Min jakthund: Endelig suksess med haldenstøver

Hamiltonstøverne hans ble gode jakthunder, alle var jaktpremierte, og han kunne nok ha fortsatt med dem, men han har alltid følt at han har hatt noe ugjort med haldenstøveren siden han ikke fikk til sin første hund. 

Han har fyrt opp et skikkelig harejegerbål inne på skogen på Minneåsen mellom Eidsvoll og Hurdal. Det er fortsatt november, men snøen la seg tidlig på Østlandet denne høsten. 

Støver er støver

– Jeg har fulgt med fra sidelinjen en del år, og sett hva miljøet har fått til med rasen. Jeg følte meg trygg på at jeg kunne få til en bra jakthund ved å velge haldenstøver, og nå ser vi jo at jeg hadde rett, sier han mens han fôrer bålet vekselvis med tyri og bjørkeved.  

Den erfarne hundemannen har vært med som jaktprøvedommer i 35 år og kjenner godt til harehundene og hva som bor i de forskjellige rasene. 

– Den ene rasen er ikke noe bedre enn de andre, mye står på eierne. Så lenge du har et talent så er det antall timer den får i skogen som avgjør hvor god den blir. 

– Alle støverne begynner å få en del til felles. Jevnt over er de roligere, tryggere og greiere hunder enn da jeg begynte å interessere meg for harejakt for en del år siden.

– Harehundmiljøet har vært flinke til å avle på hunder med gode nerver. Jaktmessig synes jeg det er mye likt. Noe av forskjellen på rasene er målbruken og det er arvelig. Noen linjer i haldenstøveren har vært trange i målbruken, men det ser heldigvis ut til å ha blitt bedre. 

Jeg har vært heldig som har fått en bikkje med anlegg og nå som jeg er pensjonist har jeg fått bruke mer tid i skogen med henne.

Landet championatet

Etter flere prøver der hun nesten nådde opp, og med litt stang ut lyktes det endelig å oppnå en førstepremie på eliteprøve for Tyra i høst, dermed er det høythengende jaktchampionatet for støvere i boks. 

– Det ble full klaff to dager på rad. Den første dagen var det litt klundrete å få ut hare, det var bare tre bikkjer som fikk ut. Det kom fin puddersnø på morgenen som dempet foten litt. Tyra fikk ikke ut hare før 11:30, men da hun først fikk ut gikk det bra, forteller Tore. 

– Dag to fikk vi ut cirka 09:00. Da gikk det mye greiere. Losen bar litt preg av dårlig vittring på morgenen og så gikk det bedre og bedre utover dagen. På slutten av dagen gikk losen veldig bra. Dommeren i naboterrenget hørte henne godt og ga henne mye ros for målet. Den dagen var det morsomt å stå på avstand og høre på hunden. 

– Årets mål var nådd da vi fikk det jaktchampionatet. Tidligere i høst fikk hun RR-bevis (rådyrrenhetsbevis) noe som også er kjekt for en støver å ha, legger han til. 

Les også

Elghunden som alltid finner elg

Noen hunder er bare født gode. Ero av Gausbu er en av dem. Gråhunden hadde sin første los 5 måneder gammel. Den første jakthøsten hans ble det felt ni elger for ham.

Valpekull

Starten på sesongen bar preg av at Tyra hadde et valpekull i vår, noe som naturlig nok satte henne litt tilbake kondisjonsmessig. I tillegg ble det meste av oktober ødelagt av ny løpetid. 

– Jeg vil ikke forstyrre og ødelegge for andres muligheter til å være ute, så jeg holder henne mest i bånd gjennom løpetida. 

Da ble det mest turer i bånd gjennom oktober. Gjerne 10 km om dagen. Tore foretrekker å gå tur med hunden fremfor å sykle og går gjerne lange turer daglig også utenom jaktsesongen. 

Tyra kommer fra et inseminasjonskull, og endte opp som den eneste valpen i kullet. Da mener Tore Bekkedal at det ligger litt ekstra forpliktelser i det å få henne frem på jaktprøver og utstilling. En unik hund med unike linjer som gjerne bør være med i avlen videre. 

Den ene bestefaren er forøvrig finskstøver. Det er gjort flere innkryssinger med finskstøvere de siste årene i tillegg til at det nå er frosset ned sæd fra 10 forskjellige hannhunder. 

Les også

Rådyra turer for D-Buster

Det går ikke så fort med en dachs, men du verden så effektivt det kan være med en hund som får rådyrene til å ture. D-Buster i Nord-Odal er et levende bevis for det.

Innjaging

– Da båndtvangen var over oppsøkte jeg områder der jeg er ganske sikker på at det er hare. Da fikk valpen gå frem og tilbake og gjøre seg kjent med luktene, og med skogen, og samtidig litt trygg på seg selv, trygg på at hun finner meg igjen når hun kommer tilbake der hun ble sluppet. 

