Guide til oppussing av treskjefte

De siste årene har jeg restaurert en god del treskjefter. Denne gangen er det en gammel sideligger fra Sauer & Suhl som skal få en oppfriskning.

Hagla bærer tydelig preg av aktivt jegerliv, med merker, hakk og misfarget treverk. Skinna med stemplet «Handtwerksarbeit» vitner samtidig om et håndlaget klenodium som fortjener å skinne i tiurskogen igjen.

VÅPENPUSS: Les om hvordan du pusser og tar vare på våpenet ditt.

Fjerne gammel finish

Første trinn når du skal restaurere et skjefte, er å plukke våpenet i deler. Gamle våpen har ofte skruer med rare hoder. Det er ekstremt viktig at man har skrutrekkere som passer.

Har du ikke passende skrutrekker eller bits, lages det enkelt ved å file ned en litt for stor skrutrekker slik at den når til bunnen i sporet og helt ut til kantene.

Pass på at alle skruer blir samlet på et sted der de ikke blir borte. Små plastbokser er et must når du skal demontere et våpen fullstendig.

Når tre og stål har skilt lag, er det på tide å fjerne den gamle finishen. Du har tre valg: Sikling, pussing eller kjemisk behandling. Selv bruker jeg en blanding av disse tre teknikkene. 

Sikling er å skrape av finishen med en vanlig kniv eller et spesialverktøy – en såkalt sikling. Jeg pleier å sikle de store flatene, da dette går langt raskere enn å bruke sandpapir.

Overflata blir også finere. Sikling er ingen heksekunst, men pass på at vinkelen ikke blir over 90 grader slik at eggen biter tak i treverket. 

På runde flater som pistolgrep velger jeg derimot sandpapir, da det ellers er lett å lage merker som må pusses vekk senere. Ved pussing er det viktig å ikke ødelegge den originale formen i stokken. Bruk ulike pusseklosser som du enten lager selv eller kjøper billig.

Bruk heller ikke for grov korning, og heller ta deg tid enn å ta vekk for mye treverk. På Saueren velger jeg 180# som groveste.

Pussingen gjøres bestandig i retningen porene går, altså samme vei som pipa peker. Nettskjæringen er et kapittel for seg selv, som jeg straks kommer tilbake til.

Klar til innsats: Hagla er demontert og arbeidet med å pusse opp treskjefte kan begynne.

Fikse bulker

Nå inspiserer vi det nakne treverket for å se hva vi har å jobbe med: Saueren har en del merker og hakk, men nå kommer de fantastiske egenskapene til treverk frem: Så lenge det ikke mangler fliser, er det helt utrolig hva vann, klut og et strykejern kan utrette.

Ha på godt med vann og legg en våt klut over bulken. Stryk over kluten med det varme strykejernet, hold det i bevegelse og ta det vekk når fresingen begynner å avta.

Stokk og klut skal hele tiden være våt. Enkelte bulker er ganske greie å få til å reise seg, mens andre krever litt mer.

De vanskeligste bulkene kan kreve ganske mange omganger. Er bulken vanskelig, kan det lønne seg å gå lett over med 2-300# sandpapir og la den våte kluten ligge noen minutter ekstra før stryking, slik at vannet trekker dypere inn. 

Saueren var ganske enkel å ha med å gjøre, men den manglet to fliser, bak baskylen og ved kolbekappen.

Den bak baskylen erstattet jeg enkelt og greit med en annen bit med treverk. Fargen stemmer ikke helt, men det fikser jeg under oljingen. Flisa ved kolbekappen velger jeg derimot å la være.

PASS SKRUENE: Gamle våpen har ofte rare dimensjoner på skruehodene. Her har noen brukt en skrutrekker som ikke passer og resultatet er en ødelagt skrue.

Nettskjæringen

Nettskjæringen er nok det de fleste gruer seg mest til. Du har ingenting å frykte:

Du trenger kun et sett med nålfiler, en skalpell og en tannbørste, med mindre du har skikkelig nettskjæringsutstyr. En hodelupe er heller ikke å forakte, samt en porsjon tålmodighet. Ofte blir resultatet faktisk langt bedre enn det du ser på vanlige fabrikkvåpen i dag.

Før jeg begynner å skjære, er jeg nøye med å se etter at alt av gammelt smuss er ute av nettskjæringen. Er det grums i nettskjæringen, vil fila tette seg og glipper ut av sporet. Det er grunnen til at jeg ofte bruker malingsfjerner i nettskjæringen, før jeg børster den rein med en tannbørste.

