– Det ble et kalvekort, sier jeg når en tidligere kollega fra fjelloppsynet spør om jeg har fått jakt. – Så bra! Da blir det mindre å bære: Det er jakta som teller, og store gevir har du vel nok av! sier han.
Hva i all verden skal en svare når håpet var et bukkekort? Dessuten skal kalvekortet vise seg å bli brukt til noe helt annet litt uti jakta.
At det ble kalvekort istedenfor for bukkekort er kanskje like greit: Det lir litt ut i villreinjakta før det høver å ta en lengre tur etter reinsdyr. Da er det til gjengjeld gode værmeldinger, og det ligger til rette for fine dager i villreinfjellet.
Jeg har fått kalvekort på Dalsida-Øst (Statskog), en del av Snøhetta villreinområde. Skamsdalen velges som utgangspunkt. Men her står det mer enn tredve biler når jeg ankommer i kveldinga!
Jeg har kanskje valgt et uheldig tidspunkt? Nå er det åpne grenser i nesten hele villreinområdet, så mange sunndalsjegere tar turen til Lesjafjella. I Sunndalsfjella er det langt, bratt og tungt, og når vinden står fra sør, slik den ofte gjør i jakttida, har dyra lett for å forlate Sunndalsterrengene.
Guide: Slik lykkes du på reinsjakt
«Reinen står Lesja!» er omkvedet blant sunndalsjegerne, og Lesjafjella er det forgjettede land. Området omkring Lersjøen og Lersjøtælet er mest populært, men fjellet er stort og det finnes flere muligheter.
Lunt leger: Hva gjorde jegerne før fjellduken? Mange kalde og våte netter var det nok.
Skrymtheimen i klar høstluft
Neste morgen tar jeg i vei fra parkeringsplassen. Sekken er pakka for noen dager. Jeg går ikke langt før det er dyr i kikkerten: I sylskarp høstluft ser jeg en tett flokk stå på en fjellkam langt nord mot Sunndalsgrensa. Dit er det mye over ei mil!
Jeg går i mitt eget tempo, sitter ofte og bruker kikkerten, men andre dyr ser jeg ikke den dagen. Mot kvelden går jeg til ro under fjellduken. Dette er veidemannens frie liv, i en fantastisk fjellverden med tinder og skar, breer og vatn.
Drugshø: Snøhettaområde har mye vill natur og flott jaktterreng, men det er lange avstander. Det kan bli drygt å bære kjøtt fra Drugshø!
Arven
Neste morgen går jeg over til Åmotdalen, før kursen legges mot vest og nord mot Sunndalsgrensa.
Her går jeg rett på ei gammel fangstgrav. Når jeg ser slike gamle fangstplasser, blir jeg ofte stående og filosofere litt: Når ble fangstgrava bygd, hvor lenge var den i bruk? Gravfangst har foregått helt fra steinalderen og fram til geværet kom i bruk.
Høstmorgen ved Skrymtan: Klar høstluft og litt drivende morgenskodde i Storskrymten og Vesleskrymten. Men ingen villrein i kikkerten.
Og hvor kom veidemannen fra, som hadde rettighet midt i ville fjellheimen? Kom han fra Sunndalen eller fra Lesja? Hvorfor måtte han helt inn hit?
Les også: Mattilsynet håper å unngå statlig felling
Ingen tvil om at det er et godt trekkområde, men var det mangel på dyr nærmere bygdene, eller en fattig veidemann som måtte bære kjøtt og skinn så langt?
Villreinfangst var for mange ei betingelse for å overleve. Jeg kan derimot gå her og nyte fjellet i godvær. Om jeg får mitt dyr eller ikke, så betyr det ingenting for å overleve.
Likevel tenker jeg på villreinjegerne som var her fra tidenes morgen, og at vi som dagens jegere viderefører den eldste kulturen her i landet. Med vår tids utvikling, vil den videreføres til kommende generasjoner?
Hvor er villreinen?
