Halvautomat hagle - Best i test

Førsteinntrykket sier raskt ifra at Hatsan Escort Magnum ikke prøver å framstå som noen dyr hagle. Likevel føles den rimelige halvautomatiske hagla tillitvekkende og hardfør når man får den i hende for første gang.

En stor fordel etter mitt syn er at Escort Magnum har en «cut off»-knapp for magasinet slik at man kan plyndre kammeret uten at en ny patron mates opp. Det er en sikker og praktisk løsning slik at man slipper å tømme våpenet fullstendig hvis man bare skal forflytte seg kjapt eller klatre over en liten hindring.

Likandes og tøff: Hatsan Escort Magnum er ei lettskutt og tøff hagle.

Uvant løsning

Hatsan Escort halvautomat hagle har en noe utradisjonell løsning for å løse ut sluttstykket når det er i bakre stilling: I stedet for utløserknapp, trykker man på en innfelt del av mateplata mellom avtrekkerbøylen og magasinåpningen, og sluttstykket smekker dermed på plass.

Dette er en ting å være obs på når man fikler med hagla og har sluttstykket trukket tilbake: Hold fingra vekk fra sluttstykke, kammer og veien mellom disse. 

Jeg hadde foretrukket en vanlig utløserknapp, da plata for det første er lett å komme uforvarende borti hvis man bærer hagla med sluttstykket i bakre stilling.

For det andre føles det skummelt å tafse med fingrene opp i mekanismen i nærheten av sluttstykket, ettersom man smertelig har erfart at det absolutt ikke anbefales å komme i veien med pølsefingrene når det smekker igjen.

Kjekk detalj: Cut off-knappen gjør at man kan tømme kammeret uten at ny patron mates opp, noe som er en kjekk og praktisk detalj.

Puss, puss, så får du en suss

Om du pusser hagla, kommer verken Trond Viggo eller Flode og gir deg en suss, men du får iallfall ei hagle som fungerer: I likhet med andre gassdrevne halvautomater er nemlig heller ikke Hatsan Escort Magnum noe førstevalg for dem som liker at børsa fungerer i årevis uten at den pusses eller stifter bekjentskap med olje.

Gass og kruttrester fra skuddet skitner til mekanismen, overflater og porter, slik at hagla etter hvert vil kunne få problemer med veksling hvis man ikke renser og smører.

Pass fingrene: Man løser ut sluttstykket ved å trykke inn en del av mateplata foran magasinåpningen.

Hvilket bringer oss over på vedlikehold: De første stegene i demontering av mekanismen er enkle og greie, helt til man skal fjerne sluttstykket.

Her er det greit å være utstyrt med tre hender: En for å holde hagla, en for å presse sluttstykket litt tilbake, mens den tredje forsøker å lirke håndtaket i sluttstykket ut fra to spor som må stilles i linje av hånd nummer to.

Dette oppleves unødvendig kronglete, særlig de første gangene, men med litt trening går det seg til. Fordelen er at sluttstykkehåndtaket er umulig å miste i felt.

Men merk at det foran gasspakningen sitter en løs O-ring som man må holde kontroll på under demontering, slik at man ikke mister den.

Når det kommer til sluttstykke, er Escort Magnums rake motsetning i testen av halvautomat-hagler, Beretta A400 Lite, som har et særdeles tungt sluttstykke med et lite og puslete sluttstykkehåndtak.

«Under skyting oppleves Hatsan Escort Magnum i likhet med mange andre halvautoer litt fortung. Når det er sagt, er den likevel stabil og kommer raskt på målet.»

Tøff og behagelig stokk

På toppen av låskassen er det frest ut 10 mm spor for montering av kikkert, rødpunkt eller hva man måtte ønske å sette på. Sikringsknappen på Escort Magnum sitter bakerst i avtrekkerbøylen, som for øvrig er av plast eller komposittmateriale.

Polymerstokken er et mer behagelig bekjentskap. Den gir godt grep og ser ganske ok ut. Jeg vil dra det så langt som å si den er litt småtøff i positiv forstand. Jeg liker fylden i forskjeftet og pistolgrepet. Her er det også lagt inn små gummipanel som gir bedre grep. 

På kornet: Hatsan-hagla leveres med fem utskiftbare choker og fiberoptisk korn er siktemiddel.

Lav, men justerbar

Kolben rett ut av esken er jeg derimot ikke så veldig begeistret for – og da i hovedsak grunnet høyden. Denne kolben er nemlig veldig lav. Selv undertegnede, som har et langt ansikt og fremdeles husker luenummeret sitt fordi det krevde spesialbestillinger da han var russ, finner kolben altfor lav.

Faktisk så lav at jeg ikke ser siktekornet når jeg legger hagla til skulderen. 

