Villreinjakta i Snøhetta

Ved jaktstart sto det meste av Snøhetta-reinen i gamle Hjerkinn skytefelt. I Oppdal og Sunndal var det lite dyr. I Sunndal var det sprette bukker vestover og nordover, og en del bukk ble felt. Men jegere med kort på simler og kalver var nesten helt sjanseløse til å få sine dyr her. I hele Sunndal er det felt svært få simler og kalver.

LES OGSÅ: Hva gjør du når du ser skada dyr på reinsjakt?

I andre jaktuka var det østlig vind og veldig mye av reinen sto ved Hjerkinn. I dette området er det stor ferdsel som hindrer villreinens naturlige trekk. Moskussafari, fotturister, trafikk til Viewpoint Snøhetta og trafikk til Snøheim nevnes spesielt. Store villreinflokker ble stående bare noen hundre meter fra E6 og Dovrebanen. En veldig dårlig situasjon for villreinen. Oppsynet forteller at det ble skutt villrein like ved parkeringsplassen til Viewpoint Snøhetta. Det er ikke slik villreinjegere flest vil oppleve villreinen og jakta. Til nå har jaktutøvelsen stort sett vært grei med få skadeskytinger.

Jegere fra de nordlige deler av villreinområdet har hatt lite dyr å jakte på til nå i jakta, så det forventes at mange vil benytte dagene med åpne grenser. Vinden har vært mye fra sør, og det rapporteres om mye dyr lengst i sør. I fjella nærmest Dombås går reinflokkene att og fram, eller rundt toppene til været snur.

INNSPURT: Det er en av de siste dagene i jakta og åpnet for overgang mellom terrengene, så det er mange jegere i aksjon. Desto viktigere å følge med at alle driver human og sikker jakt.

Med oppsynslederen på jobb 

Bjørn Sæther er fjelloppsynsmann i Sunndal statsallmenning og i tillegg oppsynsleder for hele Snøhetta villreinområde. Nå i dagene med åpne grenser forventes at mange jegere fra hans område vil jakte i Lesja. Derfor drar han dit for å assistere sine kolleger der.

Når vi ankommer parkeringsplassen i Svartdalslie, er det ca. 30 biler her.

– For to år siden var det 70 biler her, sier Bjørn. 

– Altfor mye folk og dårlig jakt, og mange sa «aldri mer». I fjor var situasjonen annerledes med mye nordavind, og dyra var lenger nord og mer spredd over større områder store deler av jakta. 

Bjørn har kontakt med sine kolleger på oppsynsradioen, og i tillegg lytter han på jaktradio så han kan høre kommunikasjon mellom jegerne. Han har allerede opplysninger om flere flokker og hvor de beveger seg. Nå vil han først opp i Storsmørbollen og få oversikt derfra. Men før han kommer så langt, ser han gevir mot himmelen: En liten flokk kommer over ei høgde. Men der er det nok menneskelukt i flere retninger, for dyra forsvinner fort.

På jaktradioen er det stadig stor trafikk. For oppsynet kan det være greit å få med seg opplysninger fra jegerne, men sunndalsjegerne har blitt anmodet om å bruke jaktradio minst mulig på slike dager når de får jakte i Lesjafjella: Sambandet blokkeres når trafikken er for stor. Men denne anmodningen har tydeligvis ikke gått inn hos alle! For oppsynet er det stort sett kjente jegere og kjente stemmer. Bjørn sier han kjenner sine jegere. Han vet nok hvem han bør holde et øye med. Og slik har det alltid vært.

LES OGSÅ: Mange søkere på årets villreinjakt

PÅ TREKK: Vinden er i ferd med å snu, så det er viktig å følge med på når dyra bestemmer seg for å snu mulen mot vinden.

Dyr og jegere i kikkerten. 

Oppe i Storsmørbollen møter han en oppsynskollega fra Lesja, Simon Åsheim. Begge blir sittende å følge dyr, jegere og jaktutøvelse i kikkertene. Foran seg har de Grøndalen, dalen er vid og stor, og nesten to mil lang. Langt i nordøst blir dalen trangere og forsvinner mellom Skredahøin og Buahøin. Nede i dalbotnen er det åpent og flatt med store myrer. Vanskelig terreng for å stille innpå villrein. Elva Grøna er grensa for det åpne jaktområdet. Vest for Grøna kan det nå jaktes på alle kort i Snøhetta øst. Nå er det flokker på begge sider av elva, og det er rolig jakt. Av og til høres et skudd. 

Kikkertene til oppsynskarene farer over det meste. Ofte er synsfeltet innom en liten flokk ved Grøna nedafor Storsmørbollen. Dit er det omtrent én og en halv kilometer. Litt nærmere oss beiter noen moskusdyr. Villreinflokken står rolig utpå ei myr, prøver å trekke sørover, men snur. Fikk nok menneskelukt der, trekker tilbake og prøver nordover. Men i et vierkjerr lengre framme stikker det fram en rød signal-caps. Der er det en jeger som venter. Flokken kommer nesten på skuddhold, så snur dyra, dette gjentar seg flere ganger. Omsider trekker flokken sør og blir borte i en elvedal. Spørsmålet for jegerne er, hvor dukker flokken opp igjen? 

