Hjortejakt i Bremanger: Fra folkedrev til posteringsjakt

Det er ikke bare naturen som ligner. De har også viltet til felles. Østpå er hjorten nyinnvandret, en sjeldenhet. På Vestlandet har de hatt hjort siden steinalderen, akkurat som i Skottland. Her finnes det mange av dem. Veldig mange. Høsten 2024 ble det felt 1.009 hjort i hele Bremanger kommune. Jeg fikk være med på et av dem. 

Effektiv posteringsjakt

Tidligere var jakta på Bremanger organisert i store folkedrev. Rundt omkring på øya dukker disse punktvise plantefeltene opp, med trær plantet i etterkrigstiden. Kvinnfolk og unger ble sendt inn i disse plantefeltene mens jegerne, mannfolket, var postert rundt. 

– Ved å lære av hvordan det jaktes andre steder så har vi lært oss hvor effektivt det er med posteringsjakt. Vi har stort sett sluttet å drive gjennom plantefeltene på den måten det ble gjort når jeg vokste opp. Nå setter vi oss heller ut på kveldsbeitet og venter, sier jaktleder Tore Røys Nesbakk.  

Nesbakk flyttet hjem til Bremanger og hjemgården i 2013. Samtidig tok han over ansvaret for hjortejakta.

– Det er nesten ingen som jager i disse skogene lenger. Flere har skjønt at om vi driver dyra ut av feltet, så forstyrres tryggheten hjorten har i de små skogene. Da kommer de ikke tilbake igjen og finner heller nye beitemarker. De fleste driver nå kveldspostering og litt morgenjakt. Det er stort sett det som er jaktmetoden nå.

Dalsbotnen

– Dalsbotnen, der vi bor, er ganske sentralt på øya her. Vi har noen av de største bøene på øya. Dette er typiske hodyr og kalveområder. Vi har også noen små plantefelt. Hjorten kommer ut fra disse plantefeltene på kvelden og beiter i områdene rundt og på bøene. 

– I og med at det er så sentralt på øya, så kommer det trekk fra alle retninger innom vårt vald. Under brunsten i oktober tiltrekker alle hodyra her seg storbukk fra andre områder. 

Ifølge Nesbakk er dette jaktvaldet kanskje det mest restriktive i hele kommunen på å skyte bukk. 

– Her tillater vi ikke å skyte storbukker. Det har vi praktisert de siste ti åra. Vi prøver å følge retningslinjene fra viltforvalteren i kommunen. Nå er instruksen at vi kun skal skyte små bukker med tynne gevirstenger. Helst ikke så veldig mye større enn tre greiner. 

Drivjakt

Jeg fikk æren av å være med Tore og jaktlaget hans på jakt over to dager. Dag to av reportasjeturen var selve høydepunktet. Nå var kamera byttet ut med rifle.

Til tross for at drivjakt ikke er mest effektivt ifølge de lokale gutta, startet dagen med det, til ære for jaktgjesten østfra. På vei opp til gården om morgenen spottet vi en enslig kalv som var på vei oppover i lia fra gårdene innerst i Dalsbotnen. Kunne dette være den enslige, haltende kalven som er observert i området? 

Jaktdagen starter med å gå etter denne kalven. 

Ruben Skinlo får æren av å være driver. Han skal drive hjorten oppover ei renne i lia – vi andre poster der den kan komme ned igjen. Om en ikke er sprek fra før, så blir en det av å jakte i sånt terreng. I de bratte liene må driverne nærmest klatre opp. 

Ruben kommer overraskende kjapt opp fjellsida (han har gjort dette før), opp mot himmelsjå og ned mot postrekka. Han har ingen hjort foran seg. Den har dreid feil eller gått over toppen og ned på den andre siden av fjellet. 

Stang ut i første forsøk. 

Drev to blir et større drev. Nå skal Tore være driver sammen med Harald Erlandsen. De skal opp i høyden, helt øverst i fjellet innerst i Dalsbotnen. Postrekka sitter en bit overfor det største plantefeltet i valdet. Det er liksom selve indrefileten i jaktterrenget. Der vil de helst ikke forstyrre hjorten. 

