Norsk elghund sort på hjortejakt

– Vi setter en bil hos tante lengre ute, og angriper lia fra øst. Jeg tenker vi rusler langs valdgrensa som går noe lenger inn mot Rosendal. På vestavær bruker det å være bra med dyr der oppe, sier Åsmund.

LES OGSÅ: Noe uopphjort i Sykkylven 

De råspreke gutta truer med at vi må gjennom bjørkebeltet og «helt til værs» før det virkelige fine terrenget begynner. Tanken på å forsere fjellsiden med 3-400 høydemeter på kanskje det dobbelte antall bortovermeter, får gamle bein til å ynke seg. Men det er bare å krumme ryggen og knuge på.

Forræderisk vind

Ikke mange meter inne i bjørkeskogen er det skymt, vått og glatt. Kratt og bjørkestammer har overtatt gamle geitebeiter. I takt med gjenveksten øker hjortestammen, og langsomt endrer biotopen karakter. Irrgrønn mose og surklende småbekker gir et urskogaktig preg som byr på gode beiter og godt skjul for hjorten.

Aron markerer stadig at han har liflig lukt i nesa, stopper ofte og værer mot viden. Trolig ligger det dyr i et gammelt plantefelt. Men disse dyrene befinner seg utenfor valdet – og vi skal i tillegg høyere opp.

Omsider bikker vi over kanten – og ganske riktig skifter terrenget brått karakter: Over frodig blåbærlyng og mellom glisne furustammer øker sikten betraktelig. Aldri har jeg sett så mange og velbrukte hjortestier. At det er hjort her, understreker Aron med å hoppe opp på en stein med nesa rett til værs.

Åsmund humrer lavt i skjegget og peker over nærmeste kolle: Her står det dyr ikke langt unna. Men akkurat under de siste forsiktige skrittene, kaster plutselig vinden så nakkehårene reiser seg og blafrer skuffet: Avslørt!

LES OGSÅ: Hjortejegerens supertips

Små og store sprangspor i søkkvåt myrvelling bekrefter straks den kjente leksa om «så nær, men nok en gang tatt av vinden». Dyrene har kurs på skrå ut lia, men vi dreier opp over neste haug. Været letner og nedbøren tar en etterlengtet pause etter de siste dagenes regnskyll. Vi tar en femminutter og hviskeprater om hjortejakt med bandhund.

Gammel hunderase

Selv om det er mulig å få gode bandhunder fra alle elghundraser, utmerker utvilsom «Norsk elghund, sort» seg som bandhund. Den er spesielt egnet til ledhundjakt fordi den så tydelig markerer når dyra er nær.

 «Svarthund» er en urgammel variant av temaet nordiske spisshunder, som i løpet av 1700- og 1800-tallet utviklet seg til en enhetlig type med gode bruksegenskaper og god mentalitet. En av rasens forkjempere, Carl Omsted, skriver i 1905 at «mest trolig er rasen i stor grad dannet hos reineiende lapper (samer).»

Ganske sikkert er det at sort dyrehund var samenes hund: Som en konsekvens av at en sterk ulvebestand nærmest utryddet elgen i Norge rundt 1830–1840, var det liten interesse for elghunder. Men for samene var svart elghund uunnværlig, slik at de fortsatte med oppdrett av rasen. Teorien om at svarthunden stammer fra den sorte, glatthårete hundetypen som samene holdt, bekreftes av at rasen ved en hundeutstilling i Drammen i 1901 ble betegnet som «Finnmarske dyrehunder». 

LES OGSÅ: Med svarthund i særklasse

I svarthund-avlen er det ikke mulig å komme utenom Bengt Løvsjøli, en legendarisk jeger fra Lierne i Trøndelag. Han var en svært dyktig jaktlos, og hadde et landskjent navn som oppdretter av svart elghund. Hans siste elghund het Jillo og ble en kjent avlshund.

Til tross for en del entusiaster og kjente oppdrettere som Paulus Lunde og godseier F.M. Treschov, ble det aldri avl i større målestokk utover 1900-tallet. Særlig etter 2. verdenskrig var den svarte elghunden nærmest forsvunnet. Likevel klarte man med et fåtallig antall svarthunder å holde liv i rasen. 

Den siste vanskelige perioden var sist på 90-tallet, da man slet med riktig hundeavl basert på en svært smal avlsbase. Lykkeligvis klarte entusiaster å få fram livskraftige hunder med god helse og god jaktlyst. Faktisk blir det nå avlet såpass mange valper at det i år har vært større tilbud enn etterspørsel. Gode individer har et rolig og behagelig gemytt som gjør at hunden fungerer godt innendørs som hvilken som helst familiehund.

Sanselig utfordrer

Hjorten har svært godt utviklede sanser og luktesansen er naturlig nok den viktigste. Under gunstige forhold kan hjorten lukte mennesker på 3-400 meter. Men også hørselen fungerer utmerket. Et lite kvisteknekk kan være nok til å utløse fluktinstinktene, selv om det ofte kreves stimuli av to sanser før hjorten setter av gårde. 

Som alle andre hjortedyr handler det meste om energibalanse; minst mulig bruk av energi i forhold til hvordan skaffe seg nødvendig energi. Og selv om det er bandhunden som med sin fantastiske luktesans «bestemmer» mye, øker naturligvis sjansene for felling betraktelig med hvor godt hundeføreren er kjent i terrenget sitt: Dyrenes faste døgnrytme som skifter mellom beitevandring og hvile i dagleie, er viktig kunnskap. Vandringsrutene kan skifte mye under vekslende vær- og vindforhold.

