Hjortejakt med et snev av klarsyn

Her hadde noen tidligere kjent smerte i både føtter og tær kan jeg minnes. Dette er ingen drømmepost hvor hjorten alltid skal innom, nei langt ifra, men det hender, og det er grunn god nok. Det spesielle nå var at jeg hadde en sterk følelse av her skulle jeg stå. Jeg kjenner faktisk en liten godfølelse i magen…

Plassen er ikke så fryktelig langt ut av kurs i forhold til der de fire dyrene berget livet sist gang, så ja, hvorfor ikke.

Mine gode venner Jan Erik og Henning var selvskrevne jegere nå som alltid, og de ville plassere seg strategisk i terrenget på denne jakten. 

Henning skulle senere, etter litt postsitting snike seg rundt i terrenget på jakt etter spor og om mulig drive dyr i vår retning, eller få skutt selv? Denne taktikken hadde vi brukt mange ganger tidligere med hell, så vi var ganske optimistiske denne fine og kalde novemberdag.

Spor av hjort

Tiden går og jeg finner omsider posten og kan gjøre meg klar. Ikke mye snø, men noe er det jo. Lenger ned i terrenget er det bart, så skulle vi finne spor så måtte det være i denne høyden.

På vei opp hadde jeg sett spor av to dyr, men de var nok fra kvelden før. Men spor er spor og det fortalte om dyr i terrenget! Med litt flaks så var de her fortsatt, et eller annet sted..?

Jan Erik finner seg en plass med god overhøyde, øst i terrenget, og kan fortelle om spor etter tre dyr – og de er fra siste natt. Wow, dette er godt nytt. Dyra har gått ned mot dalen og bar mark.

Henning har startet med smygjakt fra gården og skal snike seg oppover i ytterkant av styggmarka for så å vinkle inn mot myrdragene og fortsette opp mot de høyreliggende myrene, der vi er.

Han har en drøy rute å gå så vi er innforstått med at dette kan bli langdrygt og kjølig, med mindre han støkker dyr eller finner spor som han kan føre» til oss. Får han først hjorten «på beina» så går det fort.

Nå skal det sies at Henning har en lei uvane å skyte dyr når han sniker, så vi er spente på hans vegne også.

Minutter blir til timen, og så knepper det i radioen: – Spor etter tre dyr rett på oversiden av styggmarka, de har kurs mot «Nedre Mongolia,» så følg med karer!

Det kvitteres nesten synkront fra oss oppe i hjortelia. Dette er utrolig lovende. Måtte bare Henning klare å lede dyra forsiktig videre opp mot der vi sitter.

Faren for at de kunne vinkle og gå i retning Førde var relativt stor, så vi krysset fingrene og håpet på hell og sterk magefølelse. Instinktivt sjekkes våpen og kikkert. 

Tiden går sakte og Henning kommer nå og da inn med info om retningen hjorten har tatt. –Dyra har vinkla gutter, og er nå på vei opp mot «Helikopterplassen.»

Ok, men da er de faktisk ganske nære myra jeg sitter på, og det gjør ikke ting mindre spennende. Men skal de krone min dag med hell så må de nå stoppe oppstigningen og komme langsetter myrdraget, for så å ta en siste stigning opp til der jeg siter. 

Hjort i farta

Kjenner nå kulda godt der den sakta har sneket seg inn både her og der, og det slår meg hvor utrolig stille det er. Når vi startet turen oppover i hjortelia hadde vi med en gang registrert at det å gå lydløst var umulig.

Kuldegrader om natta hadde gjort underlaget til «knekkebrød.» Vi måtte bruke god tid og satse på at hjorten vi skulle skyte ikke var her akkurat nå… Det er lov å håpe. Det kommer en kort melding på radioen og den er som følger: 

– Har mista sporet nå, men mener jeg hørte dyr i deres retning..?

Igjen kvitteres det og vi sitter som spente barn rundt hjuletreet. Nå først kjenner jeg hvordan hjertet slår under skjorta. Jeg speider mellom kortvokste furutrær og bortover myrene.

På nedsiden av der jeg sitter går det et parallelt myrdrag som jeg ikke kan se fra her jeg nå sitter, da jeg har valgt en litt lav og skjermet post. Men jeg har trua på at jeg eventuelt vil se dyra når de kommer ut litt på bortsiden av der jeg sitter nå, på «min» myr. Tikk, takk og nye minutter har allerede blitt historie.

Jan Erik sitter som en brannpost oppe i fjellsiden og har orkesterplass til det som nå snart skal skje! 

Plutselig kommer det noe brunt ut av furuskogen på myra som ligger under der jeg sitter! Det brune blir så til tre hjort som hurtig holder stø kurs rett over myra med retning der jeg sitter, bokstavelig talt! Jan Erik tenker sitt. 

