Effektiv hjortejakt i Vestlandets bratteste lier

– Jeg er opptatt av å tilpasse jaktform og metode uten å påtvinge naboer eller beite-eiere løshund hver gang. Det handler om å finne en god balanse mellom egne ønsker og omgivelsenes behov. Når man gjør det, er det rom for mangfoldige jaktformer – noe jeg mener er til berikelse for alle jegere, sier Brede Seim.

Seim har invitert meg over til Vestlandet for hjortejakt. I Fjærland i Sogn møter jeg en gjeng av erfarne hjortejegere fra Nordfjord, Sunnfjord og Sogn. Vestlendingene har som mål å vise JEGER skikkelig hjortejakt. 

Målet med hundebruk er ikke mest mulig los, men så effektiv hjortejakt som mulig.

Med prinsippet om at så effektiv jakt som mulig er målet – kan neste drev like gjerne være snikjakt som med løshund, bandhund eller med drivere.

Fem løyver skal felles på ei helg for den tilreisende jegeren Per Thore Hansen fra Tromsø. Med så lang reise har han ikke lyst til å dra hjem tomhendt.  

I tillegg til å jakte så mye som mulig har veterinær Brede Seim samboer, to små barn, sauedrift med 500 dyr på sommerbeite. Nylig sa han opp en stilling i Mattilsynet og satser nå fullt og helt på egen veterinærpraksis i Gloppen.

– Jeg håper det kan bli en litt mer jaktvennlig situasjon for meg, legger han kjapt til. 

Tysk jaktterrier

Jeg slår følge med Brede opp i lia i Fjærland før det første drevet. Han har med seg sin tyske jaktterrier Brutus. At denne hunden ikke driver så lenge gjør at Brede også føler seg komfortabel med å slippe ham løs ofte. 

– Jeg er ikke så opptatt av at hjorten skal springe rundt og rundt. Jeg vil det skal være effektivt. Spesielt hjortebukker kan reise avgårde i flere timer med hunder etter seg. Det er ekstremt bratt her. Det er seige motbakker å løpe i for å få tak i en hund om du skal rekke jobb, barnehage eller andre forpliktelser. 

– Når vi setter opp et drev må vi tenke på hvem som skal være med. Alle skal ha en god opplevelse. Det er ikke alle drev som passer for jakt med hund. Ikke alle synes det er gøy å jakte med hund. Jeg vet at om det ikke blir slipp i dag så blir det en annen gang. Jeg må ikke slippe hunden. Vi kan ha veldig kjekk jakt med en hund i band. Vi sporer hjorten og melder i fra på radioen at det går mot den og den posten. Mange synes det er veldig gøy. Det er en trygg og god måte å jakte på i mindre terreng og steder der folk ikke vil at det skal gå for fort.

JAKTTERRIER: – Jeg skyter nesten ikke dyr på bøen lenger. Det er noe ekstra med det sosiale når du jakter med hund. Både for min egen del, men også for de andre som er med – at det er gøy, at det er litt los, det blir action for alle, sier Brede Seim. Foto: Atle Rønning

Fjærland

Den samme gjengen har møttes for fellesjakt i 15–16 år, anslår Brede. Han liker at det er et fast samlingspunkt for hjortejegere fra ulike steder. Selv om været og underlaget kan være i tøffeste laget, blir det stort sett god stemning og mange fine opplevelser likevel.

Terrenget i Fjærland er rått og brutalt, selv i vestlandsmålestokk.

Her er det bratt, sleipt og ofte regnvær om høsten og høy luftfuktighet. Under enkelte drev blir du våt uansett hva du har på deg. Hjorten er kjapp og uforutsigbar, og skogen er tett. De bratte liene har også mye legdeskoger med nedfallstrær, skogen er tykk og nesten ugjennomtrengelig. Du skal være en bra ivrig hjortejeger for å komme deg gjennom. 

– Selv i dette krevende terrenget kommer folk ofte igjen år etter år. Det er sosialt, og man vet aldri om det blir ti fellinger eller ingen, sier Seim. 

En skulle tro at disse bratte liene med legdeskog er et typisk eksempel på terreng der en slipper hund, men i det første drevet får undertegnede i oppdrag å gå i drevet.

