Idet jeg smyger fram mot myrkanten, melder Mads på radioen at det står dyr hundre meter foran der jeg skal postere.
Hvordan i huleste skal jeg komme dit lydløst, når hele myra er et knasende isteppe?
Rammene rundt hjortejakta er altså den tradisjonelle kombinasjonen av smyg og postering, med et viktig unntak: Hest. Gampen skal brukes til å frakte slaktet i bratte vestlandsfjell.
Etnefjorden hviler blankt i stille førjulslys. Piperøyken stiger sakte rett opp fra husene på motsatt side av sundet ut mot Ølensfjorden.
Inne i storskogen gjør et mykt moseteppe at jeg kan tasse fram på lydløse indianerføtter. Gå noen skritt, stoppe, spane med kikkerten, før jeg smyger videre.
Seletøyet er en viktig del av hesteholdet når gampen skal brukes i skogen.
Mads Haugen har for lengst inntatt utkikksposten øverst i lia under Keisarholla, og har god oversikt over dalsida der vi skal jakte. Asbjørn Larsen er på smyg framover mot Mårkatthaugen, et lavere krysningspunkt der han skal postere i starten.
Roy Martin Øyjord starter drevet så snart jeg er på plass. Når han kommer opp mot Mads, skal de to drive av åsryggen over meg og Asbjørn, før de runder og plukker med seg Asbjørn i et samla drev tilbake mot meg.
Og hvis det blir fall, skal hestekaren Asbjørn teste om gampen kan brukes på fornuftig vis til å frakte ut slaktet i bratte vestlandsfjell. Inntil videre gomler imidlertid nordlandshingsten Fyrgutten fornøyd høy i hestehengeren mens den venter på dagens arbeidsøkt.
Elefant på knaseføre
Men jeg er i ei lei knipe, altså: Posten som er målet for smyginga mi, er ei lita posteringsbu som ligger framskutt ute på en glissen skogtange som deler myra. Eneste vei dit går over noen myrrabber der snøflekkene har festa sitt første vinterlige grep.
Jeg tar noen prøvende skritt. De tre første går greit og rimelig stille. Men så forsøker jeg balansere på ei grastue for å unngå tråkke i den knasende issalaten.
Tua kneler, og jeg må ta to sikringssteg til sides i snøflekkene for å gjenvinne balansen. Det høres ut som noen forsøker rive opp en matpakke i et febrilsk anfall av sult.
– Der stakk de. Kolle og kalv, melder Mads tørt på radioen.
Typisk. De gangene man virkelig har trua og veit sjansen glinser rett foran, ender man med å blåse hele skiten.
Jaja, jeg tar de siste skrittene ut til bua så lydløst som det lar seg gjøre. Hakket mer slukøra melder jeg ifra på radioen at Roy Martin kan starte drevet.
Dette er draget og sleden som brukes til å frakte hjorten.
Glupe gamper
Gjengen fra Etne og Vindafjord på grensa mellom Rogaland og Hordaland har god erfaring med å bruke hest under jakta.
De siste tjue åra har de inngått fast i et stort elgjaktlag som jakter på Tveit/ Heggland sør for Valle i Setesdal, som du kan lese mer om i denne elgjaktreportasjen. Her har de brukt hest for å frakte ut elgkjøtt i det uveisomme terrenget.
De brukte ATV i starten, men det ble bare kav: Alltid ble ett eller anna kjørt i stykker, typisk når de var lengst inne i terrenget.
– Det var et sant helvete med å få reparert eller skaffa deler mens vi hadde slakt liggende på hengeren. Med dårlig mobildekning og lange avstander, måtte vi gjerne sende beskjeder via både to og tre jaktradioer når noe skulle ordnes, minnes Roy Martin.
Derfor ble løsninga hest. Ikke at dét alltid er rett fram heller. Roy Martin flirer høylydt ved tanken på da den gamle dølahingsten lurte ungmerra:
Begge var lasta godt opp med kjøtt og hingsten førte an. Men idet de nærma seg et myrparti, seig hingsten til sides og lot merra passere. Hun la i vei utover myra, fornøyd over forfremmelsen – bare for å gå seg fast i første blautsøkk.
