Med stående fuglehund etter vanskelig skogsfugl

Fredrik Dahle Klocke

• 26 år

• Født og oppvokst i Tyskland, men flyttet hjem til Flatanger i Trøndelag i 2011.

• Jobber som driftsleder hos Bjørøya fiskeoppdrett.

• 50-80 jaktdager i året

Varmt høstvær og tiurstand

Morgenen etter var vi klare, og med tre jegere, tre fuglehunder (+ en valp), skulle oddsen være på vår side. Det viste seg etter hvert å gjelde for jaktkompisene Edvard og Mats. Vi tok båt over en innsjø som forøvrig viste seg fram fra sitt fineste; der det lå som et speil under en skyfri himmel og med en varm høstsol i horisonten. Jeg og Fredrik ble satt i land, før de andre to fortsatte transporten litt lengre inn på vannet. Planen var å jakte seg innover terrenget og møtes til en felles lunsj i finværet.

Forholdene rent turmessig var helt upåklagelige, men sett med jegerøyne var det noe utfordrende, og spesielt for hundene, da det ikke var et eneste vindpust å kjenne. Skogen var likevel som en våt svamp etter kraftig regn dagene i forkant.

Den korthårete vorstehen Tundra kom etterhvert i jaktmodus og etter en stund peip det fra hundepeileren. Vi fulgte på og fant henne i en skråning omgitt av både furu og noen tettere bjørkekjerr. Vorstehen fotet noen meter og løste etterhvert ut standen, uten at vi verken så eller hørte noe. Tomstand eller en litt lur tiur som kom seg på vingene tidlig. Det får vi aldri vite, men vi var så vidt i gang.

Bare noen minutter etterpå var det ny stand på Tundra. Bikkja sto i tettskogen med snuten vendt innover skogen. Vi hadde rundt 150 meter å forsere, men før vi nådde frem til Tundra flakset det ut turens første tiur – selvsagt utenfor skuddhold forsvant den ut over ei myr og videre ut av synet. I motsetning til rypejakt hvor man ofte har god oversikt på hvor rypene flyr, er det vanskelig å få med seg hvor skogsfuglen tar veien. Det er fort gjort å være på ville veier når man prøver å finne igjen utstøkket fugl.

Med et adrenalinkick i kroppen gikk turen videre, i retning der vi så for oss at tiuren kunne ha slått seg inn i lia. Dessverre fant vi ikke igjen fuglen. Vi la om kursen og jobbet oss oppover i terrenget, da vi fortsatt befant oss lavt i furuskogen.

Noen høydemeter opp i terrenget ble det noe mer glissen skog, og tid for en pust i bakken med påfyll av væske og energi på denne varme høstdagen. Edvard og Mats kom i møte og vi ble enige om å gå litt til før det var klart for en god lunsjpause.

Fugl i bakken

Etter kort tid hørte jeg og Fredrik hagleskudd, det måtte komme fra dem. Ble det fugl mon tro? Vi fortsatte i vår retning og etter hvert var det stand på Tundra, helt opp i det øverste skogbeltet av blandingsskog. Og på vei mot hunden støkker vi ut ei røy som kastet seg på vingene nedover skråningen, men også denne utenfor skuddhold. Tundra ble fortsatt stående. Vi gikk noen meter til og hørte vingeslagene fra nok en storfugl som tok av på langt hold.

Så var det også en tredje fugl som fløy, men også denne på avstand. Noe frustrert over at fuglen var så lett på vingene, var det tid for lunsj og nullstilling før ettermiddagsøkten. Det var tross alt midt på dagen, og da er det ofte rolig i tiurskogen. Edvard og Mats hadde lyktes med felling, de hadde hatt en fin situasjon på et stort rypekull og fikk seg en lirype hver.

Vi tok oss god tid under lunsjen. Med furubål, bålkaffe og til og med en powernap ga det påfyll og nye forhåpninger. På ny delte vi oss i to, jeg og Fredrik tok med oss de øverste områdene av terrenget og fikk ryper på vingene, uten at det ga oss bedre hell. Vi kom aldri inn på skuddhold.

Etterhvert havnet vi lavere i terrenget, som også begynte å bli preget av bratte furulier, som lignet mer ei hjorteli enn en tiurskog. Uten at Tundra fikk det med seg, støkket vi ei ny røy på langt hold. Tiden begynte å renne ut og vi vendte nesen ned igjen mot innsjøen. Der kunne Edvard og Mats møte oss og fortelle om en kjempesjanse på to orrhøner, hvor de fikk felt begge i samme situasjon. Selvsagt var vi glade på deres vegne, men samtidig var vi litt preget av å ikke ha kommet på skuddhold på noe fugl hele dagen.