Brede skal gå over meg i lia med hund i bånd. Etter å ha klatret noen meter oppover i lia mot feltet av grantrær som skal gås gjennom begynner jeg å lure på hva jeg faktisk har takket ja til. 

Jeg står der med hendene på knærne og hiver etter pusten mens jeg kikker innover helvetesskogen bortover lia. Regnværet har ikke hatt opphold på et par døgn. 

Vestlendinger er ikke riktig vel bevart, tenker jeg, mens jeg samler kreftene før vi driverne i felles linje skal drive hjort mot postene. Jeg ser ikke Brede over meg, men vet at han er der. 

I noen terreng er det så tett at det ikke er mulig å få til jakt uten hund.

Første drevet

På veien opp passerte jeg også en bakpost bemannet av yngstemann på jaktlaget, Yrjan Tufte. Hjorten er smart og en luring av en hjort som vil lure seg ute av drevet bakveien kan fort ende opp med å lure seg selv. Yrjan sitter klar. 

Drevet går i gang. Heldigvis skal vi nå bevege oss sidelengs, bortover lia, men her er det ingenting som er lett. Først møter vi på et nedfallstre, før de straks blir flere. Trærne har ligget en stund og har mistet barken – de er blankpolerte og glatte i regnet. 

Det var egentlig ikke store feltet vi gikk gjennom, likevel føltes det som en stor fysisk prestasjon. Vel gjennom snur jeg meg rundt og forbanner disse bratte fjellsidene. En av de andre driverne som kvelden før hadde røyket i ett hele kvelden kommer uanfektet ned fjellsida for å vise meg veien ned. Her er det bare å manne seg opp og holde følge. 

Det stod ikke en eneste hjort inne i granskogen. Hverken opp eller ned, foran eller bak driverne kom det noe hjort. 

Mot Bøyabreen

Før jaktlaget rekker å planlegge neste drev kommer det inn en melding fra en jaktkompis. Han har sett hjort i lia under Bøyabreen, rett før tunnelen over til Jølster.

Etter en lunchpause møtes vi på parkeringen inn mot Brevatnet og Brevasshytta. 

Hjorten er oppdaget med termisk spotter og dette hjelpemiddelet skal vise seg helt uvurdelig for det neste drevet. Det er sett minst tre dyr i lia og først blir postene dirigert ut på tre plasser.

To postlinjer og en bakpost i tilfelle hjorten sniker seg ut mellom breen og Brevatnet. 

Til tross for at denne gjengen har jaktet i Fjærland i mange år, har de aldri gjort et drev her ved tunnelen før. Hvor hjorten går her har de ingen aning om. Om ingen nærmest ved en tilfeldighet hadde sjekket lia her med termisk, ville de ikke visst at det var dyr her. 

Jegerbrødre

De to yngste deltagerne i helgens jakt er brødrene Yrjan og Trym Tufte. De har slått følge med pappa Johannes. To av fem sønner, hvorav alle er hjortejegere. 

Begge to har vært med siden de bare var guttunger. Trym (21) har nå noen sesonger på baken, for Yrjan er dette første sesongen med våpen på jakt. 

– Jeg har vært med på to fellinger før, begge sammen med Brede. Den første var kanskje jeg rundt ti år, sier Yrjan Tufte. 

Trym var enda yngre første gangen han var med pappa Johannes på jakt. Kanskje bare seks år gammel. Etter det har han vært mye på hjortejakt. Da han var yngre og ikke kunne bære våpen, fikk han gå med jaktradio og drive frem hjorten. Ikke bare, bare i det røffe terrenget i Fjærland. 

– Det går så mye ras på vinteren her at trærne vokser mer utover enn oppover. Det er langt å gå, det er bratt og vanskelig å komme seg fram. Det er ikke for alle, for å si det sånn. 

Aller morsomst var jakten når gjestejegerne fra Østlandet kom med sine jakthunder. 

– Da pleide Trym å si at nå kommer proffene. Det vi drev med var amatørmessig i forhold mente han, sier Brede Seim. 

Gjennom mange år var det rasen basset fauve de bretagne det gikk i, inntil Brede skaffet seg tysk jaktterrier. 