Heldigvis leveres Hatsan Escort halvautomat med chims til å plassere mellom sluttstykke og kolbe for å endre vinkel på kolben. Her er det viktig å ta seg god tid til å gjøre tilpasningsjobben skikkelig: At haglekolben passer, er jo som kjent et ganske viktig moment for å treffe der man mener å treffe med hagla...

Lav kolbe: Rett ut av esken er hagla såpass lav at de aller fleste nok må bygge den opp og justere for at den skal passe.

Tung i tuten

Under skyting oppleves Escort Magnum i likhet med mange andre halvautoer litt fortung. Når det er sagt, så er den likevel stabil og kommer raskt på målet. 

Avtrekket oppleves også bra. Selv om den manuelle sikringen føles trygg for en som er vant med å håndtere halvautomatiske våpen, så hadde det strengt tatt ikke gjort noe om det var litt mer motstand i knappen når man slår av sikringen.

LES OGSÅ: Test av Beretta A300 Outlander Synthetic

Sikring: Den manuelle sikringen betjenes med knapp bakerst i avtrekkerbøylen.

Spisevillig halvauto

Jeg fikk ikke testet de aller letteste leirduepatronene, men alt fra Nitedals Sport til tunge 89 mm magnumpatroner ble matet uten problemer. Det er gledelig, men ganske uvanlig med en ubrukt halvauto:

Spesielt børser med 89 mm kammer trenger vanligvis noen titalls skudd før mekanismen mykner opp såpass at den takler å mate fram også med lettere ladninger.

Alt i alt vil jeg derfor si at Escort Magnum er ei allright jakthagle til en hyggelig pris. Selv om terningkastet er gitt under tvil, er det definitivt mye pang for penga.

Du bør absolutt kikke på Hatsan Escort Magnum hvis du er i markedet for en rimelig halvautomat – og særlig hvis du vil ha en rimelig halvauto klargjort for optiske siktemidler.​

Klart for optikk: Låskassen er klargjort for siktemidler.

Skjeftet på Beretta A300 Outlander Synthetic er veldig behagelig og har gode, støpte nettskjæringer med meget godt grep. Mekanisme og løp hviler i en kunstfiberstokk i techno-polymer.

Beretta A300 Outlander er svært kompakt, men oppleves ikke som vinglete selv med så kort løp som den har. Skjeftet har ganske normal halvauto-utforming – med andre ord for kort og for lav til meg.

Dermed blir totallengden på Beretta A300 Outlander nærmest ekstremt kort, men med begge avstandsstykkene montert mellom kolbekappe og kolbe, sitter hagla som et skudd. 

LES OGSÅ: Test av Beretta A400 Lite

Kolben på Beretta A300 Outlander Synt måtte forlenges en del for å passe testeren.

Tilpasningsdyktigheten til Beretta A300 Outlander stopper ikke der: Dette er en halvauto som er et smart valg hvis dere er flere av ulik størrelse som skal bruke samme hagle, siden den korte kolben enkelt kan forlenges med chims mellom kolbekappe og kolbe.

Ellers gjelder kritikken som jeg påpekte hos Beretta A400 Lite: Beretta A300 Outlander Synt har en bolt med en liten bolthendel som etter min smak er for tung å trekke tilbake. I tillegg kommer en flat og tung utløserknapp for bolten.  

LES OGSÅ: Test av Franchi Affinity 3 Elite Cobalt

Driftssikker A300 fra Beretta

Bortsett fra dette er Beretta 300 Outlander ei driftssikker brukshagle uten dill-dall som de fleste vil trives godt med.

Beretta A300 Outlander Synthetic som særdeles kjapp og kompakt, og er absolutt et morsomt våpen, selv om den trakk det korteste strået mot testvinner Benelli M2 i kampen om seieren.

Franchi Affinity 3 Elite Cobalt er en halvautomat-hagle i 3’er-serien til Franchi. Felles for disse halvautomatene er blant annet det kjente Inertia-systemet som er justeringsfritt, raskt og driftssikkert. 

Systemet krever lite puss og rens for å fungere, sammenliknet med en del andre halvautomat-hagler. Det kan fort være en fordel for deg som liker å jakte i våtmark og på sjøen.

Det kan nemlig være et problem på en del halvautoer; at de til dels er svært avhengige av godt vedlikehold, og at det ikke er helt enkelt å komme til med nødvendig rens.

Franchi Affinity er derimot særdeles hardfør. Cerakote-coatingen på løp, låskasse og skjefte, gjør nemlig at Franchi Affinity Elite tåler mye vær og vind og vil således være ei svært interessant hagle til sjøfugljakt, andejakt og gåsejakt.

Kort og lav: Rett ut av esken er Franchi Affinity 3 Elite Cobalt noe lav og kort for undertegnede.