Robin Eikeset, Ruben Skinlo, Jørgen Marthinsen og undertegnede danner postrekka. Vel ute på post oppdager Robin dyr i fjellsida med sin termiske spotter. Planene endres brått. Nå må driverne fire seg nedover for å støkke dem ut mot jegerne. Den lange, myke turen de skulle begi seg utpå, byttes ut med en hardere, brattere nedstigning. 

Selv står jeg og med kikkerten og finkjemmer hver eneste lille del av fjellsida. Hjorten finner jeg ikke. Termisk spotter var visst det jeg skulle hatt med meg i dag. 

Det tar tid for de to driverne å finne en farbar rute ned fjellsida. Sakte, men sikkert dirigeres de ned av Robin. Han er den eneste som ser dyra i spotteren sin. 

– Nå er dere rett over dem. Ser dere dem ikke? 

Nei. De ser ikke dyra før de plutselig spretter opp, og raser avgårde nedover lia. Vekk fra Ruben, vekk fra meg, mot Jørgen og Robin kommer de i full fart. I stedet for å fortsette nedover dreier de av sidelengs bortover lia og avsted, uten at noe skudd løsnes. For lang avstand. For høy fart. Ofte er det lurt å holde igjen skudd. Det vil komme nye og bedre sjanser. 

De to driverne er nå over halvveis ned i lia og turen oppover i bratta frister lite. De trekker ned og vi samles. Her kunne dyra like gjerne kommet rett mot postrekka. Hårfine marginer avgjør om det blir suksess eller ikke. 

Det gikk heldigvis bedre kvelden i forveien, da var det jo posteringsjakt. 

Kveldsposter

I tillegg til undertegnede med fotoapparatet var det tre jegere med som alle tok hver sin post. Øverst i Dalsbotnen ved enden av Konsdalsvatnet setter vi oss til og venter på skumringen. Tore Røys Nesbakk og Ruben Skinlo på østsiden av hovedveien på øya, Robin Eikeset og meg på motsatt side. Vi tar plass der tre små skar i fjellsida møtes. Naturlige trekkveier om hjorten vil opp i fjellet etter kveldens beiting nede på bøen.

Robin finner seg en plass med god oversikt og jeg tar en post over ham med kameraet. Nå er vi klare for hjort. 

Vi holdes selskap av vind og vestlandsvær. Dalsbotnen fungerer som en trakt for været vestfra. Samler det og sender det oppover. Vi sitter høyt i terrenget og kan nesten gripe tak i dem med nevene, de tykke skyene som seiler innover. 

Hjorten lar vente på seg denne novemberkvelden. Det blir mye tid til å beundre naturen. Ikke før mørket for alvor setter inn skjer det endelig noe. De to jegerne på andre siden av veien har sett hjort på vei over mot oss. 

– Pass på Robin, meldes det over radioen. 

Lysten til å stikke meg frem litt og se ned mot veien griper tak i meg, men fornuften holder meg igjen. Jeg holder meg i ro. Tar heller godt tak om kameraet og gjør meg klar. Hjorten kan når som helst komme og velge seg et av skarene opp i fjellet og dermed innenfor skuddhold. 

Hjort i siktet

Samtidig har mørket for alvor gjort seg til kjenne. Jeg skimter de tre hjortene som har kommet opp av skogen, men bare såvidt. 

Robin følger med gjennom kikkerten. Ned mot veien. 

– Pssst! Pssst! 

Han kikker hurtig mot meg. Jeg peker forsiktig. 

Nå ser han dem. 

Sakte beveger de seg sideveis i høyden. Mot oss. Mot det største og nærmeste skaret i fjellsida. 

Robin følger dem i kikkertsiktet. Han tar det med ro. De kommer nærmere. 

– Skyt da! Skyt! Skyt! Nærmest roper jeg innvendig. Heldigvis holder jeg kjeft. 

Robin holder igjen. De nærmer seg enda mer. Nærmest rett mot oss. Det er såvidt jeg ser dyrene i mørket. 