Værendring og nytt pågangsmot

Etter en stang ut dag for vår del, var vi mer enn klar igjen morgenen etter. Vi hadde kommet oss tidligere opp, og det hadde skjedd endringer i været; det var mer vind, det var kjøligere og det var lette regnbyger. På sett og vis optimale jaktforhold. Og med nytt terreng får man trua igjen. Kunne det lykkes?

Fredrik og jeg gikk med Tundra, sammen med Mats og hans engelsk setter Aila. Etter relativt kort tid sto Aila i stand, og i det vi gikk mot hunden peip det også fra Fredrik sin peiler. Pila peket andre veien. Vi hadde dermed et luksusproblem med to stander samtidig. Fredrik gikk naturligvis mot Tundra og vi ser at hun fotet, vi var sikre på at tiuren måtte befinne seg her. Men ingen fugl tok til vingene. Samme utfallet var det hos Mats. Vi gikk videre mot et av tjønnene i området, og der ble det action. En dobbel stand måtte være et sikkert tegn på at det satt fugl her. Og rett som det var var det noe stort og tungt som flakset inne i tettskogen, nærmest håpløst å få skuddsjanse.

Men det satt flere fugler her, like etterpå fløy en til, uten at vi fikk se synet av den. Etter all sannsynlighet var det storfugl. På samme høyde og minutter etter var det ny stand på Tundra, og med noe nøling fra vår side fløy det opp en orrhane på rundt 60 meters hold. Stang ut nok en gang.

Taktikkeri og vrien tiur

Vi fortsatte i samme retning som fuglene, og kom mot en giftig tiurplass; en avlang knaus med blandingsskog lå foran oss, og hundene stod i stand. Taktikken ble endret; Mats gikk på fra oversiden og rett på hundene, mens Fredrik holdt myrdraget på undersiden i tilfelle tiuren kom dundrende ned og over myra. Jeg fulgte Fredrik og vi ble stående og vente. Hundene løste ut uten at det tilsynelatende var fugl. Men Mats kom etterhvert over knausen og fortalte at han fikk se tiuren på bakken på drøye 40 meters hold.

– Jeg så kun halsen og hodet på tiuren i sekunder før den tok av og forsvant ned i terrenget, fortalte han.

Så nært, men likevel så fjernt. Og selvsagt stod jeg og Fredrik på feil side av fluktruten til tiuren. Lurt av tiuren igjen. Så var det tid for lunsj og nok et tyribål. Edvard kom oss i møte på andre siden av myra, med like mye i sekken som oss. Han hadde gått solo med sin lånte gordon setter, og hadde hatt et par situasjoner, men uten at det ble løsnet skudd.

Lunsjpausen er et høydepunkt under jakta, spesielt når man befinner seg i tiurskogen. Med litt innsats har man et godt bål å tørke halvbløte klær på og ikke minst koke kaffe på. Med påfyll av næring skulle “lunsjfuglen” letes opp. Ofte kan det bli action raskt etter lunsj, men dette var ikke tilfelle i dag. Vi gikk oss inn i et dødt terreng med mye høyt gress og lite tegn til fugl.

Tilfeldighetene i mot

Etterhvert fant vi godt terreng igjen, og da gikk det ikke lang tid før GPSen peip. Tundra stod drøye 100 meter fra oss inn mot en liten høyde. Og som tidligere tok fuglen til vingene før vi kom innpå, vi hørte bare vingesuset. Sannsynligvis orrfugl med tanke på raske vingeslag.

– Det vil sæ itj, kom det gjentatte ganger fra Fredrik mens han rister på hodet.

Og han hadde mye rett i det. X antall fuglearbeid og ikke en eneste skuddsjanse. Det viser bare hvor vanskelig og utfordrende skogsfugljakta stort sett er. Det er på ingen måte bare å hente seg fugl. Det krever mange timer i skogen og en god porsjon flaks for å lykkes.

Selv om det buttet imot holdt vi trøkket og tvang oss selv til å ha trua helt til siste slutt. Vi satte kursen mot bilen igjen, men hadde fortsatt mye ugått og spennende myr- og høydedrag på turen tilbake.