Interessant til sjøfugljakt, andejakt og gåsejakt

Skjeftet på Franchi Affinityer syntetisk og vedlikeholdsfritt, bygget i technopolymer. Det er belagt med et kamuflasjemønster som Franchi kaller Optifade Timber.

Cerakote gjør ikke hagla vedlikeholdsfri, men det gjør vedlikehold lettere og hagla mer motstandsdyktig mot rust og problemer grunnet ytre påvirkning. 

I tillegg gir det en refleksfri overflate. Dette kan være vel verdt å merke seg når du posterer på et skjær i lav sol, enten det er morgen- eller kveldstrekket du satser på, for ikke å snakke om supermistenksomme gjess.

LES OGSÅ: Test av Franchi Intensity Camo Max 5 12-89

Eksemplarisk: Det fiberoptiske kornet er meget godt synlig, spesielt mot mørk bakgrunn.

Affinity med god appetitt

I og med at Franchi Affinity Elite er ei halvautomatisk hagle kamret for 12/76-patroner, er mekanismen noe mykere enn det 12/89-hagler gjerne er. 12/89 er jo nærmest «beryktet» for å krangle med lette leirdueladninger på grunn av stiv mekanisme. Men heller ikke halvautomater i 12/76 er alltid like problemfrie. 

Jeg forventet derfor noe krangling på lette leirdueladninger, særlig i og med at testvåpenet var helt nytt. Men med unntak av ett leirdueskudd, spiste Franchi Affinity 3 Elite Cobalt alt fra normale leirduepatroner til blodtrimma jaktladninger med god appetitt uten problemer.

LES OGSÅ: Test av Franchi elegante

Stor og god: Knasten for spenning av bolten er overdimensjonert og behagelig i bruk.

Et stort pluss ved Franchi Affinity er betjeningsvennligheten med hanskekledde fingre. Utløserknappen for bolten er overdimensjonert, og det samme er knasten som brukes for å trekke bolten med roterende låsehode tilbake. 

Hele den aluminiumslegerte låskassa på Franchi Affinity 3 Elite Cobalt er selvfølgelig også dekket av cerakote. Cut off-mekanismen fungerer som den skal og hindrer mating fra magasinet opp i kammer når magasinet eller hele våpenet skal tømmes.

LES OGSÅ: Test av Browning Maxus 2

Hanskevennlig: Utløserknapp for sluttstykket og knasten for å trekke sluttstykket tilbake er overdimensjonerte og praktiske i bruk – selv med hansker.

Utstikkende choke

Løpet har høy ventilert sikteribbe og tofarget fiberoptisk sikte av rørtypen. Siktet var svært godt synlig under de lysforholdene jeg testet. Mot mørk bakgrunn blir det nesten selvlysende og fører øyet raskt på målet.

Chokene på Franchi Affinity Elite har godt synlig merking utvendig. De stikker ut foran på løpet på samme måte som konkurransechoker. Alle utvendige metalloverflater på løp og mekanisme med unntak av choke og avtrekker, er for øvrig belagt med nevnte cerakote som tåler mye av både fuktige og mekaniske påkjenninger. 

En rimeligere versjon av denne halvautomaten er Franchi Affinity Synth Black 12-76, som kommer uten cerakote-behandling, og dermed ikke er like hardfør som Franchi Affinity Elite.

Smakssak: Skjeftet er bygget i technopolymer med et kamomønster Franchi kaller Optifade Timber.

Kort kolbe

Som med de fleste halvautomat hagler er stokken for kort og lav ut av esken, selv om Franchi Affinity Elite ikke er ekstrem i så måte. Imidlertid følger det med chims som sørger for at selv en lang slask som undertegnede får en stokk som passer perfekt.

Ei hagle må jo i mange tilfeller uansett tilpasses skytteren, så noe stort problem er det for så vidt ikke. Men det er greit å være oppmerksom på kolbelengden når du prøver Franchi Affinity første gang.

Funksjonell Franchi hagle: Nettskjæringen er formpresset og gir godt grep.

Forskjeftet har god fylde med avsmalning opp mot løpet, slik at du får et godt grep selv med hansker. Pistolgrepet kunne etter min smak hatt noe mer fylde på høyresiden og føles dermed litt smalt hvis mine personlige preferanser legges til grunn.

Solid: Både det roterende boltehodet og låseklakkene er bygget i stål.

Gode grep

Imidlertid er både dybde og vinkel behagelig, slik at du har et godt grep for lankene. Nettskjæringen på Franchi Affinity 3 Elite Cobalt oppleves som passe ru og sørger for at hendene ikke sklir rundt på syntetstokken, selv med bare og våte hender. 

I nedkant av kolben er det feste for rembøyle og det samme finner du frempå forskjeftet i forkant av mutterlokket som holder hele sulamitten sammen.

