Vellykket beverjakt avhenger ofte av langt forarbeid. Det er jo egentlig halve moroa. Men da jeg og min datter brått får nyss om en gårdbruker som gjerne vil bli kvitt noen bevere i en bekk vest i Kvelde, er vi ikke vonde å be.
Med en god times kjøring, satser Anette og jeg på kveldspostering første dag, men med god tid til å rekognosere på forhånd. De første kilometerne langs bekken røper et og annet sportegn, men ikke særlig mye. Kanskje den høye vannføringen i snøsmeltingen har sopt med seg det meste?
Fjærkledt fisker
Det stemmer for så vidt med gårdbrukerens oppfatning om at det kanskje ikke er så mange dyr igjen i denne kolonien. Men et par må det minst være: En og annen nyspist ospekvist lyser opp i tilværelsen. Dette lover godt for aktivitet lengre oppe langs bekken!
Så snart bekkedraget forsvinner ut av kulturlandskapet, friskner bekken skikkelig til innover mørkere skogslier. Små fossefall og viltre stryk huser smådyr som fossekallen ikke nøler med å plukke på bunnen i det iskalde vannet.
Den fjærkledde fiskeren i kjole og hvitt jobber iherdig, svømmer med kraftige vingetak for å komme ned i den hissige strømmen. Belønningen hver gang er et lite måltid med delikate steinfluelarver.
Guide: Slik flår du beveren
PÅ VANNET: Å jakte bever fra kano eller båt, er ofte svært effektivt. Det virker som om dyrene ikke er så redde for noe som beveger seg i deres eget element.
Velbrukt matfat
Noen hundre meter senere flater terrenget noe ut. Rimelig varme i trøya kan vi konstatere at her er det betydelig mer aktivitet:
I ei bakevje flyter en flåte av blankspiste seljekvister. Enda noen titalls meter lengre oppe er det ei tydelig beverslepe i halvråtten snø. Her har sannsynligvis beveren vært ute i morges for å hente seg frokost, noe også tydelige sporavtrykk av svømmeføtter bekrefter.
Rundt neste bekkesving skimtes konturene av ei bebodd beverhytte forankret rundt ei solid granbinne som ligger tvers over bekken. Og som dette ikke var oppløftende nok, så glimter en velbrukt spiseplass imot oss på samme side av bekken.
Beveren har nemlig gjerne en eller to favorittplasser der den samler kvist. Så setter den seg godt til rette i vannkanten, før den behendig skreller barken av kvister som den snurrer rundt med de gripedyktige forlabbene.
Vi gjør en omgående bevegelse og finner en høytliggende post med god oversikt og liten sjanse for å værstøkke. Beverens beste sanser er nemlig lukt og hørsel, mens den ser såpass dårlig at den nesten må kunne karakteriseres som nærsynt.
SIKRE TEGN: Her har beveren nylig felt et tre, og har trolig ei hytte ikke så langt unna.
B-bever?
Men beveren glimrer med sitt fravær, både denne og ytterligere to resultatløse kvelder. Det er ikke til å unnslå at jeg begynner å bli litt motløs; det får da være grenser for jaktlyst og tålmodighet. Men datteren er av en helt annen og ungdommelig oppfatning!
Noe virker rimelig pussig: Denne beveren beiter helt tydelig her hvert døgn, men ikke før mørkets frambrudd. Kanskje den er en uvanlig lat B-bever, som kommer sent ut om kvelden og beiter desto lenger utover morgenkvisten?
Vanligvis beiter beveren mer eller mindre hele natta og søker tilbake til hytta når det lysner av dag. Derfor felles 90 prosent av beverne om kvelden og svært få på morgenkvisten. Men hvem vet, kanskje er dette individets døgnrytme en smule forskrudd, nok til å gi oss en morgensjanse?
Effektiv posteringsjakt
Selv om beveren ser relativt dårlig, er den langt ifra blind. Den reagerer vanligvis på former og farger som avviker fra terrenget. Pass derfor bakgrunnen og ikke minst unngå å lage silhuett mot himmelranda. Samtidig er det også viktig å sitte stille: Bevegelser er alle dyr vare for, og kan utløse øyeblikkelige fluktreaksjon.
Med tanke på faren for vitring, er det en fordel å velge høytliggende postplassering hvis mulig; små knauser, store steiner og lignende.
Unngå å skyte på beveren så lenge den er i vannet. Selv med et godt, drepende skudd, kan den få sterke dødsreflekser og derved komme seg ut på dypt vann. Vent helst med å skyte til beveren er et godt stykke inn på land.
Kjærlig minne
Knapt fem timer er gått etter kveldsskiftet når vi er på vei ut igjen. Vi velger den verste lia for å ikke støkke beveren hvis den er ute og spiser. Et kjapt klesskifte gjør godt: Det er som regel bare egnet til rask nedkjøling hvis en setter seg til i gjennomvått tøy.