Hingsten stoppa litt og bivåna opptrinnet mens elgjegerne ga seg i kast med å dra opp merra, før den trolig humra i sitt stille sinn og erfarent tusla den vante veien rundt i bjørkekanten.
«Furustammen gjorde at han måtte buksere børsepipa mellom greinene, slik at bukken rakk å løpe ned lia. Der gjorde den et fatalt valg ved å stanse opp for å se hva den merkelige framtoningen i furua var for noe.»
Innfestinga er laga fleksibelt for at det ikke skal bli for stort spenn.
Standsmessig post
Det er en standsmessig post Roy Martin har bygd på myra. Den lille skytterbua har grov plank opp til passe anleggshøyde. Det hele er toppa med et torvtak som gjør at du har ly uten å måtte høre på enerverende vestlandsregn mot blikkplater.
– Nå har jeg kommet til Svelten… søren, der tok det ut dyr, stønner Roy Martin over radioen, før det blir stille noen sekunder.
– Kolle og kalv. De går nedover mot deg, Åsgeir! melder han, før han fortsetter:
– Jeg lurer på om vi skal endre litt på planene, for her er tjukt av spor og skit! Hvis Mads posterer her jeg står nå, kan jeg gå drevet alene? Jeg tror det kan være lurt å sette igjen en bakpost. Hva tenker du, Mads?
Mads har sittet på post sia i morges, og hadde nok sett for seg å få trødd varme i kroppen igjen. De blir enige om at han i første omgang skal sige bortover mot Svelten mens Roy Martin så smått begynner å gå nedafor, så kan han heller se an forholdene når han har fått igjen litt varme i kroppen.
Det viser seg å være et klokt valg.
Etnebukken: Mads Haugen er svært fornøyd med dagens fangst, etter å ha sittet på post siden morgenkvisten.
Kalven som glapp
Ørene mine står på stilker for å lytte gjennom radiopraten: Med det knaseføret som er nå, må det da høres på lang avstand hvis dyra kommer ut på myra istedenfor å følge skogkanten rundt? Jeg sitter i helspenn og følger med oppover der jeg tror de vil komme.
Men jeg får bare et sekunds forvarsel med krasling. Brått smetter kolla fram bak furuene som omkranser myra. Den går helt i kanten, men skuddholdet er greit. Jeg fanger henne i kikkertsiktet og venter på at kalven skal dukke fram.
Det kommer den! Men på snedig vis klarer den å holde bogen akkurat i skjul bak lave busker hele veien mens jeg følger duoen langs myra. Jeg ser bare hodet danse over buskene i hælene på akterspeilet til mora, før kolla vinkler inn i skogen igjen.
Det spøker for om det skal bli noe behov for hestetransport hvis jakthellet fortsetter på denne måten.
Godlukt og godsmak: Svarthunden Elita er fortsatt bare årsgammel, men hjort virker absolutt for å være av interesse.
Lederskap i praksis
Asbjørn har drevet med hest helt fra barnsbein, men mer aktivt de siste tjue åra. Han er opptatt av å bruke hestene mest mulig allsidig, og lar dem gjerne bryne seg på utfordringer i skog og fjell.
Det innebærer årvisse ekspedisjoner, enten det er lengre fisketurer, utforsking av gamle ferdsels- og handelsårer – eller den faste elgjakta.
– Det handler mye om å bygge et gjensidig tillitsforhold til hesten: Det betyr at den stoler på deg som leder, og at du ikke skal pushe den for langt når det røyner på.
I uveisomt terreng går han alltid foran og ser an ruta. Av og til må de snu for å finne farbare veier. Men folk blir overraska når de ser hvor gode de gamle hesterasene er til å ta seg fram.
