«DAMA DAMA»

Selv om dagen allerede er langt kommet, må vi naturligvis en tur ut på jakt, om ikke annet så for å få en liten oversikt over terrenget. Men det er overaskende lite å se og høre, skuffende nok ikke en eneste hjort som brøler i kveld. Før akkurat i det skumringen begynner å kaste blå skygger, som sakte eter seg større for hvert minutt. 

Til deg som lurte på hva i all verden tittelen «dama, dama» betyr, så er det dåhjort på latin. Morsomt også at dama betyr kvinne på ungarsk ...

Men der! Endelig brøler en hjort, selv om den egentlig er «gale slaget». Klokka er allerede vel seks, så det er ingen tid å miste. Om en liten halvtime vil det allerede være for sent, selv med et godt kikkertsikte. Et sikte med belyst retikkel er ingen dårlig investering for denne typen jakt, da vinner du en god halvtimes tid både morgen og kveld.

Avtalen innebærer også at jeg eventuelt kan skyte en vanlig hjortebukk med gevir inntil seks kilo, så det er jo litt fristende å se hvor stor denne brølefanten som tydeligvis herjer i skogholtet et stykke unna er. Vi kjapper på det beste vi vinner og overraskende snart er vi såpass nærme at faren for å støkke er overhengende. 

Fem-seks hinder og et par forskremte årskalver løper tilsynelatende rundt seg selv, mens sjefen sjøl, fullstappet av brunstig villskap og adrenalinjagende forplantningshormoner, jager etter godt skjult av tettskogen. Fram og tilbake raser hele fantefølget før kolleflokken gjør en sving ut i åpent lende og passerer oss på hagleholds avstand.

ALLE HJORTERS BESTEFAR

I alle fall ser det slik ut i farta for en som er vant til gjennomsnittlige hjortebukker fra hjemlige trakter. Med det lange, grove og jordbrune geviret med minst 7-8 takker i hver side liggende bakover den kraftige dyreryggen jager den etter damene sine.

Naturligvis ligger rifla automatisk i skuldra og trådkorset følger på som det skal, å bomme på 30 meter vil være omtrent umulig. Men forståelig nok gir ikke guiden noe klarsignal, da dette geviret uten tvil overstiger maksgrensa mi med god margin! Så smellen uteblir, men opplevelsen er med videre og ender en dag som begynte heller dårlig på en betraktelig mye bedre måte.

Natta blir sørgelig kort i begge ender, ikke minst fordi min ungarske kompis Jozsef Kollath som vanlig insisterer på at årets private produksjon av plommebrennevin må prøvesmakes på behørlig vis. 

I Ungarn har nemlig alle privatpersoner lov til å brenne 70 liter sprit til eget bruk! Enda godt at det er guiden som kjører oss ut til jaktterrenget neste morgen, det vil si svarte natta er vel en mer riktig beskrivelse.

Vi skal nå prøve å angripe jaktområdet fra en annen kant, hvor terrenget er betydelig mer kupert. Mindre oppdyrkede åkerlapper mellom mindre høydedrag og partier med tette granholt stykker opp det frodige landskapet som primært domineres av gamle, enormt stor bøk- og eikeskog.

Den tilårskomne firhjulstrekkeren, muligens av ubestemmelig russisk herkomst, parkeres og guiden Jazsek gir talende meldinger med en finger mot munnen og klinkende klart kroppsspråk om at han forventer at vi lukker bildørene stille og beveger oss så lydløst som overhodet mulig. 

Han kjenner nok området ut og inn, for vi rekker ikke å smyge oss så veldig mange hundre meterne, før harde og kontante lyder av gevir som smeller mot gevir fanger fokus. Fremdeles skjult for oss, men etter lydstyrken å dømme, må det foregå en tøff revirstrid mellom kronede kjemper, like bak kollen foran oss.

Ett skritt fram og så stå stille i to, er en god taktikk også i Norge, og det funker veldig bra her også. Snart aner vi heftige og aggressive bevegelser bare noen titalls meter unna. 

Og selv om det fortsatt er dunkelt her inne under eikeskogens enorme kroner, er det ikke særlig vanskelig å bedømme at de to velvoksne gubbene som går side om side. 

Med stivbeint gange og uforsonlig holdning marsjerer bukkene parallelt med høydedraget, bare avbrutt av plutselig og tilsynelatende synkrone utfall mot hverandre. Gevir slår mot gevir, det gryntes og sparkes fra med hormonsprengte bakbein, ingen vil gi seg.

En stor mørk kropp siger med ett fram bak en grov bøkestamme og forårsaker både bråstopp og en smule blodtrykksstigning, bare for å konstatere at denne storvokste kroppen tilhører av alle ting en visent, et relativt sjeldent eksemplar av den gamle europeiske bisonen!

Absolutt ikke det vi forventer å se her, men dyret er vennligsinnet det, bare pruster og slipper noen rykende pærer, før det fortsetter med sitt. 

Guiden signaliserer at han nå ser bukkene og at den ene er skytbar, en gammel returbukk med svært uregelmessig krone, men opplagt et trofè utenom det vanlige.

HELKLAFF

Dessverre bruker vi akkurat litt for lang tid på å diskutere om jeg vil skyte denne bukken, en helhvit hind kommer gående inn fra høyre og får umiddelbart vær av oss. Like kjapt som den materialiserte seg i løvskogen, like kjapt forsvinner den i karakteristiske og høye, stivbeinte hopp, slik dåhjortene gjerne gjør når de er skremt. Og like dessverre løper den rett mot stridsbukkene som endelig forstår at det tryggeste kanskje er å ta til flukt for dem også. Og det var det, over og ut med den sjansen!

Til tross for at jeg aldri har sett så mange bukker i løpet av dag, finner vi ingen som synes å passe «min vektklasse». Bevares, minst et titalls yngre bukker, og etter mitt skjønn absolutt bra bukker som kan være verdt å felle, avfeies kontant av Jazsek.  Ingen tvil om at han ønsker å gi meg mest mulig valuta for pengene.

Først utpå ettermiddagen, hvor vi har gjort en lang sving og runder tilbake mot området hvor vi så de første bukkene i dag morges, kvikner guiden til igjen. Uten dramatikk, men likevel rimelig overraskende, hveser Jazsek kort og kontant: -Schiesen, aber schnell!

Fortærende lang tid tar det før jeg ser hva jeg skal skyte på, men får omsider øye på den samme bukken med det merkelige geviret som vi så for mange timer siden. Den gamle kjempen ligger helt åpent et hundretalls meter fra oss, helt åpent og bukken er tydeligvis klar over oss. Men den er trolig så fryktelig sliten etter mange dagers intens innsats på brunstfronten og håper i det lengste vi ikke skal se den.

Opp med den tradisjonelle skytestokken, rifla på plass og bukken oppfatter trolig aldri hva som skjer. I smellen bare siger det store hodet ned i lyngen og et langt hjorteliv er over. Det solide geviret er normalt skovlfomet på venstre siden, men på motsatt side kan det mer sammenliknes med en vanlig rødbukk, et spesielt og artig minne fra en jakttur til Ungarn.