Milene og dagene går. Tredje kveld kommer jeg tilbake til Skamsdalen. Fine dager har det vært. I kikkerten har jeg sett mange telt og jegere, men ikke hørt et eneste skudd. Selv kunne jeg like godt ha vandret med kamera og fiskestang. Men det er et veidemannsinstinkt som ligger der: Jeg må finne villrein og jakte «mitt dyr».
Les også: Så farlig kan brunsten være for bukkene
Hvor skal jeg dra? I Skamsdalen møter jeg jegere og får rykter om dyr. Men hva skal en tru av slike rykter?
Ut fra vær og vind er det grunn til å tru at grådyra går mot sør. Når fjella her er så tomme, må de stå lengre øst. Jeg bestemmer meg for å dra til Nysætra på Dovre, og håper det ikke er for mange jegere der.
Jegerarv: En dag går jeg rett på ei fangstgrav, et minne om den gamle veidemannskulturen. Blir vår arv tatt vare på?
Nytt forsøk lenger øst
På Nysætra er det jegere, og det er dyr i området. Værmeldinga er ikke den beste, så jeg pakker for dagstur. Jeg blir gående og jakte med kjentfolk første del av dagen. Vi drar fra sætrene og opp i fjella.
I høgdene ser vi en flokk på raskt trekk vestfra. Dyra passerer oppe i Rundhøa og drar nedover myrene mot sætrene. Vi finner en mindre flokk som vi stiller mot, og kompisen feller ei simle. Flere sjanser blir det ikke på oss.
Derimot blir det mange timer med kikkert. Langt nede i myrene ser vi flere store flokker, og der er det jegere. «Myrjakt» frister ikke, så vi blir her oppe i håp om at dyra vil trekke opp igjen. Men det ser ut som dyra vil nedover og sørover.
Liv i fjellet: Ikke villrein på skuddhold denne dagen, men et trivelig møte med fjellrev!
Utrivelig myrjakt
Vi skiller lag, og jeg tar en tur høyere opp for å få bedre oversikt. Sikten er god, men vinden er så hard at det er umulig å få brukt kikkerten ordentlig. Jeg trekker ned i lunere terreng.
Mot kvelden ser jeg dyr og jegere langt nede i myrene og bjørkeskogen. Jeg hører mange skudd, og ser dyr springer i panikk. Der nede er det umulig å vite hvor det er jegere skjult i skog og kjerr; ei utrivelig jakt som ikke frister meg.
Jeg venter at dyr skal trekke opp fra skogen, men flokkene forsvinner i tett bjørkeskog. Dette er ikke min form for villreinjakt. Hvorfor har jeg søkt jakt her?
Så ser jeg regnet komme sigende som en vegg fra sør. Jeg slenger sekk og børse på ryggen og går til bilen for å legge meg.
Lett redskap: I reinsfjellet er det viktig å pakke lett. En god fallkniv er alltid god å ha, også til slakting, samt flåkniv med bukåpner. I tillegg har jeg ei lett snikkarsag med små tenner som egner seg til å sage i bein
Ny dag og nytt håp
Neste dag begynner jeg å gå før det er lyst. Jeg går opp mot toppene, men skodda ligger nedpå og hindrer sikt høyt oppe i terrenget. Jeg trekker under skodde-kanten, og får plutselig dyr i kikkerten:
Det er en flokk nede i et dalsøkk. Jeg prøver å gå mot flokken, men skodda siger brått enda lavere og dyra blir borte for meg. Jeg må bare vente på bedre sikt.
Stortest: Kikkerter for lange hold
Så driver skodda høyere opp igjen. Flokken kommer til syne i samme område. Nå er dyra 5–600 meter fra meg, men flokken står tett. Kan det være jegere som stresser dyra? Jeg ser ingen, og prøver å smyge nærmere.
Da smeller det! Det blir fart på dyra. Flokken kommer i min retning. Jeg smyger meg bedre i posisjon og får endelig villrein på skuddhold.
Stor gjeldsimle: Denne gang ble det et uventa jaktresultat: Kalvejegeren måtte avlive ei simle med skade i låret.