Bruker overhøyden

I praksis jakter ofte flere jegere jakter sammen, også ved bruk av bandhund. Det er langt fra hver gang hundefører lykkes i å komme til skudd. Derfor er det mange ganger en strategisk plassert postjeger som får skutt hvis hjorten blir støkt og flykter.

Hjorten liker ikke så godt uvær, både med tanke på energitap og ikke minst at regn og vind forstyrrer hørselen. Åsmund tror det er svært gode sjanser for å finne dyr i furulia ovenfor der vi parkerte bilen, særlig nå som været letner.

Aron er iallfall utålmodig etter å komme videre – og vi er heller ikke vanskelige å be. Vinden er stødig nå og bringer tydeligvis flere besnærende duftmolekyler. Hunden benytter enhver anledning til å få best mulig nytte av værdraget. Den hopper opp på steiner og rotvelter for å komme opp i enda bedre luftlag.

Farlig smågodt

Vi runder under et lite høydedrag med værbitte, krokete furukjemper i mer eller mindre stabilt sideleie. Forsiktig krabber vi oss opp i sikthøyde. Aron jobber intens med nesa nå. Åsmund signaliserer at det garantert er hjort ikke langt unna. Han siger forsiktig på knærne akkurat såpass opp at han kan bruke håndkikkerten til å finspane over i neste furukledde haug.

Aron har satt seg. De svarte øretippene strilytter, selv om hunden tydeligvis nå også ser dyr. Hele hunden nærmest skjelver av spenning og jaktlyst!

– Der ser jeg den lyse rumpa på et lite dyr, hvisker Åsmund! – Kanskje et mindre fjordyr?

Like etter kommer to fingre i været, og meldingen oppjusteres: Trolig kolle og kalv. Han siger forsiktig fram en liten meter og løfter rifla til skuldra. Avsikrer, men sikrer like kjapt. Kalven tok noen skritt i skjul av ei rotvelte. Ti blodtrykkstigende sekunder senere kommer den fram igjen. Trolig vil den følge kolla som i mellomtiden har rukket å beite seg videre og står i skjul rundt en bergnabbe.

Uheldigvis for kalven er det så fristende mye smågodt å nappe i seg. Nok en gang stopper den opp og bøyer seg fram for en munnfull. I det samme smeller ei velplassert 9,3-kule i bogen, og sørger for at Aron og Åsmund kan plusse på nok et dyr på fellingslista.

Innjaging av bandhund

Utvelgelse, dressur og opplæring er tre viktige stikkord for å få de beste resultatene hos en ledhund/ bandhund. Selv om det kan være store forskjeller i et valpekull, er det viktig å velge valp fra paringskombinasjoner som tidligere har gitt gode individer.

Først etter at grunnleggende dressur er på plass, er det tid for å oppsøke hjorten. Naturlig nok vil synet av hjort være forferdelig spennende og utfordrende for unghunden å forholde seg rolig i. Mange tar derfor med hunden til innmark der det gjerne beiter dyr. 

Hunder med stor jaktinteresse vil ofte pipe og bli opphisset når de ser dyr, noe som korrigeres som uønsket atferd. Forsøk å la hundeførerens ro smitte over på hunden. Støtt unghunden og ro den ned gjentatte ganger, til den forstår at det gjelder å være stille.

Mange uerfarne jegere synes det er stor stas når unghunden begynner å spore hjort, og lar den helt og holdent bestemme farten selv. Det er den største feilen du kan gjøre. Hunden mister ikke jaktlysten fordi om den bremses. Det er du som må styre farten. Hvis ikke, har hunden lett for å bli stri i båndet. Vis med hele ditt vesen at i skogen er det ingenting som har noen bråhast.

For dere har faktisk nærmest ubegrenset tid til å stille innpå. Det skal skje langsomt, lydløst og rolig. Som oftest vil du ganske snart merke at din oppførsel smitter over på hunden. Gå derfor sakte og stopp ofte, ikke minst når den blir for hard i båndet. Vent til den har roet seg ned. 

Da lærer samtidig hunden å lytte, se og bruke nesa. Stopp gjerne på små forhøyninger i terrenget. Det går ikke lenge før hunden benytter pausene til å hoppe opp på stein og rotvelter for å utnytte vinddraget bedre. 

Når dere kommer inn på hjorten, er det ekstra viktig å roe ned hunden. Din jaktlyst smitter garantert over på hunden, så hold hodet kaldt. Forsøk å få den til å sette seg, helst ved din venstre side når dere får øyekontakt med viltet. Årsaken er at den ikke skal kaste seg fram og rykke deg ut av balanse i skuddøyeblikket, samt at hunden kommer litt unna den skarpe skuddsmellen. 

Det er også viktig at hunden ser hjorten de første gangene det felles dyr for den. Hvis det helt plutselig smeller uten at hunden har oversikt, risikerer du få en skuddredd eller overheit hund. Ro helt ned etter skuddet før dere rusler fram til det felte dyret. Husk at din egen oppførsel påvirker hundens atferd i alle sammenhenger.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i november 2019.