Her kan det være en fordel å klippe busta på tannbørsten for at hårene skal bli stivere. På resten av stokken unngår jeg lengst mulig malingsfjerner, da kjemikalier og treverk er ikke nødvendigvis er verdens beste kombinasjon.

På Saueren er pistolgrepet fullt med noe som minner om tyggis, så det blir en lett runde med malingsfjerner.

KNIVJOBB: Gammel finish sikles av med en vanlig jaktkniv når du skal pusse opp treskjefte. Pass på at vinkelen på bladet ikke blir over 90 grader.

Arbeidsteknikk

Når jeg skjærer, legger jeg fila inne i hånda med pekefingeren oppå. Deretter beveges den ganske flatt frem og tilbake i sporet mens du jobber deg gradvis fremover.

Ikke legg for mye press på fila. Først jobber jeg i den ene retningen før jeg snur skjæreretningen og tar inntil kanten motsatt vei på de samme linjene. Vær særdeles forsiktig når du nærmer deg kanten!

Jeg jobber etter et fast mønster og begynner bestandig med borden rundt. Deretter tar jeg den helt ytterste linja og frisker opp denne. Alle linjene blir fullført fra start til slutt, også de som krysser resten av nettskjæringen.

Er du fersk, kan det lønne seg å ta de feltene som er flate først, da buede linjer er litt mer krevende.

Når du tar de første linjene, ser du knapt noen progresjon. Først når du kommer til de kryssende linjene, blir det virkelig moro, for nå ser du hvor skarp og fin nettskjæringen blir! 

Hjørnene kan være en utfordring. Her er det ikke lett å komme til med fil, men med en liten skalpell får du skrapt og skåret til nettskjæringen. 

Til slutt gjør jeg kantlinjen helt ferdig. Grunnen er at om jeg skulle være uheldig og file litt for langt, vil forhåpentligvis disse merkene forsvinne nå.

Strykejernet hennar mor: Med mindre det mangler treverk er det utrolig hva man kan rette ut av bulker med et helt vanlig strykejern, håndkle og litt vann når du skal pusse opp et treskjefte.

Puss, puss, så slipper du kluss...

Sånn, da er den gamle finishen fjernet, bulkene er dampet ut og nettskjæringen er bedre enn noensinne. Nå er det på tide å legge grunnlag for sluttresultatet – finpussen. 

Begynn med så fint sandpapir som mulig, uten at det kladder seg til. Har du siklet bort finishen over hele stokken og ikke skal pusse vekk noen skavanker, kan du hoppe rett til sandpapir 400#.

Men er det mange hakk og merker som ikke gikk bort med vann og strykejern, kan du i mange tilfeller fjerne dem med litt grovere korning. Unngå likevel så langt som mulig å fjerne treverk, da særlig brekkvåpen ikke har så mye treverk å avse.

Puss til det ikke blir finere med den korningen du har valgt. Når du mener deg ferdig, tar du vann på hendene og gnir det inn i treverket til hele stokken er våt. La stokken tørke enten i friluft eller med hjelp av varmluftspistol/ hårføner. Dette vil få treverket til å reise seg.

«Nuppene» pusser du vekk for å få en enda glattere overflate, før du fortsetter med gradvis finere sandpapir, vann og hårføner til du får den overflata du ønsker deg. Men ikke hold en varmluftspistol for nært treverket eller for lenge på samme plass! 

Jeg pleier ta de fleste stokkene til 800-finish. Hvor lang tid denne prosessen tar, er helt opp til treverket. På enkelte skjefter slutter treverket «aldri» å reise seg.

KOS I FURTEBUA: Artikkelforfatteren i sving med den gamle Saueren som skal pusses opp i treskjefte.

Valg av finish

Nå er det på tide å legge en ny finish. Her har vi to valg. Olje eller lakk – to metoder som gir to vidt forskjellige resultater: Lakk blir liggende som en hinne utenpå treverket, mens olje trekker inn og beskytter innenfra og ut.

Fordelen med lakk er at det er relativt raskt å legge på noen lag. Det er grunnen til at billige våpen gjerne har lakkerte stokker. Ulempen er at uvøren bruk gir sprekker og sår der fukt vil trenge inn.

Fuktigheten får vanskeligheter med å komme ut igjen, og man får svarte, misfargede områder slik som på Saueren.

En oljefinish derimot metter treverket og gjør det umulig for fukten å trenge inn i stokken. En bulk eller en skrape har lite betydning for treverkets «immunforsvar». For min egen del bruker jeg kun stokkolje. Hadde jeg fått tak i et våpen med lakkert stokk, ville det ved første anledning fått en ny oljefinish. 

