Vi møtes på en setervoll i Vingelen ved Forollhogna en fin morgen for villreinjakt. Anders Ørka fra Østfold har kjøpt storbukk-kort av Vingelen Sameie og skal jakte med Jakob Trøan som guide. Jakob er en erfaren guide som kjenner både fjellet og villreinen her, så han vet alltid hvor han finner villreinen.
Vi vet at flere av dere lesere selv ønsker å dra på villreinjakt og sitter på mange spørsmål. Jeger.no har derfor en guide for å lykkes på villreinjakt.
Anders er mer enn passe jaktinteressert, og har jaktet i all sin tid. Hjemme i Sarpsborg har han elg- og rådyrterreng, og har allerede felt årets første bukk. Ellers har det vært mye elgjakt i Nordland, der han forteller om en grunneier som klarte snu en dårlig forvaltningstrend, slik at de snart fikk fram skytbare storokser. Det ga Anders både en 20-tagger og en 25-tagger noen år seinere; begge er målt til gull. Fra rådyrjakta hjemme har han to gullbukker, og i Kviteseid felte han en kronhjort med 14 tagger – også dette et gullgevir.
Fortellingen til Anders har fått Jakob til å spisse ørene: – Da må vi få til gullbukk her i Vingelen også, humrer guiden.
LES OGSÅ: Ta med deg en guide på jakt
Ny flokk i sikte: Guiden har ledet jegeren i fin posisjon. Begge følger spent med i kikkerten mens bukkene kommer nærmere.
Skrale lunger
Formen er et mulig hinder: Anders er plaget av kols etter mange år i anleggsbransjen, med tunnelarbeid, støv og skitt. Deler av lungene fungerer ikke lenger. Men veteranen tar igjen det hele med desto mer godt humør, særlig stilt ovenfor utsiktene om å få felle sin første Forollhognabukk.
Vi går i lett fjellterreng opp fra Gjerbua, gjennom fjellbjørkeskog og opp i åpent terreng mot Klimpen. Jakob vet hvor det er dyr, og hvor de trekker på denne vindretningen. Han er sikker på dyrekontakt i løpet av dagen. Ganske riktig: Idet vi får utsikt mot Magnillsjøan og Sætertangen, ser vi flere villreinflokker på lang avstand.
LES OGSÅ: Slik blir du kjent med din første rifle
Vi slår oss ned og fyrer bål mens vi følger dyra i kikkerten. Jakob har kontakt med andre jegere på jaktradio og telefon, og opplysninger om flokkene utveksles. Dyra trekker for mye mot sørvest og ender nede i bjørkeskogen på naboterrenget. Og hele tiden fylles terrenget vårt opp av nye jegere som setter seg til å vente på at dyra skal komme på riktig side av grensa.
Jobben gjort: Storbukken er felt, flokken stanser i fjellsida og ser tilbake mot jegeren og bukken som ble liggende igjen.
Jeger Bom-bom
Utpå dagen trekker de store flokkene opp fra skogen og opp fjellsida. Flere småflokker siger vår vei, og oppe i Gjersjøhøa stanser en flokk med noen storbukker. Disse er på riktig terreng og flokken ser ut til å roe seg der. Jakob har lyst til at de prøver seg på dem.
– Du greier å gå dit? spør han Anders.
– Vi prøver, svarer jegeren.
Flokken står rolig i fjellsida, og vi smyger nærmere ved hjelp av terrenget. Da smeller det. Vi ser kulenedslaget, og flokken løper rett opp Gjersjøhøa!
Auda, det var en strek i regninga: En jeger som skremmer vekk bukkene for oss, og attpåtil skyter bom! Jakob tror han vet hvem det er, og ringer for å ta en prat. De blir enige om at jegeren skal gå etter flokken for å være sikker på at ingen dyr ble skadet.
– Hadde for høg puls, sier bomskytteren en smule beskjemt.
