For rådyrjegere med kortbeinte hunder er 25. september som julaften. Slik også i vårt kystnære jaktlag, men flere av deltakerne har et luksusproblem fordi elgjakta i indre deler av Telemark starter samme dato. I nedre deler av fylket får skogens konge gå i fred til 5. oktober. 

Grunnet stort mannefall blir Sondre Johnsen og forfatteren enige om å ta en tur med den snart ni måneder gamle unghunden Carnelian´s Fant. En livlig og lovende pode som for alvor har begynt å vise gryende jaktinteresse. Han er arvtaker etter den dyktige Selma fra samme oppdretter. Dessverre ble hun drept av tog året før - under en rådyrlos som tragisk nok tok brutalt slutt på Sørlandsbanen!

Annonse

BEAGLE-FRELST: Harald Klaastad (til venstre) og Tommy Fjellstad med sin beagletispe Tea etter en vellykket dag.

Vi blir enige om at hundeeieren skal slippe Fant i en såte som kalles Bak-gården. Her ruver en furukolle, kranset med en eikeskog, grantapper og små jordeteiger. På begge sider av kollen er det to sikre generalposter; Flankeposten mot nord og Judasposten i sørenden. Begge steder godt egnet for både hagle og rifle som våpenvalg.

Forfatteren tar bakkepost 25-30 meter fra Judastårnet. Ettersom rådyrjaktlaget ikke har anledning til å skyte hjort før elgjegerne har prøvd seg noen uker, faller valget på hagla. Dersom unghunden presterer å trykke fram rådyr, vil skuddavstanden mot dyretråkket være optimal.

-Tar med speilrefleksen i tilfelle det dukker opp hjort på posten, smiler jeg til hundeeieren før vi skiller lag.

VIKTIG: Det andre rådyret, ett bukkekje, er felt for unge Fant. Under en slik fase av jakthundens utvikling er det viktig med all verdens ros og berømmelse!

SOM UTGJORT

Det blåser frisk bris fra øst denne septemberdagen. Sjanser på å plassere meg godt kamuflert i høyt gress og buskas på drøyt haglehold fra selve kjerneposten. Kjenner værtrekket stå gunstig mot meg fra en granklynge 50 meter unna der tråkket kommer ut fra kollen. Hagla hviler over lårene, kamera henger lett tilgjengelig på en tørrkvist ved siden av.

Såten som Sondre og unghunden skal gjennomsøke er snaut 2x500 meter lang og bred. Tidlig i sesongen er dette normalt et sikkert hvileområde for rådyr på dagtid – noen ganger for hjort også.

Sondre kommer med korte meldinger mens jeg bekrefter mottatt med klikk på mikrofonen. Det er spennende med unghunden som nå går i ivrig søk. Han har ikke begynt å lose skikkelig ennå, men følger spor – og avgir noen spredte, korte bjeff. 

-Nå tror jeg jammen Fant er på sporet av noe, varsler Sondre lavmælt og ivrig. Klikk-klikk, mottatt.

Kort etter aner jeg bevegelser i granportalen; delvis skjermet bak småskog som er i ferd med erobre tidligere dyrket mark. Hagla er hevet i beredskap, men straks konstaterer jeg at dette handler om noe annet enn rådyr!

Bytter raskt fra Betinizolli til Canon - før dyret blotter seg helt. Det er en middels stor hjortebukk som bråstanser bare 30-35 meter unna!

BUKSA NEDE: Den middels store hjortebukken stiger fram på Judasposten. Værtrekket står gunstig mot den ventende postskytteren. Heldigvis for bukken står han ikke på jaktprogrammet denne dagen ... Få minutter senere kommer unghunden Fant med stadig mer iver og økende losmål. Jaktinstinktet har våknet for alvor.

Kameraet har allerede fanget situasjonen. Hjorten har utvilsomt hverken hørt eller luktet fare. Men den aner utvilsomt ugler i mosen; blir stående og stirre rett mot meg. Bukken pisser og lorter nervøst mens jeg knipser titalls bilder! Motvind og sus i trærne demper lyden fra kameraet effektivt.

Like etter hører jeg spredte, klynkende bjeff i bakgrunnen. Det er Fant. Hjorten er urolig i kroppen; har utvilsomt en instinktiv  følelse av fare foran seg. Den kaster seg rundt og forsvinner samme vei som den kom. To minutter senere kommer unghunden inn på arenaen. De to dyrene har unngått å møte hverandre, men nå løsner stemmebåndene til Fant for alvor. Når han passerer stedet hvor bukken sto og gjorde sitt fornødne blir det full musikk. Hunden ringer i stor fart; oppfatter at det spennende dyret har dratt motsatt vei. Losen går for fullt opp mot naboterrenget. Beaglen har våknet!

Kort etter kommer hundeeieren fram til posten min. Sondre smiler fra øre til øre når jeg forteller hva som har skjedd. Vi evaluerer og nyter losen som snart avtar - når hjorten drar innover neste hei. Den unge hunden gir seg - og 10 minutter senere kommer Fant logrende inn til Judasposten. Vi klapper og berømmer den unge poden i rikelig monn.

