En gang i blant må det vel være lov å ha så mye flaks at det er mulig å få tak i jaktkort på villrein – til og med på fritt dyr: Heller ikke i år var jeg blant de heldige i trekningen, men brått blir det jaktkort likevel: Godt ut i jakta får jeg tilbud om å overta kort på fritt dyr i Rondane nord. 

Etter en første bomtur herjer bukkefeberen i kroppen når jeg noen dager senere kjører mot Rondane. I Folldal får jeg vite at det dagen før har vært flere flokker nord for Grimsdalen, trass i mye sønnavær. 

Annonse

Nå er vinden fra øst, og jeg planlegger ut fra det. Oppstarten blir fra Mesetra, der jeg går opp mot Meseterhøa og jakter vestover. Det er skodde i toppene og regnbyger. Sikten er begrenset, men værvarslet lover at det skal letne utover dagen og bli godt vær.

Jakt i skodde: Litt variasjon i været? Regn, frost, skodde, oppholdsvær! Disse dagene i Rondane ble jakta mye hindra av skodde, så kompasset var min beste venn!

Kappløp med klokka

Mot kveld går jeg over de store flyene sør for Pigghetta, da skodda letter vestover. Der ser jeg dyr i kikkerten: Oppå toppen av Gråhø står en betydelig flokk! Det er langt dit, over ei halv mil i luftlinje. Min jegertroppsjef i brigaden i Nord-Norge mente at en jeger ikke måler avstand i kilometer, mil eller kaffekok, men i dagsmarsjer. Det nytter i alle fall ikke å stå her å se på dyra. Men rekker jeg dit? Klokka er alt fem over seks. Med jaktslutt klokka åtte er det under to timer igjen. 

Her er terrenget flatt. All vegetasjon er gjennomvåt, så mosen er seig og glatt. Jeg går det jeg klarer. Etter flatene står en lang og bratt fjellside mot Gråhø foran meg. Har jeg sjanse til å klare dette? 

Oppover og oppover. Svetten renner. Det er bare å innrømme at formen ikke er like god som i yngre år. Den gang var det mange løp, harde motbakker i kamp om sekunder. Men de seige stigningene i Birkebeinerrennet blir ingenting mot fjellsida på Gråhøa.

Midtveis i fjellsida ser jeg flokken på beitetrekk oppunder toppen. Jeg kommer meg usett høyere opp og finner flokken igjen der den beiter bortover sørhellinga på Gråhøa. Men er det ikke storbukker her? Bare noen halvstore bukker lunter mellom simlene og smådyra. Snakk om skuffelse etter langspurten - her er det ikke verdt å skjære fridyrkort!

Med kjøtt, børse og gevir: Ved setrene i Grimsdalen er Brendbakken klar med kamera når bukkejegeren kommer. Foto: Bjørn Brendbakken.

Hustrig hvile 

Her står jeg i 1660 meters høyde. Det er kald kveldsvind og bukkejegeren er våt. Jeg må finne litt ly for natta nedover lesida. 

Terrenget er så steinete at det er vanskelig å finne plass å ligge. En lett sovepose og fjellduk utgjør nattelægret. Jeg tar av meg våte klær og finner fram tørr skjorte. Det hjelper litt. 

Jeg finner meg vann, vet jeg må drikke og få næring etter en lang marsj og hardkjøret opp fjellsida. Prøver å ete, men det nytter ikke. Kroppen nekter å ta imot. Jeg prøver komme til ro og slappe av.

Regn og frost

Ut på kvelden begynner det å dryppe på fjellduken. Det drypper stadig tettere - og snart pisker regnet. Skal aldri tru på værvarslinga, eller «metrolygen» som en tidligere villreinforsker uttrykte det.

Sover det meste av natta. Våkner en gang og kikker ut av fjellduken. Det er oppholdsvær. Måne lyser bak et tynt skydekke eller skodde. Jeg prøver sove videre. 

Våkner når det lysner. Fuktig, kaldt. Regnet er frosset til is. Fjellduken er stivfrosset. Ryggsekk og børse er iset. Kommer meg ut, får på sko og kommer i bevegelse. Prøver få bort isen på børsa, tørker av kikkertsikte. Her kan det være storbukker hvor som helst! Men siktet dugger like fort igjen. 

Får i meg mat og begynner å gå. Ser litt av Halfarhø og litt av Gråhø, ellers er det mye skodde. Jeg vet at det er dyr i området. Flokkene kan vel ikke ha trukket lagt i natt? Men første del av dagen blir hindra av skodda.

Veidemannskultur: Rester etter ei gammel fangstgrav minner oss om den gamle veidemannskultur. Legg merke til den tydelige dyrestien tett ved grava.

Dyrekjenning

Først godt utpå dagen letner det. Jeg jakter Halfarhø og får god sikt over Gautådalen, der jeg kun ser ei enslig simle. Men når jeg kommer på vestsida av Halfarhø, får jeg både dyr og jegere i kikkerten: I skaret mellom Halfarhø og Storhø står en stor flokk. 

Jeg går nedover fjellsida og setter meg. To-tre hundre meter skrått nedafor meg ser jeg flere personer. Den ene ligger med børse og kikker mot flokken. Flokken beveger seg sakte mot Halfarhø. Dette kan bli interessant! 