– Terrieren er flink og holder seg nær så jeg har alltid kontroll på han. Han loser bare når det virkelig er hjort, aldri falskt. Er det los så vet du at sporet er helt ferskt, og da vet du at det skjer noe. Han er en kosete og trivelig hund, men kan bli litt aggressiv rundt skutt vilt. Da må man passe fingrene og han bør helst håndteres av noen som han kjenner, sier Trym Tufte. 

Trym har fått låne hannhunden til Brede og hatt han med en del på jakt. De har blitt gode jaktkompiser. 

Drev to

Med postlinjene på plass går driverne i gang. Trym på bakpost, Yrjan har fått en fin åpen post høyt oppe i rekka, mens Brede er med som driver. 

Det blir litt som en los med hund, for her kan spotteren nede på parkeringsplassen fortelle hvor hjorten er på vei – uten at det blir noe enkelt likevel. Uten hund som slippes får hjorten tid til å lure seg unna og danse rundt med driverne i bratte lia. Selv med termisk så klarer hjorten utrolig nok å lure seg unna postjegere og drivere. 

En av driverne skyter mot en kalv, men bommer. Dyra stikker seg unna driverne, men reiser ikke avgårde mot postrekka. Det blir mye opp og ned i lia for driverne som må sette trykk på hjorten for å få fart på dem. 

En kolle og en kalv bryter av og raser mot postrekka. Rett mot posten til yngstemann Yrjan:

– Hjorten kommer rett mot meg, men oppdager meg og snur. Jeg trodde dyra skal inn mot driverne igjen, men over radioen hører jeg at de er på vei mot meg igjen, men høyere opp.Jeg gjør meg klar og følger med ved elva. Når hjortene krysser elva og stopper på andre siden, skyter jeg. Kalven detter, den samme kalven det var skutt på tidligere. 

Det er en stolt 16-åring som kom trekkende med hjortekalven nedover lia.

Løyvene felles

Med en miks av lokale og tilreisende jegere er kvota egentlig ganske fleksibel, men det legges ned innsats for at Per Thore Hansen som har reist så langt, skal få skutt alle løyvene sine før avreise mot Tromsø. 

Status etter to dagers jakt er tre fellinger. To dyr ble felt dagen før JEGER var på plass, og en kalv ble utbyttet av dagens jakt.

Mens noen av jegerne samler krefter for søndagens jakt tar de ivrigste seg en tur på bøen. 

– Vi driver mest med drivjakt i skogen. Vi har normalt ikke behov for å skyte på bøen, siden vi ikke har beiteskader. Jeg er vokst opp med hundejakt og driv. Det er mer sosialt og morsomt, sier Trym Tufte. 

Men bøjakt kan være dødelig effektivt: Denne kvelden felles det to nye dyr i Fjærland og søndagens jakt er avlyst. Kvota er fylt opp og medlemmene kan vende hjem til egne terreng og egen jakt. 

De to jegerbrødrene Yrjan og Trym har fortsatt mange jaktdager igjen av sesongen, og når Brede Seim kommer på besøk klinger losen igjen i liene i Fjærland. 

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.

LES OGSÅ

Drivende hund på hjortejakt: – Ikke slipp for ofte 

Hjortejakt med drivende hund har blitt en stadig mer populær jaktform på Vestlandet, men små jaktterreng forutsetter et lavt jakttrykk.    

Derfor elsker vi hjortejakta

Vi huket tak i et knippe hjortejaktentusiaster fra Vestland og spurte: Hva appellerer med hjortejakta?  

Drever i hjortelia

Selv om motstanden mot bruk av drivende hund til hjortejakt på Vestlandet fremdeles er stor, er Jan Flatebø i Kvinnherad overbevist at mer skånsom og effektiv jakt finnes ikke.

Løshunder og storskyttere

Jaktlige vennskapsbånd knyttes selv om man er konkurrenter på skytebanen: Noen av Norges beste utøvere i skytegrenen Nordisk jaktskyting, har gjort hjortejakt til en fast tradisjon hos Tobias Utigard i Ålvundfjord.

Norsk elghund sort på hjortejakt

Åsmund Hjelmeland og svarthunden Aron (9) er godt samjaktet etter mange år på hjortejakt. Hunden beviser hvor god svart elghund er som jakthund.