-Dette lover godt! knegger hundeeieren.

-Det var som utgjort at vi ikke kunne felle hjorten i dag, men jamen er det moro å skyte losdyr med kamera også, svarer jeg. 

-Det blir nok fall med det første, kvitterer Sondre.

Riktig nok. Uken etter blir det første rådyret felt for Fant i et annet terreng. Når vi et par dager senere samles til ny jakt, er det min tur til å sitte på rett plass til rett tid. Etter noe krøll med ei rådyrgeit, som viser seg å ha trillinger, jager unghunden et bukkekje fram til posten. Ettersom jaktlaget sparer voksne geiter - særlig mordyr - så godt det lar seg gjøre, feller jeg et bukkekje som belønning for den mer enn lovende beaglen. Når Fant bykser opp på fanget og slikker meg i fjeset, vet jeg at dette ikke er siste gangen. 

Epilog: tom. jaktsesongen 2017 er det felt to hjort, to dåhjort (Sverige) og 14 rådyr for den nå to år gamle Carnelian´s Fant.

JAKTLYKKE: Sondre Johnsen har felt en grei matbukk for den drivende gode beaglen Ozzy. Hundeeier Harald Klaastad (til venstre) er storfornøyd med los og resultatet!

DEN FØRSTE BUKKEN

Tross en mannsalder som rådyrjeger har jeg aldri stallet egen hund til dette formålet. Heldigvis er man velsignet med jaktkamerater som sørger for jevne påfyll med losmusikk og kjøtt fra hjortevilt i boks! Samtidig er gleden ved å oppleve at jakthunder våkner alltid like stor! Derfor dveler jeg litt ekstra ved Ozzy; sønn av Carnelian´s Frekke Frida med Amaritas Prince Bajazzo som far! Sist nevnte ble av praktiske grunner omdøpt til ”Remi” som jegernavn. Dennes meritter kunne for øvrig  blitt én tettpakket bok for seg selv!    

Ozzy startet sin jegerkarriere med å være litt skeptisk ovenfor fremmede mennesker – og opptrådte så vel taus som trang på rådyrsporet. Det tok sin tid før han våknet! Men etter tålmodig innsats fra den dyktige hundemannen Harald Klaastad ble det mer fart i sakene!

En mild oktoberdag er vi tre tobeinte som stiller til jakt med Ozzy i den før nevnte Bakgården. For uten Harald og undertegnede holder Tommy Fjellstad oss med selskap.

Tommy bekler Judasposten mens jeg ruger stolsekken på Flanke. Spenning og forventning. Finnes det dyr i såten i dag mon tro? Og blir det første rådyret endelig felt for Ozzy? Unghunden har stadig lengre loser på repertoaret; nå fortjener han snart belønning.

JAKTGLEDE: Faruk Mujanic (til høyre) drifter Carnelian kennel i Stavanger. På lik linje med Amaritas kennel i Skien er det avlet fram en lang rekke meget gode beagler de siste tiårene. To av dem er omtalt i denne artikkelen.

DYR I FARTA

Det braker og knaker oppå furukollen – før to elger jumper ned gjennom dyretråkket og passerer meg drøyt 10 meter unna! Dyrerompene og de hvite knesokkene lyser mot netthinnene, helt til elgene forsvinner på andre siden av en smal jordetarm.

Kort etter drar Ozzy jakta i gang med et hissig uttak på motsatt side av kollen. 

-Rådyrbukk – jeg så den i uttaket, varsler Harald og legger til: - Du så kanskje elgene, men de brydde ikke Ozzy seg om.

Beagel-losen ljomer vakkert i liene ovenfor Eidsvann. Ozzy er spornøye og saumfarer hvert sprang etter rådyret. 

Jeg ser for meg trikoloren der han suser fram over eikeblader og vissent lyng, mens grove boff drønner ut i vårmild høstluft. Klingende toner som stadig nærmer seg, bærer bud om at det når som helst kan komme besøk. 

Stramme eiketrær står i giv akt rundt posten min. 

Her er det felt titalls rådyr og et par hjorter det siste tiåret. Ikke et vindpust; det er som hele naturen holder pusten mens det klangfulle hundemålet stiger og synker opp gjennom brattlendet. Losen forsvinner etter hvert ut av terrenget, men snur tilbake igjen. Runde på runde. Jeg skimter bukken to ganger, men presentere seg på posten - vil den ikke. Først etter tre kvarter smeller det.

-Det er i orden, melder Harald.

-Bukken ville tilbake mot uttaket serru – og det ante meg.

FLANKEPOSTEN: Postskytteren sitter gjerne plassert ved den mosekledde steinen på motsatt side av den smale jordetarmen. Her har dagslyset sluknet for mangt ett rådyr og også noen hjort!

ÆRESRUNDE

Vi to andre – som begge har skimtet dyret under losens gang - rasker med bagasjen og trekker mot skuddplassen. 

Vi hører Ozzy bukter en siste æresrunde, men forstår snart at det er bukken som har gjort sine siste krumspring før punktum finale.