De er så nær at jeg nesten kan lukte dem. Fortsatt ikke noe skudd. De er rolige.

Så smeller det. 

Panikken griper tak i hjorten og de raser avgårde og blir borte. 

Jeg kunne se retningen de tok, men mørket slukte dyra så alt for fort. 

– Jeg sleit med å se dem, sier Robin mens vi hurtig beveger oss mot skuddplassen. 

Her er det bare å finne frem lykter.

Ganske raskt finner vi store mengder blod i lyset fra hodelyktene. Det meldes i fra over radioen. 

Hvor hjorten dro etter de første 50 metrene er umulig å si. Rett frem. Opp eller ned. Ingen av oss har noen anelse. Vi leter oss fremover etter blodflekker i mørket mens vi finkjemmer terrenget etter liggende hjort. 

Det tar ikke lang tid før vi finner igjen dyret. Hjortekalven ligger der blant bregner og einer, uten kunstig lys ville vi fort gått rett forbi. En av 357 kalver felt i Bremanger i 2024. 

Hjortelandet

De lever i et hjorteparadis jegerne ute på Bremangerlandet. Alle har de en video eller bilde av en eller annen storbukk på mobilen de gjerne vil vise frem. Her er ikke majestetiske kronhjorter noen mangelvare. 

Etter avsluttet drevjakt på dag to blir jeg invitert hjem til hjortegryte av mor og far Nesbakk sammen med resten av jegerne før det blir avreise hjemover. 

Noen av gutta skal prøve seg på posteringsjakt opp mot det store plantefeltet innerst i Dalsbotnen, mens andre gjør seg klare for sesongens første julebord. 

I bilen på vei hjem føles magen stor, tung og fornøyd. En melding tikker inn på mobilen. De har skutt en hjort til. Selvfølgelig fikk de det til etter at jeg dro. Jeg kjenner allerede hvordan vestlandsnaturen nærmest hvisker meg varmt i øret i et forsøk på å dra meg tilbake.

SLAKTING: Med 30 hjorteløyver er det viktig å ha gode slaktefasiliteter. Ruben Skinlo, Jørgen Marthinsen og Tore Røys Nesbakk gjør seg klar til flåing av hjortekalven. 

KLARGJØRING: Tore Røys Nesbakk og Harald Erlandsen gjør seg klare for å dra opp i fjellet og drive frem hjort, mens Ruben Skinlo gjør seg klar for å gå på post. 

LUNCH: Når du bor midt i jaktterrenget kan lunchen like gjerne nytes på hjemmebane. Disse jegerne bor i en av landets aller beste hjortekommuner. Fra venstre: Tore Røys Nesbakk, Harald Erlandsen, Jørgen Marthinsen, Robin Eikeset og Ruben Skinlo.

LES OGSÅ

Streng hjorteforvaltning gir resultater i Bremanger

Bremanger er et av få steder i Norge der en virkelig kan høre hjortebukkene brøle under brunsten. Her er det tettere mellom de store bukkene enn andre steder.

Derfor elsker vi hjortejakta

Vi huket tak i et knippe hjortejaktentusiaster fra Vestland og spurte: Hva appellerer med hjortejakta?  

Kan egentlig østlendingene jakte hjort?

I noen østlandsterreng regnes hjorten som en sjelden gjest. I andre terreng kan det bugne over av det lettbeinte viltet. Jaktfokuset bør rettes spesifikt mot vestlandsinnvandreren, men du bør vokte deg vel for å felle storbukkene i oktober.   

Norsk elghund sort på hjortejakt

Åsmund Hjelmeland og svarthunden Aron (9) er godt samjaktet etter mange år på hjortejakt. Hunden beviser hvor god svart elghund er som jakthund.

Ønsker å få etablert flere viltmottak

Haugen Gardsmat i Flåm er en av flere aktører som nå går sammen om en næringsklynge for hjortekjøtt på Vestlandet. Målet er å gjøre det lettere for jegere å få levert inn hjorteslakt og at det skal bli lettere å få norsk hjort ut på markedet.

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.