Bedre med hagla del 2: Ett skritt frem, to tilbake

Jakt kan umulig være det viktigste i livet mitt, for hadde det vært det, hadde jeg ikke vært i denne situasjonen. Da hadde jeg fikset hagleskytingen min for lenge siden. 

Så denne artikkelen går til deg, som står slik jeg står nå og ser at bjørka begynner å bli grønn, og som gremmes over at hagle står pent i våpenskapet der du satte den etter siste jaktdag i fjor høst. Nei vel, så ble det ikke så mye tørrtrening denne vinteren heller, men det er ikke for sent. 

Selv noen små grep kan gjøre deg ganske mye bedre før jaktstart. 

LES DEL 1: Ok, jeg er elendig til å skyte

Det kunne vært verre

Løvenskiold skytebane i Bærum må være en av landets travleste skytebaner, men det ser ikke sånn ut i april. Det er faktisk ingen andre her denne dagen. Ingen som skal klemme inn en serie skudd før årets eneste jakttur. Ingen proffe med Beretta og skytevest, og ingen instruktører som får meg til å føle meg dum (Hvordan greier de alltid å få meg til å føle meg dum på skytebanen?). 

Jeg føler meg straks lysere til sinns, ja, jeg føler meg som en seriøs jeger. 

Da jeg begynner å skyte, kommer jeg raskt ned på jorden igjen. For det blir mye bom. 

Det er ikke helsvart. Den intensive tørrtreningen min i fjor høst, kombinert med innarbeiding av ny skytestilling, har gitt resultater. Jeg tar mange færre dårlige anlegg enn før, og jeg får ingen blåmerker på bicepsen. 

På den annen side har jeg ikke blitt bedre enn i høst. Det ville jo vært rart når jeg ikke har trent. Jeg får inn syv og åtte treff på de to seriene jeg skyter. Og jeg drar derfra med en sviende følelse i høyre kinn. 

HAGLESKYTING: Hagletrening på bane

Mørbanket

Dagen etter våkner jeg opp med et stort blåmerke på kinnet. Og over de neste dagene vokser blåveisen i takt med antall kommentarer om vold i hjemmet. Dette kan vel ikke være normalt? At man får så vondt i kinnet av å skyte, altså. Mobbing på jobb tror jeg er temmelig vanlig. 

Etter noen raske søk på verdensveven innser jeg at jeg mest sannsynlig har for dårlig kinnkontakt. 

I min iver etter å gjøre et raskt anlegg glemmer jeg det viktigste, nemlig god kinnkontakt. Uten kinnkontakt kommer du ikke særlig langt, såpass har jeg skjønt. 

Erfaring fra andre motoriske aktiviteter, som gitarspilling, skigåing eller fluefisking har lært meg noe viktig: Når du skal lære en ny bevegelse, må du begynne å gjøre den sakte, og så riktig som mulig. 

Hvis du begynner å øve på en bevegelse i full hastighet, er det fort gjort å lære seg uvaner. Erfaringen min er at man lærer mye raskere om man begynner rolig, og skrur opp farten etter hvert. Her gjelder det å være tålmodig.

LES OGSÅ: Hvordan treffe en blink som ikke holder seg i ro

To skritt tilbake

Jeg kommer også over en artikkel i JEGER der fylkesinstruktør Roger Nygaard deler noen tips. Min erfaring med å lese artikler om hagleskyting er at de kan forvirre. Ulike instruktører vektlegger ulike ting. Nygaard er derimot opptatt av å tørrtrene sakte. 

Tipset hans er å starte med hagla montert i skulderen mens du sikter på et punkt. Slipp hagla ørlite ned, før du monterer den på plass igjen. Når du får kontroll på bevegelsen, slipper du hagla gradvis lenger ned til du har den på hoftekammen. Og tren sakte, men riktig. 

Denne metoden fungerer veldig bra for meg, merker jeg. Jeg greier å få god kinnkontakt, samtidig som jeg finner ut av jeg hadde fått en uvane med å bevege hodet ned mot hagla idet jeg monterer. 

Nygaard messet også om «øye-mål-munning». Dette betyr kort forklart at om du ser for deg ei linje som går fra øyet ditt til målet, så skal munningen ligge på denne linja før du begynner å løfte børsa, men også under hele anlegget. Jeg forsøker å ta dette elementet også inn i tørrtreningen min. 

Og et skritt frem igjen

Noen uker senere er jeg tilbake på leirduebanen. Den første serien skyter jeg helt elendig, men på det to neste treffer jeg ni og elleve duer. 

Noen dager senere prøver jeg meg igjen, og nå greier jeg for første gang en treffprosent på over 50 prosent. 13 og 14 duer treffer jeg på de to siste seriene – det er en voldsom forbedring på noen få uker. Og enda bedre – jeg er temmelig sikker på at dette er ny personlig rekord for meg. 

Selvtilliten og motivasjonen får virkelig en vitamininnsprøyting. Jeg gleder meg allerede til jakta, men først skal jeg se hvor mye bedre til å skyte jeg rekker å bli før 10. september. 

Jeg merker effekt av tørrtreningen, men jeg opplever også at jeg får enda bedre effekt av å være på skytebanen flere ganger på kort tid. Dessverre er kinnet mitt nå så hovent at jeg må holde meg unna krutt et par uker. Så da er det tilbake til å fokusere fult på tørrtrening, kinnkontakt og «øye – munning – mål». 

HAGLESKYTING: Bli en bedre hagleskytter

Slik ser en tørrtreningsøkt ut for me

I begynnelsen var det eneste jeg gjorde å ta anlegg, sakte og rolig, gjentatte ganger etter hverandre. Å ta av sikringen er en del av bevegelsen for en støkkjeger, så jeg gjør dette når jeg tørrtrener også. 

Etter hvert som jeg får til å ta vanlig anlegg i full hastighet, deler jeg opp økten som følger:

Først tar jeg vanlige anlegg. Et sett kan bestå av 20-30 anlegg. Så tar jeg pause på et minutt eller så. Så gjentar jeg dette tre-fire ganger. Jeg har fult fokus på min arbeidsoppgave, som er kinnkontakt. 

Deretter tar jeg noen sett med avtrekk. Jeg tar anlegg, følger ulike lister, gardinstenger eller lampeledninger med løpet og trekker av idet jeg drar forbi et definert punkt. 

Under øvelse nummer to er det mye mer å tenke på, men takket være noen sett med vanlige anlegg og fokus på kinnkontakt først, opplever jeg at jeg greier dette også under øvelse nummer to. 

En økt for meg tar 10-15 minutter. Holder jeg på lenger, må jeg tar mer pauser, og da blir økten unødvendig lang, synes jeg.

Les også

Bedre med hagla del 3: Jeg trenger hjelp

Som mange andre menn er jeg glad i å finne ut av ting selv. Dessuten er jeg en gjerrig faen.