Det er dyr i alle størrelser, også noe for storbukkjegeren. Men det er flere jegere om beinet, og et fjelloppsyn speider nede i skaret. Her er det bare å ta det med ro og avvente situasjonen. 

Så forsvinner dyra for meg nede i et søkk. Jeg tar opp to patroner, lader børsa og har den andre klar i lomma om det skulle bli behov. 

Jeg følger med jegeren som ligger nedenfor, ser hvilken retning han er konsentrert med kikkert og børse. Dersom dyra kommer mellom oss, kan det bli en farlig situasjon. Jeg tar fram den signalfargede Jeger-capsen og skifter til den.

Bukkefall: Storbukken har stupt. Nede på flatene midt i bildet sees flokken som en litt mørkere stripe i det grå.

Storbukk! 

Brått smeller et lyddempet skudd. Jegeren der nede ligger like rolig. Var det ikke han som skjøt? 

Plutselig kommer dyr nedenfor meg. Noen simler og kalver - og så en flott storbukk. Dyra kommer rolig, stanser. Storbukken står perfekt med breisida mot meg på greit skuddhold. Men lenger nede i bakgrunnen ser jeg den andre jegeren. Her kan det ikke skytes. 

Dyra fortsetter å gå mot sikker bakgrunn. Men nå blir de nesten skjult bak en bakkekant. Jeg ser bare rygg og gevir.

Simlene svinger oppover, og storbukken kommer etter. Simlene stanser. Ser mot jegeren lengre nede. Storbukken går forbi simlene, stanser, snur seg tilbake. Men fortsatt ser jeg bare rygg, hode og gevir over bakkekanten. 

Dyra er konsentrerte om jegeren nedenfor. De aner ikke at jeg er her. Jeg lirker meg forsiktig til knestående, prøver komme så høyt som mulig for at kulebanen skal gå trygt over bakkekammen der framme. Legger siktet høyt i framkant av bogen. 

Storbukken rekker ikke å høre smellen før den er i de evige jaktmarker.

Kontroll: Fjelloppsynsmann Asgeir Myhrmoen i Dovre gratulerer med fin storbukk og kontrollerer at alt er ok.

Logistikkens kvaler

Foran meg ligger en fin storbukk. Noen større Rondanebukk har jeg ikke forventa. Denne sjansen ville det vært dumt å ikke utnytte. Jeg finner fram jaktkortet og skjærer det, før jeg åpner bukken, tar ut vomma, legger dyret på ryggen og åpner brystet. 

Og så begynner jeg tenke videre: Det er langt til bilen. Kortest avstand til bilvei er til Verkensætra, og derfra må det være mellom en og to mil til bilen. Heldigvis er jeg så høyt oppe at det er mobildekning. Tidligere oppsynskollega Bjørn Brendbakken svarer med det samme:

– Det gjekk gæli med bokken, sier jeg.

– Gjekk det gæli? spør han.

– Ja, bokken ligg rett ut, den, sier jeg.

– Åh, gratulerer, er den stor?

– Ja, stor nok til at jeg trenger hjelp, må jeg medgi.

Brendbakken er til fjells med hundene lenger sørøst i Rondane, men han kommer gjerne til Grimsdalen utpå kvelden for å kjøre meg til bilen.

Bukkefeberen er over! Jaktfotograf Bjørn Brendbakken må ta bilde av jeger og gevir! Foto Bjørn Brendbakken.

Sparsomt kjøttlager

Litt etter kommer fjelloppsynet og gratulerer med fin storbukk, som han anslår til 80-90 kilo. Jeg spør om det er stor fare for jerv her, for her er det så små stein at det er umulig å steine ned kjøtt. Neida, er svaret, i sommer har det nesten ikke vært jervskader i denne del av fjellet. Vi konkluderer med at det er mulig at kjøttet kan få ligge i fred til i morgen.

Jeg flår et lår og lemmer det av. Deretter legger jeg skinnet over sårflaten og skjærer av hodet. Så pakker jeg fjellduken over dyret og legger stein rundt kanten, før jeg danderer den svettevåte skjorta på toppen. Noen bedre måte å oppbevare kjøttet har jeg ikke her. Til slutt setter jeg opp en stein som merke, og tar en nøyaktig kompasskurs. 

Så er det bare å gå. Ut på kvelden møter jeg Brendbakken ved Grimsdalsveien. Fint å ha en god kollega i fjellet som hjelper med skyss tilbake til bilen. 

Kompasset, min beste venn

Når det lysner neste morgen, er det bare å komme seg til fjells igjen. Etter to timers rask mars er jeg i Halfarhø. Men skodda ligger tett. Det er bare kompasset som kan vise vei til slakteplassen. 

Til tross for hard vind og regn, er det bare å dra kniven og flå storbukken. Fingrene blir så kalde og følelsesløse at det er umulig å holde kniven. Jeg må flere ganger legge fra meg kniven og ta noen joggerunder rundt slakteplassen for å holde varme i kroppen. I de verste vindkasta er vanskelig å stå oppreist. 

Men omsider er bukken partert og bæringa begynner. Det er en våt og sur høstdag i Rondane. Mot kvelden kommer to karer Brendbakken meg i møte. Det er i sannhet godt med hjelp av to sterke østerdøler for å bære bukkekjøtt det siste stykket.