Noe uopphjort

Førstereis

Kalenderen viser september. Det er to og en halv måned før min store ladefadese. Etter flere timer sammenhengende trygling og bestikkelser av en influensasyk kollega, har jeg fått fri fra jobb noen dager. 

Jeg setter kursen sporenstreks mot en hjortepost inne ved ei lokal seter i henrivende Sykkylven. I nesten et år har jeg drømt om akkurat dette: Stupbratte sunnmørsalper, grønne daler, dype fjorder – og ikke minst lettbeint hjort!

LES OGSÅ: Test av termisk kikkert på simulert ettersøk 

Fingrene klemmer lett rundt håndkikkerten der jeg speider utover dalen. Bedre kan livet virkelig ikke bli, kjenner jeg. De stupbratte fjellene tårner som svarte monumenter over dalbunnen i halvmørket. Den svake vinden akkompagnert av elva spiller de første tonene av morgenkvistens ballade. 

En bevegelse i kanten av kikkertbildet fanger oppmerksomheten. Blodpumpa tar salto over neste slag. Hjort! Selv om holdet er i underkant av 50 meter, byr den likevel ikke på noen skuddsjanse. Men det må da uansett være et godt tegn etter bare noen minutter på post?

Omelett fra oven

Resten av morgenen blir resultatløs, og vi returnerer til Robins barndomshjem. Hjort har vi da i alle fall sett! Robin er en klassekamerat fra trafikklærerlinja ved Nord universitet i Stjørdal, og har blitt en god jaktkompis. 

Hjemme på kjøkkenet disker Robin opp med verdens beste omelett: En omelett så god at den faktisk er noe av det jeg har gleda meg til, helt siden jaktturene i fjor. Hva han putter oppi omeletten, er visstnok en «yrkeshemmelighet» ifølge ham selv. På den annen side tviler jeg på at alle ingrediensene sammenlagt er innenfor det helserådet vil klassifisere som «sunn kost».

Les også: Test av Pulsar Helion XP50 og Pulsar 

«Et autoritært drønn mellom dalsidene gir svaret. Lyden levner liten tvil om hvem som har skutt. Det er noe eget med en 375 H&H på full spiker. Og når sunnmørske fjell står for akustikken, blir det musikk av slikt. »

Over fjellet etter rev

Under kveldsøkta er det duket for nye jakteventyr. Jeg blir plassert på samme sted som på morgenen, i håp om at det igjen kommer hjort på post. 

Været er akkurat passe varmt. Kun noen høye cirrusskyer er å se. Det har et eget sus over seg å reise til motsatt kant av landet for å jakte. Naturen rundt meg er noe helt annet enn det en skarve østlending er vant til: Der østlendinger syntes det begynner å bli bratt, sparker visstnok sunnmøringene fotball, flirer Robin tørt. 

Kveldssola forsvinner bak bratte fjell. Spenningen øker i takt med det svinnende lyset. Et lite knepp i skogen til høyre for meg fanger interessen. Det neste kneppet sender pulsen på ville veier: Skal det virkelig være så lett? Skal jeg få hjort rett i fanget allerede den første dagen? 

Rifla heves. Linselokket er vippet opp og tommelen hviler på oppspenneren. 

Sekundene går. En lett rasling treffer trommehinnen. Dette må da være for svakt og lett til å være hjort? 

En rødkledd rakker med hvit hale kommer til syne, bare fem meter fra der jeg sitter. Ikke hjort, men jeg takker sjelden nei til en «smell». En forsiktig smattelyd med leppene stopper reven. Lyden av skuddet sender gjenklang i de stupbratte fjellsidene.

Nakkevind gir nabosmell

Neste morgen er vi tidlig på plass igjen i den idylliske dalen. Utallige hjorteobservasjoner gjør det sannelig lett å stå opp! 

Morgenen er som tatt ut av et postkort her jeg sitter: En frodig dalbunn med fjellbjørk, myr og en liten, sakterennende elv. Hist og her ligger en og annen brunstgrop. Over alt er det små detaljer som gjør det til en av de lekreste postene jeg noensinne har hatt. Det er bare opp til oss å komme til skudd.

Jeg sitter litt i min egen verden, men kikkerten brukes flittig oppe i hjortelia. Ved jevne mellomrom sendes også blikket ned til åpningen i krattskogen, akkurat der jeg tror hjorten vil komme fra. Med mengden hjort vi har sett, er jeg ved godt mot og har skikkelig «klokkertro».

Et kaldt gufs i nakken sender grøsninger langt ut i fingertuppene – og lukta mi rett opp i hjortelia. Stygge ord som ikke egner seg på trykk, presser på. 

Det er jo ikke sikkert posten er ødelagt, eller? Kanskje dyra ikke fikk ferten av meg? 

Et autoritært drønn mellom dalsidene gir svaret. Lyden levner liten tvil om hvem som har skutt: Vindkula i nakken min har sendt seks småbukker rett i fanget på Robin, og han takker selvfølgelig ikke nei når gavene kommer på rekke og rad. Det er noe eget med lyden av en 375H&H på full spiker. Når sunnmørske fjell står for konsertakustikken, blir det musikk av slikt. 

Fremme ved fallet er humøret på topp. Medjeger Thomas er allerede kommet frem når jeg rusler over kulen og opp til fallet. Etter noen kjappe bilder av den heldige jegeren, slenger Thomas og jeg oss ned i lyngen. Kan Robin skyte, så kan han jaggu vomme, flirer vi høyt. Hahhh, vi er bare redde for å få blod på fingrene, får vi høre i retur. 