Rekylkappen er myk og god, men samtidig fast nok. Øverste del er noe hardere og glattere enn nedre del, slik at den ikke gir for mye friksjon mot klærne når du monterer våpenet raskt til skulderen.

Godt skrudd: Den halvautomatiske hagla er enkel å ta fra hverandre for transport og vedlikehold

Franchi Affinity - Et driftssikkert bruksvåpen

Denne Affinity hagla fra Franchi er en god halvautomat til jakt. Men særlig for halvauto-fantaster som jakter under røffe forhold, vil dette være et meget interessant våpen slik jeg ser det. Våpenet er godt balansert til å være en halvautomat. Hagla ligger raskt på målet og oppleves som stabil og god i bruk.

Selv om jeg ikke er noen kjempetilhenger av camo-maling på våpen, synes jeg faktisk at denne hagla har et kult utseende som balanserer på den rette siden av «militært harry» og «tøff».

Wet, wet, wet: Franchi Affinity 3 Elite Cobalt er våpenet for deg som liker det fuktig.

Jeg har ingen spesielle motforestillinger mot Franchi Affinity 3 Elite Cobalt. Som halvautomat er den ikke av de rimeligste i klassen, men forsvarer prisen med sine robuste løsninger. Dette er ikke ei hagle med sjel, men det er heller ikke spesielt vanlig for denne typen våpen. Dette er et jaktredskap – that’s it!

Alt i alt og kort oppsummert, er Franchi Affinity Elite ei tøff, solid og driftssikker brukshagle for jegere som jakter i fuktige omgivelser!

Tradisjonell: Sikringen er tradisjonell og plassert bakerst i avtrekkerbøylen.

Browning Maxus II, eller Browning Maxus 2, som mange vil kalle den, er nemlig ei ny halvautomat-hagle. Tidligere oppgraderinger av de tidligere Browning Maxus halvautomat hagle har stort sett skilt seg fra hverandre på skjeftematerialer og farger.

Det har vært lite forskjell i design, og ikke noe på selve hardware’n. Med Maxus 2 gjør Browning noen nye grep. Her har flere våpenprodusenter etter min mening noe å lære: 

Skrå bøyle: Avtrekkerbøylen er mer skrånet i framkant på Browning Maxus II for å lette innmating av patroner.

Det er mange halvautomat-hagler som er flaut lik forgjengeren, men som får nytt navn på grunn av kosmetiske endringer. Et raskt blikk på Browning Maxus II Carbon Black avslører at våpenet er vesentlig endret sammenliknet med forgjengeren, Browning Maxus.

Likevel er det ingen direkte ny haglemodell, så en videreføring av navnet føles helt korrekt.

Grom gummi: Gummiinnlegg på grepsflatene sikrer godt tak om halvautoen Browning Maxus II.

Moderne og sprek Browning Maxus

Hva skiller Browning Maxus 2 fra forrige Browning Maxus? Først og fremst mer moderne utseende. Videre er ergonomien forbedret, selv om den ikke var ille hos 1.generasjonen. 

Samtidig er det likevel ikke noe problem å se at det er en Browning Maxus. Førsteinntrykket er at den nye utgaven er slankere, takket være et nytt forskjefte. Stokken har et noe spesielt utseende. Sammen med det matte stålet gir det et moderne og sprekt utseende.

LES OGSÅ: Test av Browning A5 One Sweet Sixteen

Håndtak: Håndtaket til sluttstykke og utløserknast har fått et nytt utseende på nykommeren Browning Maxus II.

Velprøvd mekanisme

Nye Browning Maxus er fortsatt en gassdrevet halvautomat. Selve innmaten er uendret – og det er helt greit: 

Dette systemet funker meget bra og er driftssikkert slik det er, så lenge du pusser den halvautomatiske hagla innimellom vel og merke. Gassdrevne halvautomater trenger gjerne litt våpenpuss og omtanke etter noen hundretalls skudd for å fungere optimalt. 

En godt synlig endring på Browning Maxus 2 er at håndtak og utløserknapp for sluttstykket er redesignet: Håndtaket som du spenner bolten med, er forlenget, noe som gir bedre grep. Utløserknappen for sluttstykket har også blitt litt større. 

Solid grep: Det kraftige håndtaket gjør funksjonaliteten til det bedre på den halvautomatiske hagla.

En svært praktisk løsning på Browning Maxus 2 er magasinsperren: En liten hendel sperrer for mating fra magasinet, slik at det kan plyndres uten at patronene må innom magasinet.

Raskere omlading

Avtrekkerbøylen på Browning Maxus 2 har fått nytt utseende med bedre plass til pekefingeren. I tillegg skråner den mer i forkant for at det skal være enklere å føre patroner inn i ladeporten.

«Speed load plus»-systemet fører første patron direkte opp fra ladeporten uten at du trenger å fikle med bolten. Dette sikrer raskere omladning når det virkelig trengs. 