Før dette kan du også jobbe med farging: Rødolje gjør ikke veldig mye med fargen på treverket, men inneholder et stoff som heter alkannin som fremhever strukturen og gi en litt rødlig glød. Vil du ha kolben mørkere, eller har et forskjefte som er mørkere/lysere enn resten, kan du utjevne dette med beis. 

Vær obs på at det er lett å få skjolder når du jobber med farging. Selv bruker jeg et fargestoff som heter «stain», i samme serie som resten av oljen. Da er jeg sikker på å ikke få noen ubehagelige overaskelser.

Dette stoffet kan påføres etter at man har påbegynt oljingen, slik at du har mer kontroll på resultatet. Dette velger jeg å bruke på Saueren, der kolben var vesentlig lysere enn forskjeftet.

SEIG: Nettskjæringen var full av noe som mest minnet om tyggis. Et strøk malingsfjerner tok det verste før nålfilene ble tatt i bruk i forbindelse med våpenpussen av et gammelt treskjefte.

Fare: Brann!

Før du leser videre: Husk at filler og papir med oljesøl kan spontanantenne. Det tryggeste er derfor å brenne avfallet etter bruk!

Det finnes en rekke produkter på markedet, men jeg oppfordrer på generell basis til å styre unna oljer som inneholder silikon. Det har riktignok en vannavstøtende effekt, noe man skulle tro var en fordel, men det gjør isteden at oljen ikke trenger så dypt inn i treverket.

Det blir isteden ei hinne utenpå, nesten som ved bruk av lakk. Den forsvinner lett i ruskevær, og du ender opp med mer vedlikehold. 

De fleste produktene kommer med en eller annen bruksanvisning. Følg denne, og du får generelt et ganske godt resultat. Du kan også bruke produkter som ikke er beregnet på våpen i utgangspunktet, sånn som kokt eller rå linolje fra den lokale malingssjappa.

Jeg ble selv anbefalt dette av en våpenforhandler. Etter min mening blir det som å be om en juletallerken og få beskjed om at det holder med poteter.

Personlig holder jeg meg til rødolje og produkter ment til bruk sammen med dette. Å holde seg til en type olje eller kit er også blitt en viktig lærdom underveis: Forskjellige produkter kan reagere med hverandre og gjøre livet i furtebua ekstra furtent!

FINARBEID: Ytterlinjene friskes opp først. La fila ligge ganske flatt mot underlaget og IKKE legg for mye press på den når du pusser opp et gammelt treskjefte.

Den første olje

Før vi begynner, er det viktig å skru våpenet sammen igjen: Vi har jo fjernet immunforsvaret til treverket, slik at det kan endre seg noe når du begynner å sette det inn med olje.

Fukt fingeren med en dråpe olje og gni den inn i stokken til du ikke har mer olje å gni ut. Dette fortsetter du med til hele stokken er våt, også nettskjæringen. De første påføringene bør skje ved å legge olje på stokken før den gamle har tørket, altså vått i vått.

Det skal ikke være noen tykk oljefilm på overflaten. Mange tynne lag er nøkkelen til suksess. Men begynner oljen å herde mellom hvert lag, hindres oljen i å trenge langt inn i treverket.

Den første dagen jeg oljer, liker jeg derfor å ha helt fri, slik at jeg kan legge vått i vått helt til treverket har sluttet å «bælme» olje. 

Noen stokker er veldig tørste, spesielt de som har vært lakkert. Enkelte deler er også verre enn andre på grunn av tettheten i treverket. Det ser du ved at oljen trekker raskt inn noen steder, mens andre fortsatt forblir våte.

Restoljen på overflaten gnir jeg ut med håndbaken mellom hvert nytt lag. I starten kan du ofte legge på neste lag etter bare noen minutter, mens det tar lengre tid etter hvert som treverket blir mettet.

Etter den første offensiven legger jeg på nytt lag morgen og kveld. Dette holder jeg på med til treverket er mettet med rødolje.

Enkelte hevder at nettskjæringen må behandles med olje som ikke herder. Jeg har også hørt folk si at nettskjæringen ikke skal ha olje i det hele tatt.

Dette er helt feil. Nettskjæringen er den delen av stokken som trenger mest olje: Salt og fuktighet fra svette hender tærer på stokkens immunforsvar. Men for å unngå å tette nettskjæringen med olje lar jeg olja trekke inn i noen minutter før jeg børster nettskjæringen rein med en tannbørste.