Simla
Flokken er tett. Eneste muligheten er om det bli åpninger bakerst i flokken. Men bakerst er det bare simler, ikke en eneste kalv.
Flokken passerer og avstanden blir for lang. Da ser jeg det: Ei simle blør nedover en bakfot, og den halter. Blodet har delvis frisk rødfarge, så denne er nylig såra.
Jegerens moralske plikt er klar: Dyr skal ikke lide. Opp med avstandsmåleren. Holdet er langt – for langt til jakt – men her gjelder det å avlive et såra dyr.
Ferdig partert: Jakta er ferdig for denne gang. Nå gjenstår det bare å pakke alt kjøttet i sekken, og frakte ei tung bør tilbake til bilen.
Og dette bør gå. Den såra simla står nå åpent bak flokken, og jeg lar skuddet gå.
Det er ingen direkte skuddreaksjon på dyret, noe som er typisk på såra dyr. Flokken tar i vei. Simla prøver å følge, men blir hengende etter. Det er et godt tegn. Så stopper den og faller. Flokken drar videre.
Her står jeg med ei felt simle og et kalvekort. Til alt hell er det mobildekning, så jeg ringer en av oppsynet i Lesja. Han sier at det har vært for mye skadeskyting, til og med flere hodeskudd.
«Det er vel noen som skal spare noen gram kjøtt og i stedet påfører dyr lidelser», sier han. Han spør om jeg vil overta simla. Vi blir fort enige, og han ber meg dokumentere skaden med foto. Så takker han for at jeg avliva dyret.
«Likevel tenker jeg på villreinjegerne som var her fra tidenes morgen, og at vi viderefører den eldste kulturen her i landet. Med vår tids utvikling, vil den videreføres til kommende generasjoner?»
Jegerens løfte
Jaja, så er jakta over for denne gang. Foran meg ligger ei stor gjeldsimle. Med unntak av såret i låret er det et veldig fint dyr. Og jeg som «bare» skulle ha kalv!
Været har letta, og sola kikker fram. Det er tidlig på dagen og jeg har god tid. Jeg kan fortsatt nyte fjellet. Det er jo «bare» ei simle, så den klarer jeg på et løft!
Snøhettasimlene har vanligvis slaktvekt på 30–35 kilo, men denne er betydelig større. Så utpå dagen blir det en tung tur tilbake mot bilen. Kroppen er ikke like sterk som i yngre år, og det hjelper lite at jegeren mange ganger har lovt seg selv «aldri mer tunge kjøttbører»!
Test: Exped Expedition - en anatomisk sekk for tunge bører
Framme ved bilen veies slaktet til 43 kilo. I tillegg er det våpen og kikkert, mat og utstyr, samt den anatomiske sekken som også veier mye.
Neste gang! Da skal jeg gå to turer – og da skal jeg bruke min gamle, slitte pakkrammesekk!
I møte med skada dyr
Det er jegerens moralske plikt å avlive dyr som lider. Men ikke alle jegere tør, i frykt for å få vanskeligheter.
Skada dyr som ikke klarer å følge flokken, prøver å gjemme seg i terrenget, mens skada dyr som klarer å følge flokken, prøver å skjule seg inne i flokken. Dermed er de uansett ofte vanskelige å få felt.
Dersom du observerer eller avliver skada dyr, skal det meldes til fjelloppsynet. Når du avliver et skada dyr, må du straks ta stilling til om du tar dyret, hvis du har tilsvarende kort. Har du ikke det, eller ikke ønsker å ta dyret på kortet, skal ikke dyret fjernes fra skuddplassen før det er klarert med oppsynet.
Dyret skal likevel utvommes og steines ned der det er mulig. Skaden bør dokumenteres med bilder.
Kan skada dyr brukes til mat? I fjellet blir det ei vurdering. Den som overtar slike dyr, gjør det på eget ansvar. Blod stivner fort og blir mørkt. Er dyret nylig såra, er det nytt, friskt blod. Er det betennelse eller lukter det vondt? I slike tilfeller vrakes dyret på stedet.