– Jeg så at hun var nysgjerrig på harefot rundt fire måneders alder, da jeg skulle gjøre henne skogsvant. Da så jeg at hun begynte å bruke nesa og plukke små harelort. Dette gjentok seg da jeg besøkte gode harebiotoper. 

Finner du en hardtråkket haresti om vinteren så går haren der på barmark også, bare at du ikke ser den.

Den første losen

Den første losen kom da Tyra var seks måneder. Det var et kort jag, bare fem minutter og Tore tok Tyra med opp på tapet, etter en stund tok hun ut på nytt og jaget i nye fem minutter. Så tok hun seg en tur ned og sjekket hvor husfar var, før hun dro opp på tapet og tok ut haren på nytt og jaget nye fem minutter før det ble tap igjen. Da koblet Tore og tok med hunden hjem. 

– Etter det fikk vi dårlig snøforhold og det ble flere måneder uten slipp. Midt i februar var det skare som bar meg også, da var hun cirka ni måneder gammel. På det føret tar hun ut en hare som går i et veldig begrenset område, den driver hun i cirka 90 minutter. Da så jeg hva som bor i henne jaktmessig. 

– Etter det ebber jaktsesongen ut og det blir ikke nye slipp før etter 21. august. Et av de første slippene den påfølgende høsten får hun ut en liten hare som går greit i et plantefelt og så frem og tilbake en grusvei. Jeg feller den haren etter vel en times los. På det tidspunktet er hun rundt 16 måneder gammel, siden det har det gått i hare hele tiden for henne. 

– For meg er det ikke om å gjøre å skyte mest mulig hare. Jeg har skutt tre til fire harer for henne per sesong. I år har jeg bare skutt to harer for henne, vi får se om jeg får skutt en julehare for henne, sier Tore lurt. 

– I fjor høst var hun med på NM, det var både interessant og moro. 

Deltok i NM

Tyra kvalifiserte seg via distriktsmesterskapet (DM) der de beste støverne fra klubbene Romerike, Hedmark og Østerdalen deltok. Der ble hun nummer fire, og kapret med det den siste NM-plassen. 

Det er ikke hvert år det er en haldenstøver med i NM så det var stas for Tyra og Tore. 

– Tyra er normalt flink til å ta ut hare. Hun har et godt hørbart mål, og så er hun veldig lett å styre i skauen. Hun holder god kontakt med meg når hun ikke jager, sier Tore før han legger til: – Jeg stoler 100% på at hun bare jager hare. Vi vasset i rådyr under DM og hun brydde seg ikke om dem i det hele tatt. 

REVEJAKT MED HALDENSTØVER: Sjelden god nese for rev

Hjemme er hun verdens beste familiehund, mener Tore Bekkedal. Hun er så stille at naboen innimellom lurer på om hun er hjemme eller ikke. Det er ingen lyd mot andre hunder, så naboen hører aldri at det er noen hund der. 

– Det er noe av det som kjennetegner haldenstøveren, det gode gemyttet. Det er en god kombinasjon av familehund og jakthund.

Liten og sårbar rase

Haldenstøveren er den minste av de norske harehundrasene i antall, likevel kjennetegnes den av et aktivt miljø rundt rasen og flere ivrige raseambassadører og pådrivere. Å få folk til å stille på prøver og utstilling med hundene sine er noe det jobbes hardt for. 

– Denne høsten har spesielt en del tisper bemerket seg på prøver. Vi savner nok litt at hannhundeiere stiller på prøver også. 

I 2023 har det bare vært 15 født valper i rasen. Det må nok ligge på minst det dobbelte for at rasen skal kunne overleve på sikt. I år gikk dessverre to parrede tisper tomme, noe som var med på å ødelegge fødselsstatistikken. 

I en rase som er så liten som haldenstøveren bør helst ikke hver tispe eller hannhund ha for mange kull etter seg. Helst ikke flere enn to kull per tispe. Neste parring på Tyra blir kanskje i 2025. 

– Vi får se om vi har en hannhund som lever og som kan være en bra kombinasjon eller om jeg må gå tilbake til det som er frosset ned. Det første kullet var et inseminasjonskull, da fikk hun fem valper. 

Med JEGER på besøk ble det ingen stor suksess for Tyra. Hun jobbet lenge med en harefot og hadde etterhvert en hakkete los på denne. På en dag med dårlig vittring kunne vi i hvert fall la oss imponere av en hund med imponerende pågangsmot i arbeidet på harefoten. 

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Han startet opprinnelig med fuglejakt, og har vært innom mange forskjellige jaktformer, men de siste årene er det elgjakt og rådyrjakt med hund som har opptatt mest av hans tid.