TESTVINNER: CCL Stokkolje

DEN FØRSTE OLJE: Ta en dråpe olje på fingeren og smør den utover. Fortsett dråpe for dråpe til hele stokken er våt og la det trekke inn. Legg på nytt lag morgen og kveld til stokken er mett, og du får et gammel treskjefte til å skinne igjen.

Porefylling

Nå som stokken er mettet, vil kanskje de fleste si seg ferdige. Neida, det er ikke farlig å ta med børsa til skogs. Den vil ikke suge nevneverdig fuktighet ved normal bruk – men immunforsvaret har fortsatt et forbedringspotensial: Vi kan sammenligne overflata med en bil som ikke har vært polert på mange år.

Overflata er ru og vann vill ikke prelle av, men blir liggende på overflata. Over tid vil fuktigheten trenge inn.

Neste stadium er porefylling. Det går rett og slett ut på å fylle porene i treverket slik at man ender opp med en helt slett overflate som beskytter treverket. I tillegg til at dette er praktisk, bidra det til å fremheve livet i treverket. To fluer i en smekk, der altså! 

Noen produsenter selger flasker med porefyller man kan sette inn stokken med. På engelske Best Guns brukes noe som heter Rottenstone. Den tyske tradisjonen er å bruke valnøttstøv. Det finnes flere andre metoder, men jeg har bare brukt porefyller på flaske og valnøttstøv. 

Valnøttstøv er mest tidkrevende, men gir desidert best resultat. I og med Saueren er håndlaget i Suhl, sier det seg selv at vi følger tysk tradisjon. 

Metoden er egentlig ganske enkel: Finn frem pussekloss, fint sandpapir og litt rødolje. Ta en dråpe rødolje på papiret og våtslip stokken. Da får du ei blandingsguffe av valnøttstøv og olje.

Hvis du ikke får det, er papiret for fint og du må velge en grovere korning. Velg likevel den fineste korningen du klarer å få frem nok guffe med til å tette porene. 

Laget skal være veldig tynt og skal dekke hele stokken, bortsett fra nettskjæringen. Deretter lar du naturen gå sin gang og venter til guffa tørker ut. Når guffa er tørr, fjernes restene med fin stålull.

Personlig syns jeg det er lettest før guffa er knusktørr, men sørg for å drøye det lenge nok til at støvet har tørka inn i porene. Ellers må du gjøre det hele en gang til!

Denne prosessen gjentas helt til porene er potte tette. Jo mindre porene blir, jo finere må sandpapiret være. Dette kan være kjedelig og tidkrevende, men trøst deg med at børsa blir tilnærmet vedlikeholdsfri! Et annet bonuspoeng er at små hakk du ikke fikk dampet ut, lar seg fylle igjen.

Porefylling: Etter å ha våtslipt stokken med rødolje og sandpapir får man frem en slags guffe. Det er denne vi skal tette porene med. Ikke legg på for tykke lag!

Den siste olje

Børsa begynner nå å bli direkte lekker! Vi skal nå beskytte den flotte finishen vi har laget. Det har gått et par uker siden vi porefylte stokken, og det er på tide å legge siste hånd på verket. 

Vi finner igjen frem 0000 stålull, flaska med rødolje – samt ei flaske med herder. Først matter vi forsiktig overflaten med stålull og gnir over med en mikrofiberklut. Det er nemlig viktig at stokken er helt ren.

En dråpe olje og en med herder gnis inn i stokken med håndbaken. Gjentar du dette noen ganger, vil du få en hard, tørr og blank overflate som beskytter treverket. Morgen og kveld funker fint, akkurat som da vi mettet stokken. 

I praksis er stokken heretter nesten like vedlikeholdsfri som en syntetstokk! Vil du ha enda blankere overflate, kan du polere overflaten med skjeftevoks. Men ikke gjør det før stokken er gjennomherdet. Det står «minst to uker» på noen produkter, men selv venter jeg enda litt lenger. 

Etter endt jaktsesong gjør du akkurat som ved siste finish: Litt stålull, rødolje og herder før man gnir dette inn. Nettskjæringen mettes med rødolje på samme måte som vi gjorde i første omgang. 

Du kan gjerne gjøre dette i ny og ne under jakta også. Det er sjeldent nødvendig, men nettskjæringen kan med fordel få litt ekstra kjærlighet. Fem minutters arbeid er alt som skal til – og børsa er klar for en ny sesong med eventyr!

HIMKOK: Test av linolje og terpentin som stokkolje

HOLDER GODT: Alle tre våpnene har fått samme behandling som beskrevet i artikkelen. Forskjellen er at Blaseren har to år med mye og hard bruk i etterkant.