Så kikker vi over kanten: Bekken ligger blank og svart snaut femti meter under oss. Anette bryter stillheten med å lirke en .308 W. inn i kammeret på sitt faderlige opphavs velbrukte Carl Gustav.
– Denne rifla kjøpte jeg mer enn 10 år før du ble født, hvisker jeg og stryker nesten kjærlig over et velholdt geværskjefte. Det er fylt opp med gode minner etter at det forlot hyllene hos ærverdige Børsemaker Hellerud i Drammen.
SKIKKELIG REDSKAP: Beverens store tenner og utrolig sterke kjevemuskulatur gjør den i stand til å felle selv store trær i løpet av overraskende kort tid.
En liten overraskelse
Men Anette rekker knapt å blunke før den svarte vannflata uhørlig brytes. Et rundt beverhode skanner forsiktig de nærmeste omgivelsene for farer. Sakte padler den draugliknende skapningen et titall meter nedover. Snur stille. Svømmer like sakte tilbake.
Det synes nesten litt uvirkelig at det er bever her, etter så mange resultatløse timer uten annet enn nattespor!
Den lille beveren – for den er trolig den minste jeg har sett – bestemmer seg tydeligvis for at alt er rolig og trygt. Den griper tak i en halvspist pinne og vrikker seg opp på spiseplassen, akkurat der vi satset på at den skulle komme.
AVSLØRT: Et skikkelig haleplask, og beveren er borte vekk før du aner det! Høyst trolig var det et umerkelig vindkast som avslørte din skremmende kroppslukt.
Døden kommer øyeblikkelig
Anette tar seg tid til å finne en god skytestilling, skikkelig plassert på baken. Begge armene i stødig anlegg på knærne sørger for at skuddet sitter der det skal.
I smellen klapper den lille beveren kontant sammen. Den blir liggende uten en minste antydning til de ofte voldsomme muskelrefleksene. Den kort og godt brådauer.
Anette sklir rett ut brattlia og kan enkelt fiske opp byttet som ligger urørlig i vannkanten. Trolig veier knøttet neppe mer enn 7-8 kilo – men gudbedre hvor mye spenning vi har fått for hver eneste lille kilo!
GOD POST: Det beste er å finne en plass med god høyde ned til vannet. Da er man sikret mot å bli avslørt av uoversiktlig vind.
Fascinerende og flittig
Som all annen jakt, krever beveren at du har nødvendige kunnskaper om viltarten, gjør nødvendige forundersøkelser – og ikke minst er på rett plass til rett tid!
Denne arbeidsomme og fascinerende skapningen er stort sett som folk flest; jobber jevnt og trutt med sitt. Den bygger solide hytter og sørger for å samle matforråd så det holder til hele familien gjennom en lang og kald vinter.
Ofte vil den gå på land på samme stedet og bruke de samme slepene opp til hogstområder. Her gnager den ned og samler et fange ferske kvister den sleper med seg ned til vannkanten. Primært foretrekker den osp, selje og bjørk. Trolig merker beveren at det går mot uvær, og provianterer ferskmat så den slipper eksponere seg mot hvit nysnø ved snøfall under vårvinteren.
Men som hos oss, er enkelte individer mer sedate og tar livet som det kommer – særlig blant de unge. De må til gjengjeld ut hele vinteren, uansett hvor mye snø og is det er, for å skaffe seg nødvendig næring.
Slik forbereder du deg
Erfaringsmessig er sen vinter og tidlig vår mest aktuelt for beverpostering, men plutselige snøfall kan legge en betydelig demper på aktiviteten. Utover våren blir det stadig flere sportegn å finne. Da kan det være vanskelig å vurdere hvor lenge det er siden storospa i osen måtte gi tapt for kvasse gnagertenner, eller når seljekrattet ble snauhogd lenger oppe i lia. Prøv å tolke dette enten ut fra farge på treverket, knopper og blad på kvistene eller sevje i barken.
Beveren både hører og lukter svært godt. Den er veldig vâr for ukjente forstyrrelser, ikke minst tunge fottrykk som forplanter seg ned i bakken rundt hytta. Det kan være nok til at de ikke våger seg ut før neste dag.
Dyrenes reaksjon på menneskelig vitring er veldig individuell: I bynære strøk er beveren mer vant til mennesker enn langt ute i ødemarka, hvor den slår med halen og dukker momentant tvert den fanger opp noe mistenkelig.
Beveren er hovedsakelig ute av hytta fra solnedgang til en time før soloppgang. Derfor er det ofte vanskelig å komme seg på post om morgenen uten å støkke. Da lykkes man bedre langs elver og vassdrag hvor lyden av rennende vann demper lyder og kamuflerer jegerens framrykking. 90 prosent av dyrene blir skutt på kvelden, når jegeren kan postere i god tid før beveren kommer ut av hytta for å beite.
IKKE STOR: Denne spesielle beveren var neppe over 7-8 kilo, uvanlig liten for en ettåring. Men kanskje hadde den vært nødt til å klare seg gjennom vinteren alene.