I oppveksten gikk det i dølahester, men Asbjørn har vel så stor tro på nordlandshesten når det kommer til kløving: Rasen minner om islandshest, og er smidig når det blir trangt og bratt. Det skorter ikke på hestekrefter, sjøl om nordlendingen er kortere i lortfallet enn dølahesten.
Mens vi venter: Tid til litt godprat mens kjøttbøra gjøres klart.
Drøye hestekrefter
I nedoverbakke når terrenget er greit framkommelig, er det ikke alltid det helt store poenget med hest.
– Det er derfor vi ikke har prøvd hestefrakt på hjorten før. Men kommer det ei kneik i mot, er det imponerende å se hva de er i stand til å trekke. Det virker som enkelte hester nærmest blir ustoppelige når de først kjenner at det butter imot.
– Jeg husker en fjording fra elgjakta; den var helt rå til å trekke, og kanskje ikke helt under kontroll. Først løp den av gårde med et elg-lass, og kjørte seg fast mellom noen furuer. Men før hesteføreren rakk å ta den igjen, tok hesten et skritt bakover, heiv seg i skjekene – og braut over ende ei leggtjukk furu med draget, forteller Roy Martin.
Det må da også utstyret dimensjoneres for: Asbjørn tester stadig ut nye teknikker og redskap. På elgjakta har de prøvd ulike drag og sleder, men den tunge lasta og lang transport mellom tuer og stein, gjør at utstyret slites i filler når hesten bestemmer seg for å gå på.
– Det er derfor vi har endt opp med å kløve ut elgkjøttet i store sekker etter at det er grovpartert. Det er også mye enklere å manøvrere når vi ferdes utenom stier i skogen, sier Asbjørn.
Fast last: Bukken reipes fast med vanlige jekkestropper.
Troll i eske…
Mads ender opp med at han likevel vil postere på nuten over myrene der jeg sitter. Da dekker vi to fint ryggen som går ut fra lia der Roy Martin nå er i ferd med å runde før han plukker med seg Asbjørn i siste del av drevet.
Nå bør vi begge ha gode sjanser. Jeg ser over rifla og sjekker for 'nte gang at ikke en kaffekopp eller noe kamerautstyr kan havne i veien for et raskt skudd.
Et tørt piskesnert hogger brått gjennom stillheta på myrposten. Lyden av en lyddemper som spiller opp til siste dans er ikke til å ta feil av.
– Bukk, melder Mads umiddelbart.
– Jeg tror den gikk ned, men følg med, Åsgeir, legger han til, før det igjen blir stille på radioen.
Jeg vrir meg slik at jeg har bedre kontroll oppover i lia. Men den store furua som postbua er bygd mot, gjør at jeg ikke har full kontroll innover langs skogtangen jeg fulgte ut på post. Jeg blir sittende som ei ugle å vagge med hodet for å følge med til begge sider.
Drog og sle: Draget og sleden er løst bolta sammen, slik at alt er fleksibelt når det beveger seg gjennom terrenget.
...og troll i furu
Det tar imidlertid ikke mange minutter før Mads fornøyd kan kvittere inn:
– Den ligger her. En liten sekstagger.
Mads satt med stumpen kvilende på ei lav kløftefuru og speida framover i Roy Martins retning. Da han brått hørte en liten lyd bak seg, dukka bukken opp på tjue meters hold.
Furustammen gjorde at han måtte buksere børsepipa inn mellom greinene for å komme til skudd, slik at bukken i mellomtida rakk å løpe ned lia. Der gjorde den imidlertid et fatalt valg ved å stanse opp et øyeblikk for å se hva det merkelige trollet i furua var for noe.
Gratulasjonene strømmer over radioen, og Asbjørn bryter av drevet for å hente hesten. Roy Martin ber oss likevel bli sittende klare til han har fullført drevet opp til meg: Med så mye ferske tråkk som han har fulgt i dalsida, tror han det godt kan stå dyr mellom oss.
Ti minutter går før han melder seg på radioen igjen:
– Nå er jeg på vei inn mot myra. Du bør straks se meg.