Savner Speed Lock: Den nye løsningen for demontering av Browning Maxus II oppleves ikke av meg som en forbedring.

En svært praktisk løsning er ellers magasinsperren: En liten hendel nederst på venstre side av låskassa sperrer for mating fra magasinet, slik at det kan plyndres uten at patronene må innom magasinet. Dette er en kjekk løsning også når du ønsker å bytte patroner i magasinet, men vil ha hagla skuddklar.

På toppen av den matt sorte låskassa er det frest ut spor for montering av optiske siktemidler.

Futuristisk: Browning Maxus 2 har noen løsninger som kanskje ikke alle liker.

Skjefte

Forskjeftet låses ikke lenger med Speed Lock-løsningen som hadde en vippehendel for å trekke løs forskjeftet. Nye Browning Maxus har den mer vanlige løsningen der en mutter med rembøylefeste i forkant av magasinrøret må skrus løs før forskjeftet kan trekkes løs. Personlig er jeg ikke sikker på om det er en forbedring: Den gamle løsningen var raskere og medførte ikke løse deler.

Forskjeftet er slankere og mer sylinderformet enn hos forgjengeren, noe som faktisk gir mer behagelig grep og mindre kantete utseende. Forskjefte og pistolgrep har et gummibelegg som også bidrar til bedre grep. 

Rekylkappen er tykk og gir merkbart dempet rekyl. På toppen av kolben er det et gel-innlegg som demper kilevinker mot kinnet. Dette er et stort pluss, spesielt ved skyting med tunge ladninger. Hele skjeftet er laget av et komposittmateriale med karbonliknende finish.

LES OGSÅ: Test av GIRSAN MC 312

Gelpute: Gel-innlegg på kolbekammen til Browning Maxus II demper harde slag

Ansiktsløftet som Browning har gjort med nye Maxus II er både hensiktsmessig og fornuftig.

I det lange løp

Løpet på den nye Browning Maxus har ingen endringer. Innfestingen til forskjefte og mekanisme er den samme som tidligere. Både kammer og løp er innvendig belagt med krom. Som tidligere er det Invector-choker som holder styr på haglesvermen.

Løpet har backbore, noe som betyr at innsnevring fra kammer til løp er lengre og slakere, i tillegg til at løpsdiameteren er noe mindre. Dette skal gjøre at friksjon mellom løp og forladning i innsnevringen blir mindre, noe som igjen skal føre til høyere utgangshastighet på haglsvermen.

Dessuten presses ikke haglene for hardt sammen på sin vei gjennom løpet. I tillegg slipper ikke kruttgassene forbi forladningen, noe som kan bremse haglsvermen på vei gjennom løpet. 

Summa summarum skal backbore-systemet gi jevnere skuddbilde. Om dette gir voldsomme utslag i praksis, kan sikkert diskuteres. Men faktum er at Browning Maxus halvautomatiske hagler jevnt over gir meget pene skuddbilder.

Spennende design: Jeg kan trygt anbefale en kikk på Browning Maxus II hvis du er på utkikk etter en halvautomat som skiller seg ut.

Godt balansert

Browning Maxus II med sine 126 cm på strømpelesten er ei lang hagle. Takket være det nye skjeftet oppleves den som enda bedre balansert enn tidligere.

Under testen av halvautomater er den lettskutt og stabil i bruk. Jeg testet alt fra normale leirdueladninger til tunge 12/89-ladninger. Den skiftet uten problemer samtlige patroner.

Ansiktsløftet som Browning har gjort med nye Maxus er både hensiktsmessig og fornuftig. Jeg har ikke noe å utsette på den nye modellen, bortsett fra endringen de har gjort med måten hagla låses sammen på. 

Dette er på mange måter ei litt utradisjonell halvautomat-hagle med noen originale løsninger som muligens ikke tiltaler alle. Meg tiltaler den, så dermed kan jeg trygt anbefale å ta en kikk på Browning Maxus II hvis du er på utkikk etter en halvautomat hagle som skiller seg ut i mengden!

Røft grep: Grov gummi sikrer at hagla sitter i neven, også når lankene er våte.

Halvautomaten MC 312 er den første hagla som leveres fra Girsan, som ellers produserer mest våpen (særlig håndvåpen) til den tyrkiske hær.

Halvautomatiske hagler finnes både i halvdyre merkevare-versjoner og i billig-enden, der det er skarp konkurranse. Især tyrkiske halvautomat-hagler har fått en trofast fanskare. På det norske markedet ligger de i den billige enden av skalaen, fra snaut 4.000 kroner til rundt 6.000 kroner.

Girsan har et nært samarbeid med Akkar, som utelukkende produserer jaktvåpen, noe som har gjort distribusjonen til Europa, Asia og USA mer effektiv. 

