig leiting over fjellsidene etter grådyr. Der, villrein, se! På langt hold, høyt opp mot himmelsjå, i skaret mellom Vesletverråtind og Sjongshøe!

Like etter er dyra borte over fjellkanten. Det minner oss om hvor viktig det er å ha kikkerten parat, se på riktig sted til riktig tid. 

Men der var det altså villrein! Et lite glimt av dyr var nok til å tenne jegergnisten. Dit opp er det over to kilometer og nesten tre hundre høydemeter i ulendt terreng, snøbreer og steinur.

På ørnevinger

Joda, det blir til at vi går oppover mot skaret. Over bre og snø, gjennom uendelige steinurer. Omsider er vi oppe og får et vidt utsyn vestover, mot Høgtunga og Gautsjøen. 

Men hvor ble det av villreinen? Vi bruker god tid med kikkertene. 

På breene er det tydelig at det har vært dyr. Men alt vi ser av liv, er snøspurv som hopper i steinura.

Brått kommer ei havørn seilende med rolige, majestetiske vingeslag. Ja, det er vel ørn en skulle vært i dag: Svinge rundt på varme luftstrømmer, runde de mektige fjella på brede vinger. Da skulle vi funnet villrein!

Griper dagen

Men vi må bruke føttene, klatre berg og ur ned mot Tverråbotten igjen. 

Men jakta er ikke alt, full sekk ikke det eneste som gir dagen verdi. Jegeren er ikke skuffet. Han vet hva villreinjakt er. I dag er det vi som ikke klarer å finne dyr og komme på skuddhold. 

I løpet av villreinjakta er det ofte dager uten kjøtt i sekken, men vanligvis ikke mange dager med så flott vær i høyfjellet. Vi nyter stunden i en eventyrlig fjellverden.

Vi vet hva som ofte kommer; skodde, regn og vind, kanskje snø. Slakting med frosne fingere, kjøttbører i våt og glatt steinur.

Uendelig tilgivelig

Særlig for villreinjegerne i Snøhettaområdet blir det mange dager uten dyr på skuddhold – ja, ofte uten å se dyr: Fellingsandelen ligger vanligvis på omkring 50 prosent. Det vil si at bare halvparten av jegerne i det hele tatt får sine dyr. 

Likevel er det kø av søkere til jakta, mange som vil til fjells. De vil oppleve jakta på villreinen, med svette og frysing, slit og smerte.

Da gjelder det å stoppe opp og verdsette også de dagene der høyfjellet er tilgivelig tomt og uendelig vakkert.

Når fjellet lever

For brått kommer dager der fjellet lever. Hele fjellsider blir bevegelse av grå dyr, som strømmmer lik en bekk. 

Da forstår vi indianernes ordspråk: «Villreinen kommer ingensteds fra, fyller landet og forsvinner igjen».

Da spiller det brått ingen rolle om det er en kald høstdag med nordvest og sludd, og en sur dag å være jeger.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2018.