Jeg strekker litt på halsen, og skimter snart ei oransje jaktlue mellom buskene.
– Da venter jeg bare her mens du pakk… søren, der tok det ut dyr. Kolle og kalv, stønner Roy Martin.
MER JEGER-LESING: Se våre temasider om hjortejakt.
Tips til hjortejakt
Kombinasjonen smygjakt og postering er dødelig effektiv, særlig hvis to eller flere jegere samarbeider. Ofte er det like gode sjanser for begge jegerne hvis terreng og føre er velegna:
For at det skal være noen vits i å smyge under hjortejakta, bør det være relativt åpen skog.
Gammelskog i kombinasjon med små myrdrag er veldig bra. Er det tett kratt, vil du sjelden komme innpå hjorten før den stikker.
Føret må være lydløst. Rundt lauvfall og seint på høsten med «knaseføre» på is og snø, vil hjorten høre deg på langt hold.
Men særlig perioden imellom er fin, fordi det da også gjerne er bedre sikt mellom trærne.
Konsentrer innsatsen til morgen og kveld. Midt på dagen hviler hjorten på plasser der den har stålkontroll. Da vil du bare uroe terrenget.
Seint på høsten er hviletida midt på dagen kort.
Hvis du posterer, er din viktigste jobb å sitte stille. Glem mobilen, og overlat radiobruken til driverne.
Skift vått tøy, og kle deg slik at du garantert ikke fryser – for det vil du gjøre uansett.
Hvis du smyger, ta deg god tid. Da er lydløs smyging målet i seg sjøl, ikke den posten du skal fram til.
Stopp ofte, og særlig når du kommer over en kant/ til et nytt terrengavsnitt.
ALLTID bruk kikkert. Se over terrenget ikke en, minst to, men helst tre ganger.
Se særlig etter gevir, ører og snuter. Fusker du, spretter dyra opp idet du begynner bevege deg.
ALDRI undervurder hjortens evne til å trykke. Den kan oppføre seg som en hare og ligge skjult i en einerbusk, før den spretter opp og stikker av når du er ti meter unna.
Effektivt: Det er ingen som protesterer på å få hjelp av Asbjørn og Fyrgutten når hjortebukken skal transporteres ut av terrenget.
Tips til hestehjelp
Det er flere måter å nyttiggjøre seg hest når kjøttet skal fraktes ut. Asbjørn tror det er lurt å se an både terreng og vegetasjon når riktig utstyr skal velges:
Er det åpent og lettgått lende med myrparti, vil ofte et drag med en sledekonstruksjon fungere bra.
Det viktige er at konstruksjonen må være mest mulig fleksibel, slik at de ulike delene kan vri seg uten å komme i spenn.
Doningen vi brukte på hjortejakta består av et drag i bjørk (ask brukes også) med to skjeker som begge ender i en svak bøy langs bakken. Krumninga er forsterka med metallbeslag for å ta av de verste slagene mot stein og trestammer.
Oppå dette er det montert en slede nærmest i pallekonstruksjon som er løst sammenføyd med bolter, slik at den vrir seg i følge med draget.
I trangere og brattere terreng, sverger Asbjørn til kløving.
Da bør du ha en skikkelig kløvsal sånn at lasta kan stables stabilt på hesteryggen. En vanlig ridesal vil normalt være for vanskelig å få reipa slaktet skikkelig til.
Store dyr som elg må grovparteres. Det er en fordel å pakke i luftige striesekker, gjerne med nye papirsekker innvendig. Kjøttet bør henge til lufting først slik at det får tørkehinne.
Mindre dyr kan surres fast direkte, men vær påpasselig med å få jamnvekt.
Mange hester reagerer på lukta av blod og slakt.
Asbjørn tar dette som en del av inntreninga når han kjører inn hestene. Da legger han gjerne turen bortom det lokale slakteriet, og kjører eller leier hesten rundt containerne med slakteavfall slik at den blir vant med luka.