Girsan av høy kvalitet

Girsan MC 312 er dog ingen Akkar, som har et godt renommé. Likevel er det ingen grunn til å tvile på at kvaliteten er til stede også her, nettopp fordi leveranser til politi og militære fordrer streng kvalitetskontroll.

Fabrikken til Girsan er – som de aller fleste våpenfabrikker i dag – 100 prosent automatisert. Det er ikke mange menneskehender som berører et våpen i «normal» prisklasse. Likevel blir de fleste kontrollert og testet før de forlater fabrikken – og i prøvebenken er det menneskehender som gjelder. For halvautomatene er det viktig å sikre at ladegrep og avtrekk fungerer optimalt og slik det skal. 

Vi har ikke rukket, ei heller hørt noen som har erfaring med å teste 100.000 skudd med en Girsan. Men både konstruksjon, oppbygging og materialvalg ser solid ut på testbørsa Girsan MC 312.

Svart skjønnhet: Syntetiske skjefter blir mer og mer populære. Her er den svarte varianten, men Girsan har sjølsagt flere valg, inkludert et par kamo-alternativ for dem som finner slikt påkrevd.

To typer halvauto

Det er to halvauto-systemer på markedet. Den gasstyrte bruker gasstrykket idet du skyter til å lade og spenne avtrekkerfjæra. Den rekylstyrte (også kalt interti) bruker den mekaniske rekylen mot skuldra di til å mate kammeret og spenne fjæra.

Hvorvidt gasstyring eller inerti-styring er best, er mest en smakssak. Gasstyring krever mer mekanikk, men gir samtidig mindre rekyl – noe mange vektlegger som nettopp en av fordelene med halvauto.

Jeg har testet halvautomater av begge typer, og synes ikke det er så stor forskjell. Testet med de samme patroner (kal. 12/70, hagl nr 5 og 32 gram) har jeg ikke merket noen stor forskjell. Dette handler imidlertid om mine erfaringer og min skyteteknikk – og i tillegg har vi ulike grenser for hvor mye rekyl vi tåler og liker.

LES OGSÅ: Test av Benelli M2

Hanskerom: Avtrekkerbøylen er syntetisk og romslig, så sjøl en hanskekledt finger kan komme til. Bak avtrekkeren finner du sikringen, som er manuell og kun sikrer avtrekkeren.

Tåle slit og tåle sludd...

Jegere som er ute i all slags vær, velger ofte halvauto, fordi 90 prosent av alle halvautomat-hagler selges med syntetstokk. Så også med testmodellen Girsan MC 312: Det er en svart, syntetisk utgave med karakteristisk mattsort overflate både på syntetiske skjeftedeler og metallflater. Du får alt fra kamuflasje til mer fancy overflater, samt en utgave med treskjefte.

Girsan MC 312 har 76 mm kammer, men fås også i 89 mm. Det er etter min beste mening bokstavelig talt overkill: Du får ikke så mye mer slagkraft med 13 mm ekstra i kammeret og patronen, selv når skuddavstanden økes. Det som derimot garantert øker, er rekylen.

En uting med halvautomater er at tomme patroner kastes ut, uten at du rekker fange dem opp. Det synes jeg er problematisk av miljøhensyn, og håper noen snart finner opp en «hylsefanger».

Lett å like: Løpssettet kan skilles fra sjølve geværet med et enkelt grep. Det gjør rengjøring meget lett. Aluminium er hovedmaterialet i alle «jerndeler», noe som sparer litt på vekten, men har samme styrke som gammeldags stål.

Slankt forskjefte på MC312

Løpet på MC312 er av det Girsan kaller «spesialstål» med en spesiell coating både inn- og utvendig. Innvendig ligner det en vanlig hardforkromming, noe som duger til litt av hvert.

Sikteskinnen er ventilert og 10 mm brei. Det er ganske mye til å være et jaktgevær, men det fungerer godt når du kikker ut langs løpet som ender i et oransje siktekorn med litt selvlysende effekt.

Låsekassa er bygd i aluminium/ alloy, som blir mer og mer vanlig i moderne våpen. Den anodiserte overflaten ser ut til å motstå de verste ripene. På gamle gevær hadde slike overflater dårlig slitestyrke, men det er blitt langt bedre. Testmodellen har null utsmykning, og det venter du da heller ikke på et bruksgevær av denne typen. 

MC312 leveres i løp med forskjellige lengder, men de fleste vil nok gå for standardpipa på 71 eller 76 cm. Det er fem utskiftbare choker med tydelig angivelse både i tekst og riller, to mer enn det de fleste konkurrentene leverer. De fleste vil trolig velge halv eller trekvart choke til normal bruk.

Det syntetiske skjeftet på Girsan MC 312 har behagelige «nettskjæringer» både i pistolgrepet og forskjeftet, som forøvrig er ganske slankt til å være en halvautomat.