Det går fort, og samtidig kommer Henning inn med følgende beskjed: - Arne, dyr på vei mot deg!

Inferno i brunt

At jeg hadde trua på dyr er jeg ærlig på, men at det skulle skje på følgende måte hadde jeg ikke helt sett for meg – og ikke hadde jeg vel egentlig valgt denne posten heller, i utgangspunktet...

En liten lyd på min høyre side fanger oppmerksomheten, og jeg vender blikket i den retning. Så en ny lyd. Jeg avsikrer våpenet og i samme øyeblikk bryter «helvete» løs.

Synsbildet blir fylt av en hjort i stor fart, ei kolle, og så følger det to til; kalv og spissbukk. Avstanden er under ti meter og det hele blir meget kaotisk.

Jeg har ingen mulighet til skudd da dette går reint for fort og helt utenfor min kontroll.

Forstørringa på riflekikkerten er også feilstilt og må justeres ned fra 4 x til 2,4, og det brennfort. På så nært hold virker dyra utrolig store, selv kalven. Med stor fart passerer de meg så myrspruten står og jeg har manøvrert rifla i posisjon, men fortsatt helt uten mulighet for skudd.

De velger å forsere myra her jeg sitter, med kurs mot storfjellet, og da er de faktisk nødt til å vinkle og løpe parralelt med her jeg sitter, og da har jeg sjansen – og den muligheten får jeg.

De holder formasjonen utrolig godt, som perler på en snor, og bakerst er det en fin spissbukk med små «horn.»

Skuddene på smertemyr

Der, på rekke og rad, snaue 30 meter unna.

Korset finner kalven og skuddet sendes rett i lungene.

Skudd nummer to smeller før kalven har tatt bakken – spissbukken stuper rett inn i en einerbusk før den fortsetter og deiser død om i spranget.

Kolla fortsetter noen få meter før den tverrsnur og kommer tilbake samme vei – Skudd nummer tre er et faktum og det hele blir meget stille.

Jeg sitter igjen med litt øresus og en spesiell følelse av lykke, ærbødighet og takknemlighet.

Wow, har dette virkelig skjedd..?

Ja, og etter noen minutter i triumf kommer gutta boys inn på fallet, alle over seg av glede.

Jan Erik kunne fortelle at han hadde sett dyra fra der han satt oppe i fjellsiden rett før Henning kom på lufta, men hadde ikke sjans til å advare meg da det gikk rimelig fort. Etter bilder og noe søtt å bite i, begynte del to av jakta: Kjøttransporten.

Med innøvd presisjon og godt lagarbeid ble hjortene omsider klarert for frakt ned til gards, og videre arbeid med flåing og godt kameratskap kunne fortsette.

Atter en gang hadde rettrekkeren gjort jobben og av ydmykhet stor takk til den det måtte være for at jeg kan drive med denne form for jakt, i slik storslått natur som denne jaktformen utspiller seg i.

Turen ned bar på store menneskelige prestasjoner av mine medjegere da de uten å mukke tok de største dyra og manøvrerte seg gjennom ulendt terreng.

Undertegnede fikk æren av å dra kalven ned, noe som ble gjort med stor møde og innlevelse. Ja, så hva er da moralen i denne jaktfortelling?

Jo: Klarsyn og god magefølelse er noe man aldri skal kimse av – eller jaktlykke og flaks, for de som synes det låter bedre…

LES OGSÅ

Derfor elsker vi hjortejakta

Vi huket tak i et knippe hjortejaktentusiaster fra Vestland og spurte: Hva appellerer med hjortejakta?  

Med hesteskyss på hjortejakt

Kombinasjonen smygjakt og postering viste seg å være dødelig effektiv. Vi er på hjortejakt i Etne, og har med hest til å frakte slaktet i bratte vestlandsfjell.

Hjortejegerens supertips

Joar Søhoel ble landskjent da han i 2012 tok andreplassen i reality-serien Farmen. Men sogndølen er også ivrig jeger og viltkokk, og deler gjerne sine beste tips både om jakt og slakt – samt et billigknep.

Hjortejakt i Patagonia

Vi er i Patagonia, helt vest ved grensa mot Chile. Hjorten kom hit for omtrent hundre år siden, og har medført at Argentina i dag kan tilby noe av verdens mest eksklusive hjortejakt. Men det er ikke dermed sagt at det er lett å nedlegge en av Andesfjellenes konger.

Når hjorten overtar

Gamlekara i Lesja kan se tilbake til tiden da elgen var det dominerende hjorteviltet, men det var før. De første hjortesporene ble sett på 1950-tallet, og nå er det hjorten som er mest tallrik i fjellbjørkeskogene i gudbrandsdalskommunen.