Været er fint, overskyet og bris fra sør. Men værvarslet for kommende dager sier nordvest. Det store spørsmålet er, når snur dyra? I dag går noen flokker mot nord, andre mot sør. Hva er trekk i forhold til været, og hva er press fra jegerne? Det er et kjent forhold at noen ganger snur dyra et døgn eller to før været snur, andre ganger går de mot været til vinden snur. Men når dyra snur, kan det gå fort. 

LES OGSÅ: Så farlig kan brunsten være for bukkene

Dobbelt fornøyd: Både jeger og oppsyn er fornøyde når alt går etter boka og papirene er i orden.

Kontroll av jegere

Oppsynskarene reiser seg og tar hver sin retning, Simon går for å holde øye med terrenget sør for Storsmørbollen, Bjørn tar i veg nordover og østover. Men nå kommer det mørke skyer fra sør. Det kommer regn, og skodda siger ned på de høgste toppene. Oppsynsmannen har stadig dyr og jegere i kikkerten. Han må fram å kontrollere jegere som har skutt dyr. Han må ned i dalbotnen, utover myrene mot elva, og opp i høgdene igjen for å få oversikt. Han får utsyn mot Mjogsjødalen, men nå øker regnet, skodda siger lavere og det blir dårligere sikt. Dårlige kikkertforhold. Bjørn snur, begynner tilbaketuren mot Svartdalslie. De fleste jegere har begynt tilbaketuren. Noen med tunge kjøttbører. Andre sitter der sammenkrøkt i fjellduken mens regnet høljer ned, men fortsatt har de  håp om dyr! Noen har tatt med telt og skal ligge i fjellet trass i dårlige værmeldinger. Bjørn tar seg tid til å prate med jegerne han møter og utveksler opplysninger.

Når vi går gjennom vier og bjørkekratt på vei hjem i regnværet, sier Bjørn: 

– Tru korleis det er her om 20 år?

– Ja, kanskje det er bjørkaskog? 

– Og hva med villrein? 

– Har vi villreinjakt?  

Disse spørsmåla har vi ingen svar på. Men utviklinga går i feil retning. I dag har det vært en grei dag for fjelloppsynet. Det meste har vært korrekt. Men dagen vart våt og akkurat nå tenker vi mest på å komme fram til parkeringsplassen og bilene – og få på oss tørre klær!

Snøhettareinen

Det er endringer i Snøhetta. Dyra blir mindre, vektene blir lavere. Denne negative utviklinga har skjedd fort. For noen år siden hadde de fleste simlene slaktevekt 30-35 kg. Nå er vekta på simlene 25-30 kg, og det skytes kalvsimler under 25 kg. Siste året var gjennomsnittsvekt for kalv 13,9 kg og antall kalv pr. 100 simler er bare ca. 35. Det er årlige tellinger om vinteren, kalvetelling om sommeren og strukturtelling i brunsttida. Dette gir en god oversikt over bestanden, total vinterbestand, sammensetning i bestanden og kalvetilvekst.  

Utvikling er negativ. Men hva er årsaken? Det er ikke mangel på beiter, beitene er gode, og antall villrein ligger litt under bestandsmålet i forvaltningsplanen. 

En vesentlig faktor kan være økt ferdsel og forstyrrelse; at villreinen ikke får ro. Skytefeltet på Hjerkinn ble nedlagt og villreinen skulle få sitt terreng tilbake. Men isteden øker ferdselen slik at villreinen presses bort. Her finnes moskus, og moskus er populære dyr som veldig mange vil oppleve, med guidede turer sommer og høst. Mange går egne turer gjennom hele året. Turiststrømmen fra Hjerkinn og Kongsvoll mot Reinheim, Snøheim og Snøhetta er en betydelig hindring for villreinen. Viewpoint Snøhetta, utsiktspunktet mot Snøhetta med tursti fra Hjerkinn, omtales som et betydelig og helt unødvendig inngrep. Alt dette utgjør til sammen et stort inngrep i et viktig område for Snøhetta-reinen. 

Villreinen trenger store områder, og den trenger ro til å utnytte områdene.  

Framtida for villreinen i Snøhetta er usikker. 

Og for jegerne er det en usikker jakt. Under halvparten av de som har jaktkort skyter dyret sitt. 

I dette område er det lange avstander og få veier. Skal en lykkes, er det viktig å ha tid til å være i fjellet, må tåle å gå langt og bære tungt. 

For mange i bygdene er villreinjakta kultur og tradisjon som videreføres. For andre er det opplevelser de ikke vil unnvære. Men når uværet kommer, eller kjøttbørene er for tunge og avstandene for lange, er det mange som har sagt: «dette er siste gang».

De tar sjelden feil, de som omtaler denne villreinjakta som dyr hobby og kostbar mat!