I enden av stokken finner du en såkalt ergonomisk rekylpute. Tja, det er en rekyldempende foranstaltning med god fasong, så man kan vel like godt kalle den ergonomisk.

Choke-effekten: Fem choker er en ekstra gevinst, men det spørs vel hvor ofte du kommer til å benytte deg av dette. Men da har du iallfall valget.

Krever tilvenning

Sikringen er manuell med en trykknapp i avtrekkerbøylen, altså utelukkende en avtrekkersikring. Slik er det på alle halvautomater, noe som krever at du er oppmerksom på at geværet med en patron i kammeret ikke er «skikkelig» sikret.

Det er et viktig moment med håndtering av hagler, at geværet alltid bæres brukket og uten patroner når jegerne samles. For halvauto-brukere er jo dette umulig, så husk å markere den «trygge» tilstanden med en farget klut eller en patron på tvers i kammeret.

Når man er mest vant med vanlige hagler, krever det tilvenning å bruke en halvautomat hagle. Jeg har alltid syntes at de er tungvinte å lade, og at lite er så lett som å droppe to patroner inn i kammeret på en vanlig dobbeltløper. Men halvauto-brukere hevder nå en gang hardnakket at dette er noe man lærer seg.

En annen uting med halvautomater er at tomme patroner kastes ut, uten at du rekker fange dem opp. Det klarer du med et vanlig brekkvåpen, sjøl om det har ejektor. Jeg synes derfor halvautomater er noe problematiske av miljøhensyn, men håper noen snart finner opp en «hylsefanger».

Sikring: Husk å dytte en patron eller en rød klut på tvers i kammeret når du går sammen med andre jegere, slik at de ser at våpenet er sikkert.

Grei bonus

I praksis kan jeg godt like å skyte med en halvautomat. Girsan MC 312 er intet unntak. Inerti-repeteringen er ikke spesielt rekyldempende, men heller ikke annerledes enn på ei vanlig over/under-hagle. Det er god balanse i våpenet med vektsentrum plassert litt lengre bak enn vanlige hagler. Den syntetiske overflaten er behagelig, så sjøl på en kald dag har jeg godt grep om geværet.

Med 1/2 choke i pipa ga børsa et skuddbilde som forventet. Jeg aner en tendens til at den skyter litt lavt, men dette behøver ikke skyldes geværet: Det vil alltid være variasjon fra gevær til gevær så lenge vi er levende mennesker som skyter.

Har andejegerne fått et ny favoritt? Les testen av Franchi Affinity 3 Elite Cobalt.

Det er lett å dele Girsan MC 312 når våpenet skal gjøres rent. For sjøl om materialet er syntetisk og de sterke aluminiums-overflatene tåler mye, er rengjøring viktig for mekanikken. Girsan har lagt ved en ekstra rekylfjær. Det er nemlig forskjell på fjæra til henholdsvis kraftige og lette ladninger. Mange halvautomater uten spesialfjær har trøbbel med å repetere lette patroner til for eksempel leirdueskyting.

Fem choker i pakken er en bonus, siden de fleste billigere halvautomater byr på maks tre. Hvor ofte du vil skifte choke er en annen sak: Normalt sitter den samme choken i et gevær hele børsas levetid.

Benelli M2 har et meget godt skjefte i techno-polymer. Til å være halvautomat har nemlig M2 høy kolbe – og det liker jeg: Som en av de få halvautoene jeg har testet, passer denne perfekt til undertegnede rett ut av esken.

Og hadde den ikke gjort det, hadde det vært null problem: Benelli M2 leveres nemlig med et sett chims slik at du kan justere høyde og cast-off/-on. 

Nettskjæringen er støpt inn og gir godt grep selv med hansker. Avtrekkerbøylen er overdimensjonert, slik at den er god å bruke med hansker.

LES OGSÅ: Test av Beretta A400 Lite

Hold skjefte: Testvinneren Benelli M2 har svært godt forskjefte med godt grep.

Den rekyldrevne mekanismen på Benelli M2 er det velkjente Inertia-systemet som brukes i mange av Benellis halvautomat-hagler.

På grunn av skjeftets utforming og det innebyggede rekylsystemet, byr Benelli M2 på lite rekyl når du skyter. 

Benelli halvautomat er svært godt balansert og oppleves som stabil under skyting. Rekylkappen demper rekylen ytterligere takket være ComforTech-systemet, slik at munningsvippen blir minimal.

Summa summarum – Benelli M2 er ei svært driftssikker og god halvautomat hagle som trekker det lengste strået og blir testvinner i denne omgang.

En Benelli halvautomat som M2 synes jeg nemlig er veldig behagelig å betjene, og den er en skytemaskin av de sjeldne.