Stadige sjanser: Det er mye dyr i terrenget, men det er vanskelig å få til en god skuddsjanse på storbukk når dyra enten støkkes, går for tett eller ikke har trygg bakgrunn.
Ødelegger ny sjanse
Det drøyer ikke lenge før det er nye flokker på trekk mot oss. Jakob leder jegeren i en fin posisjon, men i samme øyeblikk kommer en jeger godt synlig i silhuett nedover Gjersjøhøa mot oss. Det er bomskytteren! Skal han ødelegge sjansen vår enda en gang?
Jakob kaller ham opp på radioen og er «sterk og klar»: – Sett deg ned i nærmeste einerkjerr og sitt rolig; det kommer dyr!
Og Jakob har beregnet riktig: Det kommer dyr trekkende mot oss, og her er det storbukker. Dyra kommer rolig, så det er bare å ta det med ro. Dette tegner til å bli en hundreprosent sjanse! Guiden gir instruks om bukkene; den er for liten, og den er for liten, men følg med den! Nå er de 150 meter unna…
Da smeller det ovenfor oss. Dyra kaster seg rundt og trekker unna akkurat idet sjansen er i ferd med å by seg. Det var jegeren som skjøt bom tidligere, som også fikk dyr mot seg. Nå felte han sin storbukk, men skuddet ødela sjansen for Anders. Han snur seg likevel muntert mot meg og roper:
– Det blir visst ikke actionbilder i dag!
Det blir en lang jaktdag uten bukkeskyting for Anders, men vi har sett kanskje tusen dyr. Men guiden lover nye sjanser i morgen. Da vil han ut tidlig: – Vi starter klokka fem, før de andre jegerne er oppe, sier han.
Nesten på skuddhold: Guiden rettleder, – den er for liten, og den også – men følg med den! Her må det da bli en sikker gullsjanse!
Stramme rumenske trofédommere
Anders forteller ikke med store ord om sine jakter, men vi får da lirket ut av ham litt på kvelden om hva veteranen har opplevd. Den første utenlandsturen gikk til Russland, og han har jaktet i flere land i Øst-Europa. Blant annet har han jaktvenner i Tsjekkia som han utveksler jakt med. Han har jaktet mange steder i Afrika og har skutt flere kafferbøfler, som er det mest hardskutte viltet han noen gang har felt. Ellers har det også blitt puma i Argentina, villsvin med 23 cm lange tenner, og bison i Canada.
I Romania prøvde han seg på gemsejakt, med en lokal guide oppe i fjellet. Da de fikk se et dyr i sprang nedover ei fjellside, ropte guiden «shoot!». Anders skjøt og dyret stupte. Det var en gemse med noe Anders syntes så ut som heller små og krokete horn.
Men om kvelden ble det litt oppstyr der de bodde: Det kom noen karer i grønne uniformer som minte mest om militære. Anders forsto ikke hva som ble sagt, men spurte en danske i reisefølget som var litt mer språkmektig. «Det er trofedommere som skal måle trofeet ditt!» Gemsehorna ble målt til gull, og det var den nest største gemsen som var skutt i dette distriktet.
Blåst sjanse: Plutselig smeller det høyere oppe i terrenget. Bukkene kaster seg rundt og tar i vei. Dermed var gullsjansen blåst!
Skoddejakt
Neste morgen er vi grytidlig ute. Det er overskyet og helt stille i fjellet – og foreløpig ingen andre jegere ute. Jakob vil til samme område som i går. Vinden er på sør, og han er sikker på å finne dyr. Anders tilstår at han kjenner gårsdagens gåing i kroppen, men han legger i vei i jevnt tempo.
Skodda kommer sigende nedover fra toppene og vi mister sikten. Men guiden er lokalkjent og følger et dalsøkk oppover. Høyere oppe må vi likevel vente på bedre sikt før vi beveger oss videre, slik at vi ikke tråkker rett i reinlav-salaten.
