Sen suksess ved Snøhetta

– Det finnes ikkje rein i Oppdal, all rein står i Lesja, ja så langt ned at de står og ser ned i bygda på Lesja.

Mer negativt svar går det vel ikke an å få. 

Tar sjansen

Da er det ikke rart at oppdalsjegere har gitt opp, og levert inn ubrukte jaktkort. Men jeg har sagt ja, jaktkortet skal hentes og jeg planlegger fjelltur. 

Jeg tar kontakt med en jaktkompis som jeg ofte har jaktet villrein sammen med, Gudmund K. Kvendset. Det var bare det at han hadde planlagt hjortejakt med andre på jaktlaget, og svaret blir nei. 

Det går ikke lenge før han ringer opp igjen. 

– E bli me deg, e.

– Hvordan går det med hjortejegerne da, når du ikke er med?

– Dem får klar seg sjøl, svarer han. 

Forberedt på slit

Planen er klar: Kjøre til Hjerkinn, ta bussen til Snøheim og gå over til oppdalsterreng. Vi pakker for noen dager i fjellet. Ut fra opplysningene kan vi ikke regne med at det blir lett å finne villrein.

Vi kommer til Snøheim sent på ettermiddagen, ikke mange timer igjen med dagslys. Vi får sekkene på ryggen og tar stien nordover. Her møter vi flere jegere som kommer fra Åmotdalen, og de har oppløftende meldinger. Det er sett noen dyr i åmotdalstraktene de siste dagene og flere jegere har felt dyr. Ikke så helsvart som oppdalsjegeren mente med andre ord. Det gir ny optimisme. 

Slik har det vel alltid vært, det nytter ikke å sitte nede i bygda å klage, det gjelder å komme seg til fjells.

Villrein er urolige dyr, de står vanligvis ikke lenge på samme plass. 

Ved grensa til Oppdal tar jeg av meg ryggsekken, drar opp børsa og monterer den. Vi er nå oppe i mellom 1.500 og 1.600 meters høyde, det er litt snø på bakken, været er bra, nesten stille, men kaldt. Kikkertforholdene er ganske bra. 

Rein i høyden

Vi fortsetter langs stien. Plutselig er grådyra der. Midt i kikkerten. En bra flokk. 

Gudmund går foran meg og jeg ber han stoppe.  

Nå får også han se flokken, som ligger på nesten to kilometers avstand. 

Vi har strategien klar med det samme. Vindretninga er grei, og vi tar en betydelig omvei for å være sikker. Vi ser ingen andre jegere i området og dyra er rolige. Dette ser veldig greit ut. 

Gudmund setter seg på god avstand for å følge med i kikkerten. Selv går jeg for å stille innpå. Flokken ligger fortsatt. Det er ro over dyra. Denne gang har jeg også noe fotoutstyr med. 

Nå tar jeg fram kameraet og finner den hvilende villreinflokken i kamerasøkeren. Ser at det er alle typer dyr i denne flokken. En del bukker har kommet inn i simleflokken. Jeg kryper forsiktig i god posisjon og venter. Herfra ser jeg ikke hele flokken, men anslår at det må være nærmere 200 dyr. Hvor lenge jeg venter vet jeg ikke, jeg er opptatt av dyra og jaktsituasjonen. Verre er det for jaktkompisen. Det er ikke mye vind, men den svake nordavinden er iskald. Det er kaldt å vente.

Omsider blir det bevegelse på dyra. Jeg får tak på en kalv og feller den. Denne gang trekker flokken unna, uten å sette stor fart. 

Jeg går fram til det felte dyret. Nå kommer også jaktkompisen. Han er kald, har sittet for lenge rolig og fulgt med dyra og jakta i kikkerten. Nå må han bevege seg og prøve å få varme i kroppen. 

Fort gjort

Jakta er allerede over. Det gikk fort, det er bare to timer siden vi gikk fra Snøheim. Med de opplysningene vi hadde, er det nesten utrolig at det er mulig å bli ferdig med jakta så raskt.

Å slakte en villreinkalv er fort gjort, og vi legger kjøttet utover på snøen. Vi har god tid. Nå er det bare å se seg om etter en høvelig teltplass. I dette steinlandskapet må vi lete litt for å finne et greit underlag. 

Kjøttet pakkes i sekk og steines godt ned like ved teltet. Vi håper at rovdyrene ikke tar godbitene fra oss. 

Slakteplassen ligger litt lenger fra teltet, så vi håper at de vil nøye seg med slakteavfallet om det kommer noen. Så kan vi villreinjegerne fyre opp kokeapparatet, få litt varmt i kroppen og krype ned i soveposene, godt fornøyd. 

Jaktsuksess

Kald septembermorgen i høyfjellet. De første solstrålene gylner Snøhetta som et lysende Soria Moria-slott. Vi jegerne har veldig god tid, vi skal bare gå tilbake til Snøheim og reise heim. Dette ble ikke den langturen vi tenkte. Det ble en utrolig rask villreinjakt for å være her inne ved Snøhetta.

Kjøttet vårt ligger godt bevart, ingenting har rørt det. Men på slakteplassen har det vært liv i natt. Her har fjellreven kost seg.

Etter en god frokost pakker vi ryggsekkene og tar i vei. Heldigvis er det ingen tung kjøttbør, men mat og utstyr for å være i høyfjellet noen dager og netter veier en del.

I dag får vi et annet vær, det blir grått og tett, og snøbygene pisker mot oss. Det er smak av vinter. 

Men hva gjør det? Vi har igjen hatt en fin og vellykket villreinjakt. 

LES OGSÅ

Villreinjakta 2025 i Snøhetta øst

Fjelloppsynsmann i Sunndal Statsallmenning og sekretær for Snøhetta Villreinutvalg Bjørn Sæther gir noen opplysninger om villreinen og jakta de siste åra, og om høstens jaktkvote.

Snøhetta villreinområde

Et spennende område med sin varierte natur fra fjell til kyst. Bare i fjellet er det stor variasjon fra slake flyer i øst til kuperte alpine fjell mot vest. 

Praktbukken i Snøhetta

En flott start på villreinjakta. Klart vær og god sikt, jaktkort på fritt dyr og bukker i kikkerten, men det skulle bli en lang og seig dag i villreinfjellet.