Skjeftet på Beretta A400 Lite er enda kortere og lavere enn det jeg ofte opplever på halvautomater. Forskjeftet har en litt rar kant som ikke gir helt komfortabelt grep.

Pistolgrepet har derimot god grepsvinkel og fyller godt i hånda. Kick-off systemet skal gi 60 prosent lavere rekyl – og det merkes når du skyter litt med Beretta A400 Lite på banen. 

Sluttstykket er noe tungt å trekke tilbake, selv om dette kan bedre seg når hagla «slites til». Men i tillegg er sluttstykkehåndtaket lite og puslete, og gjør det tyngre å trekke bolten tilbake.

Når så sluttstykket skal løses ut, er utløserknappen på Beretta A400 Lite flat og anonym. Det skal noe til for å løse ut sluttstykket ved et uhell for å si det slik – og bra er jo det – men en mellomting hadde nok vært å foretrekke. 

Den mest imponerende hagla fra Berettas A400-serie som vi så langt har testet er A400 Xcel Multi Target - ei konkurransehagle som fungerer utmerket til jaktbruk.

Knuslete knast: Beretta A400 Lite har etter undertegnedes syn vel liten boltknast.

Beretta A400 Lite viser seg å spise all ammo uten problemer.

Halvautomaten fra Beretta ligger raskt på duene, og er så lettskutt at den nærmest oppleves som aggressiv.

Det er tydelig at Beretta mener alvor med A400 Lite. Dette er ei moderne hagle hvor gamle tradisjoner ikke står i veien for vilje til å se fremover og la seg inspirere av moderne tider.

LES OGSÅ: Test av Franchi Intensity Camo Max 5 12-89

Joda, vi støter dessverre på samme problem med Franchi Intensity Camo Max 5 12-89. Det er ikke helt uvanlig for halvatomater, spesielt med 89-kammer, da mekanismen skal drives av tyngre skyts.

Franchi Intensity er likevel en knallgod hagle til jakt.

Vi kontrollskjøt nemlig med jaktammo som matet feilfritt. Tilbakemeldingen fra importøren er at etter ca 200 skudd vil mekanismen normalt gå seg til slik at dette ikke skal skje med leirdueammunisjon. Testvåpenet var nytt og ikke skutt med tidligere.

LES OGSÅ: Test av Franchi Instinct Catalyst

Totallengde er 125 cm med 71 cm løp og hagla veier 3,2 kg. I likhet med Affinity-serien har Franchi Intensity roterende bolthode med låseklakker i stål. Våpenet er godt balansert og passe framtungt.

Rekylen er lav og man er raskt klar for skudd nummer to. Våpenet må imidlertid plomberes før jakt, siden det tar tre skudd.

LES OGSÅ: Test av Franchi Affinity Synth Black 12-76

Den ventilerte sikteskinnen har godt synlig fiberoptisk sikte. Syntetstokken har god «nettskjæring», men noe tynt pistolgrep. Overflaten gir godt grep også med våte fingre. Manuell sikring som sitter bakerst i avtrekkerbøyle.

Franchi Intensity leveres i eske med tre 7-cm choker (full, modified og modified cylinder), chokenøkkel og våpenolje. Klargjort for montering av optiske siktemidler.

Franchi Intensity Camo Max 5 12-89 er en knallgod halvautomat hagle for jakt – men litt mateproblemer med rimelig treningsammo under testen.

Franchi Affinity Synth Black leveres med ulike løp og kaliber; 66 og 71 cm i 12-76 og 66 cm i 20-76. Totalvekta til testvåpenet var 3140 gram og totallengden på 120 cm. 

Rett ut av esken er kolben noe kort for undertegnede, og litt lav for «co-testeren» på 170 cm. Likevel oppleves det som en god hagle å skyte med: Våpenet er godt balansert og kjennes passe framtungt, slik at haglesvingen går jevnt. Rekylen på halvautomaten er lav og man får raskt i vei andreskuddet.

LES OGSÅ: Test av Hatsan Escort Magnum

Testvåpenet er ikke godkjent for jakt, da vi fikk plass til to patroner i magasinet og en i kammeret. Her må man altså plombere, noe som er en smal sak å få ordnet.

Franchi Affinity Synth Black har ventilert sikteskinne med godt synlig fiberoptisk sikte, noe vi liker godt. Syntetstokken har god «nettskjæring», men det tynne pistolgrepet blir i overkant magert for undertegnedes lange og tynne fingre. Manuell sikring sitter bakerst i avtrekkerbøylen. 

LES OGSÅ: Test av Franchi Affinity

Franchi Affinity Synth Black spiste det den fikk servert av leirdueammunisjon. Halvautoen leveres med tre 7-cm choker (full, modified og cylinder) og chokenøkkel.

LES OGSÅ: Test av Browning A5 One Sweet Sixteen