Etter en stund kom vi til foten av den største knausen i området, omgitt av tett skog og en stor åpen myr i utkanten. Mens vi tok en pust på noen minutter, flakset først en orrhane etterfulgt av en til like etterpå, og igjen på noe langt hold. Det var ikke mange meterne som skulle tråkkes før det hadde utspilt seg en kjempesjanse. Orrhanene svevde mot høyre for oss i åpent terreng på tvers over myra. Tilfeldighetene jobbet i mot oss.

– Dette var dråpen, kommer det fra en frustrert trønder.

Tundra var for langt unna til å få med seg hva som hadde skjedd, og kom i godt driv forbi oss og la i vei opp mot høydedraget. Hun gikk inn i en stand her. Med en forferdelig tett skog virket det sjanseløst. Og så hørte vi vingeslagene fra det som sannsynligvis var et orrfuglkull som forsvant uten at vi så noe. Men Tundra stod fortsatt i stand. Kunne det være gjenliggere?

På skuddhold

Og så skjer det uventede, like før toppen tok noe stort til vingene og to kjappe skudd kom fra Fredriks børse. Det var gammeltiuren som Tundra hadde fotet ned langs høydedraget og som vi hadde klart å snike oss innpå fra motsatt side. Det var ingen kjempemulighet, men det var akkurat innenfor skuddhold. Men enda var det fortsatt mye tett skog. En svart skygge forsvant over toppen og vi ble stående og se på hverandre med hakeslepp, smått overrasket over at det var tiuren som satt her.

Vi turte nesten ikke håpe på at det ble treff, og det gjorde vi nok helt rett i, for det viste seg å være bomskudd. Ingen tegn til fugl når vi kom oss over og gjorde et stort ettersøk på andre siden. Det ble spenning til siste slutt, og med kruttlukt i lufta fikk vi endelig skikkelig følelsen av å være på jakt.

Fugl eller ei i sekken er det turene som teller, det gjør bare at gleden blir desto større når fuglen først havner i sekken. Frustrasjonen av å nok en gang bli rundlurt av skogsfuglen blir raskt omdannet til nytt driv og pågangsmot. Det tar nok heller ikke lang tid før lengselen mot tiurskogen melder seg på ny.

Bli kjent med Fredrik

Hva betyr jakta for deg?

Jakt handler for meg om samarbeid med venner, hunder og omgivelsene. Lære seg å kjenne viltet, forvaltning og ikke minst til slutt, tilberedning. Den middagen som en har jaktet og sanket selv er uten tvil den beste.

Hva er din favorittjakt?

Vanskelig spørsmål. Om jeg må velge er villreinjakta den fineste og råeste jakta. Det å ta de rette beslutningene i forhold til vær, vind og trekk selv, for deretter å ta skuddet og måtte bære ut tunge laster selv. Da føler jeg virkelig på mestringsfølelsen. 

Din beste matrett av sjølfangstet vilt?

Det er lite som slår ei nyskutt rype stekt over et bål med mye smør, pepper og salt sammen med potetmos og litt kantarell, langt til fjells.

Det beste og verste med å ha hund?

Det er nesten kun gode ting med hund, det gjelder hundene jeg har hatt så langt. Stille, rolig, snill og veldig lite styr. Det verste med hund er nok de dagene der det er lange arbeidsdager, lite mosjon og hundene er urolige og det kan være et «mas» å måtte gå tur. Kanskje også tiden fra hunden er 3 mnd til den er 6-7 mnd, der det er mye aktivitet, men lite nytte.

Har du noen fremtidsplaner?

Jeg og mitt søskenbarn Vetle Dahle har tatt permisjon i ett år og skal på den tiden bokstavelig talt gå rundt hele Norge. Startskuddet går 1.februar der vi går sørover fra Snåsa og til sjøen ved Porsgrunn, med ski og pulk. Sommeren skal brukes i seilkajakk når vi skal seile fra Porsgrunn til Kirkenes. Fra Kirkenes skal vi gå til Snåsa igjen og bruke høsten på jakt og fiske.

Ditt beste jakttips?

Dra ut å få erfaring, både når det er gode og dårlige forhold for jakta. Sjansene kommer etterhvert som man blir mer erfaren. 

Hva er din motivasjon for å bruke så mye tid på jakt?

Motivasjonen min er vel sikkert medfødt. Jeg elsker å være ute, om det så er jakt eller tur. Det handler om å nyte tiden ute, ta det inn over seg og skape minner.