Omsider letner det, og Jakob får raskt dyr i kikkerten: Det står en flokk rett innpå naboterrenget, der det er noen bukker som kan være skytbare. Vi venter at dyra vil trekke mot sør, så vi setter oss ned og følger med. Men det skal ikke være for lett: Først trekker flokken litt mot oss, før de dreier vestover og er tapt for oss.
Nå vil Jakob opp mot Gjersjøhøa. Derfra har vi fin utsikt og kontroll østover.
– Orker du å gå opp der, garanterer jeg at vi ser dyr, sier guiden.
– Vi prøver, svarer jegeren.
NY DAG, NYE SJANSER: Skodda letter omsider når vi har kommet opp i høyden, og guiden får ganske raskt bukker i kikkerten.
Høyere og lengre
Jo da, jegerveteranen går jevnt og trutt; han vet hva som må til. Vi kommer oss over fjellkammen og får utsikt østover.
Og her er det dyr! Mange flokker og spredte dyr. Når vi har kikket litt og orientert oss, fastslår Jakob at vi må videre.
– Orker du en kilometer til, spør Jakob.
– Vi prøver, svarer jegeren.
Nå går Jakob fram på en bergkant med en liten dal under og vidt utsyn over fjellet og reinflokkene. Vi kikker lenge. Men dette går ikke helt etter guidens beregning: Dyra trekker mot nord, selv om vinden kommer fra sør! Det nytter ikke å sitte her dersom det skal bli bukk.
– Orker du en kilometer til, spør Jakob.
– Vi prøver, humrer jegeren.
Jakob sikter mot nord: Han har storbukker i kikkerten. Først må vi forbi et par flokker med smådyr. Han vurderer en bukk i en av flokkene, men nei, den er for liten. Vi går videre og følger med på en flokk som trekker rolig. Vi holder oss nede i et dalsøkk for å komme i posisjon uten å vindstøkke. Jakob smetter opp på kanten flere ganger for å ha kontroll på dyra, før vi dreier ned i søkket igjen og videre fram, og så er det opp igjen for å kontrollere.
Villrein i sikte: Jakob har tent bål og slapper av i lyngen. Anders følger ivrig dyra med kikkerten, men de er ennå langt unna.
Gull på første forsøk
Der er flokken på kort hold!
– Kom her, dyra er på femti meters hold, hvisker guiden og vifter til jegeren: – Fort, bukk til venstre!
Fotografen må være forsiktig for ikke å forstyrre, og ser ikke bukken til venstre.
Men det gjør Anders. PANG!
Jeg får et glimt av dyr som flykter, en storbukk som tar i vei, men bukken til Anders ligger. Den gikk rett ned i smellen.
Når flokken har trukket unna, reiser jeger og guide seg og går fram.
– Gratulerer med storbukk, Anders! utbryter Jakob.
Over fjellet: En jeger skyter bom og skremmer bukkene over Gjersjøhøa før vi kommer i posisjon.
Der ligger det en praktfull storbukk.
– Uten tvil et gullgevir, sier guiden og begynner telle: ...44, 45, 46, 47 tagger! Dette er rekord for den rutinerte guiden. Han har tidligere guidet jegere som har fått skutt storbukker med 45 og 46 tagger – men aldri før med 47!
Som den rutinerte jegeren Anders er, drar han selv kniven og veider ut bukken. Guiden tar i mellomtiden turen høyere opp i terrenget for å tinge hestetransport for bukken: Jakta har ført oss langt til fjells, og vi har gått over ei mil.
Men Anders har skutt storbukk på første forsøk, og den utrolige jegerveteranen har nå gullgevir av alle norske storviltarter! Det er likevel ingen grunn til å henge børsa på veggen:
– Nei, nå skal jeg på elgjakt i Lordalen, svarer 77-åringen!
God for gull: Veteranen kommer fram til sin første villrein, som viser seg å være en praktbukk. Fotografering hører med når storbukken er felt!