Ansiktet til Harald sprekker opp i et stort glis. Han setter seg på kne og omfavner beaglen som endelig fikk sin belønning – at på til en fullvoksen femtakker! 

-Du blir nok en skikkelig jakthund, skryter Harald ømt mot sin firbeinte kamerat. - Men nå må vi ha oss mat gutten ...

Ozzy glemmer rådyrbukken og ser forventningsfull mot nistepakka som dras opp av sekken. Når det handler om mat er én jaktlysten beagle sjelden vond å be!

EPILOG 

I dag – seks år senere – er Ozzy hverken sjenert ovenfor andre jegere eller jakthunder. 

Antall hjort eller rådyr som er felt for ham, har ikke eierne telling på!

SNIPP SNAPP SNUTE: Jakta er over for denne gang.

DEN PERFEKTE BEAGLE

Harald Klaastad er sønn av den renommerte oppdretteren Anne Marit Olsen som drifter Amaritas kennel i Skien. Han forteller at beagle fra gammelt stammer fra såkalte engelske packhounds (flokkjagere); en hund med heller dårlig losmål. Den ble brukt som harehund under en jaktform som kalles ”beagling” som best kan beskrives som jakt på hare til fots med en flokk med hunder.

-Etter en rekke importer og trang fødsel med å få fram gode beagler med individuelle ferdigheter, har mye positivt skjedd innen avlen på beagle de siste 40-50 årene. Rasen ble før den tid utskjelt som en upålitelig harehund! Dagens beagler av nordiske jaktstamme har takket målrettet avl blitt utmerkede og populære jakthunder, understreker han.

-Beaglen har etter min oppfatning fin bygning og grei størrelse. Den er en ideell familiehund, veldig snill og lydig. Jaktlysten hos dagens beagler er stor, selv om det fortsatt finnes enkelte ”selskapshunder” som ikke får ta del i jaktlivet. Det er synd, slår Klaastad fast. -Beaglen kommer seg lett fram i tungt terreng og jager også veldig bra på snø. Min Ozzy jager ikke så veldig fort, og det gjør at viltet sjelden blir stresset. Beaglen har ellers sterke bein og gode poter. Men selvfølgelig må man ta hensyn til problemføre – sånn som isete lyng, knivskarp skaresnø etc. Når det gjelder drevegenskaper mener Harald at beagle ikke står tilbake for dreveren, og i motsetning til dachs er ikke vanskelige forhold som bratt, ulendt terreng og snø noen vesentlig hindring. 

-Foruten å besitte stor jaktiver, skal en komplett beagle også være flott eksteriørmessig med tanke på utstillinger. Den skal ha kompakt kroppsbygning – virke sterk, livlig og må tåle stressende situasjoner, fortsetter han. 

-Fortrinnsvis  ønsker jeg at unghunden blir jaget inn på hare. Det gjør den mer spornøye. Det er langt enklere å følge klovvilt som sjelden eller aldri gjør mye krumspring for å avlede en forfølgende hund. Det er absolutt ingen ulempe hverken å være nøye under innjagingen og ellers prege beaglen med bestemt dressur.-Jeg forventer at hundene mine jobber systematisk på fot. Den skal selv finne ut hvor viltet oppholder seg og selv unngår jeg å hjelpe hunden med å avsløre hvor haren befinner seg. Ideelt sett skal hunden holde seg mest mulig taus mens den jobber på fot! Noen små, korte bjeff som signalisere at noe er på gang, er likevel ingen ulempe.

Klaastad påpeker at noen klager på at beaglen er for trang i målet – sammenliknet med langbeinte hunder. Enkelte kritiserer også målbruket som kjedelig! -Fakta er at målbruken varierer sterkt fra individ til individ. -Noen beagler tilpasser målbruken etter hvor tett på/langt bak hunden ligger. Selvsagt ønsker vi at hunden har kraftig, klart og tydelig losmål.

-GPS og hundepeiler har revolusjonert jegerens muligheter til å følge hunden i los! Selv kan jeg som regel høre på mine hunder omtrent hvor langt bak viltet den befinner seg! Når avstanden blir større enn tre-fire  minutter og "foten" blir kaldere – vil intensitet på målbruket avta til det blir helt tyst. Samtidig er det viktig å huske på at målbruket kan påvirkes i stor grad -  når det er dårlige vitringsforhold.

-Etter hunden har jobbet og mistet teften av et losdyr som hare, er det ingen plass for nøling og ubesluttsomhet. Hunden skal løse problemet så raskt som mulig – og på grei måte ringe og finne igjen strengen. Under arbeid på tap skal hunden helst være taus, men noen få bjeff er jo tillatt.

-Selvfølgelig kan beagle oppmuntres til å jage alt fra rev og hare til rådyr og hjort. Det må jo være opp til hver enkelt hundeeier å avgjøre. Selv bruker jeg mine hunder på hjort og rådyr om høsten mens det er aktuelt med rev- og harejakt på nyåret. På kontinentet brukes beagle også på jakt etter villsvin – og det må tillegges at rasen også brukes i tollvesenets tjeneste. Dette forteller vel alt om rasens allsidighet, avslutter Harald Klaastad.