Det å komme frem på fallet til gode jaktkompiser er alltid like moro: Stemningen, humoren og den vennskapelige mobbingen setter en egen spiss på jakta.

Les også: Test av våpenkamera

Stang ut på tur to

Det er ikke bare i Sykkylven Robin har tilgang til jakt. Tanta og onkelen har et gårdsbruk inne i en dyp dal under Kvitegga, Sunnmørsalpenes høyeste topp. Hit får jeg også bli med Robin og den ene trillingbroren Joachim under årets andre tur til Sunnmøre. Det er sett bra med hjort i området de siste dagene. Enkelte har også reist direkte herfra til de evige beitemarker. 

Kviteggas evinnelige rumling fyller dalen. Det meste er fortsatt grønt og frodig, men et hint av gult enkelte steder vitner om at høsten er godt i gang. Den halvrå lufta og lukta av nyslått gress fyller neseborene idet skumringen kryper inn i dalen. 

To dyr beveger seg ut i åpent lende og forventningene stiger. Er det nå det skal skje? Som to krokbøyde fjellbjørker begynner Robin og jeg ansmygningen. Holdet er i lengste laget. Når man skal skyte i skumringen, er det viktig å vite nøyaktig hvilken vei dyret står. Skuddhold du vanligvis hadde tatt for gitt i dagslys, blir plutselig altfor langt. Det er da også noe som gjør smygjakt i skumringen til en av mine favorittjaktformer. Det hele blir straks mer intenst når du må komme deg inn på kortere hold!

De to hjortene beiter totalt uvitende om faren som lusker bare et steinkast unna. Centimeter for centimeter forseres. Uten en lyd er snart holdet langt under 50 meter. 

Robin sitter med håndkikkerten og gir meg klarsignal til å ta kolla. Alt ligger til rette for å spille opp til dans mellom sunnmørske fjell. Idet jeg er i ferd med å finne avtrekkeren, stryker nok en gang et kaldt gufs en finger over nakken. Er're mulig! 

Resten av tur nummer to blir uttellingsmessig en fadese. Det vi håpet skulle bli en tur med hjortebrøl og spennende smyging, ender opp med ingenting. Bortsett fra et par småbukker vi ikke har på kvota, er det rett og slett ikke dyr å se.

Når nettene blir kalde 

Og nå ligger jeg her da, på tur nummer tre og ser hjorten forsvinne til skogs, støkket av et høylydt klikk fordi jeg hadde glemt å lade. 

Jeg har mest lyst til å knekke rifla over knærne. Hvordan i huleste er det mulig å være så dum?! Hele situasjonen går på repeat i bakhodet mens jeg sitter på post i månelyset resten av kvelden. 

Den hvitrima bakken gjør det lyst som om dagen. Kvikksølvet har på sin side søkt dekning i de nedre delene av termometeret, sammen med humøret. Timene går og følelsen i fingre og tær har for lengst blitt borte. Det er i ferd med å gå fra plagsomt til direkte vondt. Nei, nok får være nok! 

Jeg tar frem radioen og spør Robin om vi ikke skal finne på noe annet. «Å finne på noe annet» når man er på jakt med Robin, betyr ikke en kald pils foran TV’n. Kort fortalt betyr det å prøve en annen post eller fremgangsmåte.

LES OGSÅ: Test av varmevester og varmeplagg

Den som venter

To enslige koller i silhuett mot den hvitrima marka sender vonde fingre og tær i glemmeboka med umiddelbar virkning. Kollene beiter mer eller mindre uforstyrra, så vi bestemmer oss for at det er verdt et forsøk å smyge innpå til tross for åpent lende. 

Med museskritt forseres den stivfrosne bakken. Frossen vegetasjon knaser høylytt under beina våre. Med min hjorteflaks friskt i minne, kjenner jeg at jeg egentlig ikke har helt trua på uttelling. 

Vi blir hviskende enige om en angrepsplan: Den ene skal bruke kikkert mens den andre går, slik at vi kun går mens kollene beiter. På den måten håper vi kollenes slafsingen vil overdøve lyden av skrittene våre. 

Det hele ser ut til å funke, og holdet krymper. Avstandsmåleren viser 72 meter. Vi bestemmer oss for at det er nært nok, men vi står pip åpent. Noen busker mellom oss og hjortene gjør at jeg ikke tar sjansen på å skyte knestående. Jeg føler meg heller ikke kompetent nok til å skyte stående. Aldri noensinne har jeg ønsket meg noe så sterkt som en skytestokk akkurat nå… 

Et skråblikk bort på Robin gir meg en ide: Sunnmørsk skytestokk, i dobbelt betydning? 

– Stå stille og hold deg for ørene, hvisker jeg og slenger rifla på skuldra hans. 

Til min store begeistring er stillingen stødig som Kvitegga. Jeg plukker ut den minste kolla og holder pusten. Sekunder senere freser 156 grains med bly over glenna. Kula slår kolla i bakken, og i kikkerten ser jeg tydelig at den ligger. 

Alt slitet, strevet og tapt søvn har endelig gitt uttelling. Hver bidige muskelfiber skjelver og en vanvittig blanding av lykke og adrenalinrus strømmer gjennom blodårene. At turen endte med frostskader på fingre, tær og i ansiktet, er ikke så farlig: Jeg har ikke lenger noe uopphjort i Sykkylven!

LES OGSÅ: Se mer stoff fra JEGER om hjortejakt