Sjeldent god nese for rev

– Hmm, hvor er reven, undrer Thorleif.

På skulderen henger det en Blaser drilling. 

– Hvis han kommer, kommer han kanskje hit og krysser marka der hvor han er minst mulig eksponert. 

Hører vi en lyd? 

Vi spoler tiden noen timer tilbake.

Klokka er 08.50 på en fredags morgen. 

Thorleif har akkurat kjørt gjennom noen fredelige gårdstun ved Fosen på fastlandsdelen av Karmøy på Haugalandet. Bak i bilen er det en firbeint jaktkamerat som våkner til liv - haldenstøveren Ayla fra Røvær. 

Det rullende, åpne landskapet, hvor kulturlandskap og vill natur er blandet i en salig miks, er perfekt for sauehold. Her faller det knapt et snøfnugg gjennom vinteren, det er frodig og åpent, og foreløpig god plass til landbruket. Frodig, mildt og åpent klima, samt husdyr bereder grunnen for en gammel kjenning. Reven. 

LES OGSÅ: Slik lykkes du med lokkejakt på rev

Det første sporet

Thorleif har knapt kjørt hundre meter inn på en traktorvei før det første sporet er bekreftet. Han var i samme terrenget dagen før. Da stilte Ayla til jaktprøve, fant rev omtrent med det samme, men reven slapp unna og forsvant sannsynligvis i et hi etter 11 minutt med los. 

Nå ser Ayla og Thorleif mulighet for revansj. Men det spørs. Reven er en smarting. 

– Så, så, nå vi ta det med ro, sier Thorleif og gjør Ayla klar.

Langs et gjerde som går i en halvsirkel ser vi et spor i den lette nysnøen. 

– Jeg tror det er samme rev som vi så i går, kanskje de sporene er fra i natt, sier Thorleif.

– Snøen er akkurat som en fryseboks. Den bevarer lukta i sporet, men minusgradene gjør også at lukta er svak, sier han og slipper Ayla løs. 

Det tar bare noen sekunder for Aylas snute å trekke inn lukter i lufta, før hun sprinter mot gjerdet og sporene. Men hvor ferske er de? 

LES OGSÅ: Hihund – revejegerens hemmelige våpen

Luringen

Thorleif Thorsen har lagt sin elsk på revejakta, og så langt i år har han skutt åtte rever. Rekordfangst er godt og vel det dobbelte. Men jobben gjøres ikke i ensomhet. Thorsen har funnet sin beste jaktkamerat i haldenstøveren.

Revejakta er lang, men han prøver å være ute så ofte han kan. Denne uka har det blitt fire turer. Når han har friuke fra jobben, kjører han sønnen på skolen og drar gjerne på jakt etterpå. Kommunene Sveio, Tysvær, Karmøy har alle solide revebestander. Han blir stadig kontaktet av sauebønder som gjerne vil bli kvitt en rev, spesielt når det nærmer seg vårens lamming.

– For reven er jo lam som en åpen buffet. Den løper bare rett inn i flokken, tar et lam og stikker til skogs. Det er klart det er luksus for reven. Jeg har flere ganger funnet rester av lam ved hiet, sier han.

– Det er jo fortsatt mye rev som lever vilt, men her på Haugalandet ser jeg at mye av reven lever tett på mennesker og landbruket. Sau er jo opplagt, men det er nok mer smågnagere tilgjengelig også, sier han.

Reven kan enkelt ta seg inn bebygde strøk og forsyne seg av søppel, matrester eller hunde- og kattemat som settes ute. 

Vi beveger oss lenger inn i terrenget. Grantrær, buskas og noen furutrær står i kontrast til det ellers åpne terrenget. Noen høyspentmaster minner oss på at vi er nærme sivilasjon: De sender strøm direkte til Hydro på Karmøy. Her går også gassledningen fra norsk sokkel til prosessanlegget på Kårstø –  hvor Thorleif selv jobber som driftstekniker. Men Thorleif og Ayla tenker definitivt ikke på norsk gass akkurat nå. De baner seg fram i tett kratt. Det lukter ikke skog, det lukter noe annet. 

Kunsten å gå i hi

– Her, sier Thorleif.

– Her er hiet. Kjenner du lukta? Lukta av rev er skarp, den lukter mye mer enn en hare, for eksempel. 

Hiet har flere innganger. Når Thorleif drar bort lyng og gress, ser vi at det er en naturlig steinrøys som reven har rigget seg til i. Han har også med seg Cita - en liten terrier som fint greier å ta seg inn i trange hi. 

– Jeg tror reven har overnattet her i natt, men hadde den vært her nå hadde hundene reagert, sier Thorleif. 

Egentlig er Thorleif fra den lille øya Røvær som ligger i havgapet utenfor Haugesund. Med snaue hundre innbyggere, en liten dagligvarebutikk, en barneskole og flest jobber innen fiske og oppdrett, flyttet Thorleif til Haugesund og ble boende. Men jaktinteressen ble vekket på Røvær. Minken var en smarting som var moro å jakte på. Dessuten var bestanden på øya for stor  og måtte begrenses. Etterhvert ble det likevel revejakta som vokste seg sterkest i interesse. 

Thorleif tenker mye på reven, forstå adferd og analysere hvor reven løper. Ingen vet hvor haren hopper, sies det. Men alle vet at den gjerne hopper i ring. Reven likeså, tilsynelatende, men den har noen ess i ermet.  

– Det er ikke enkelt å være rev. Jeg vet ikke hvor smart den er, men jeg ser at den lærer. Mange av revene jeg har jaktet på har kanskje aldri blitt jaget av en hund før. Neste gang vi er i samme område og treffer på samme rev, ser jeg den har endret adferd, sier Thorleif. 

HARESTØVER: Endelig suksess med haldenstøver

Rasen med nese for Mikkel

Ayla har snille, kloke øyne. De myke ørene gynger i vinden når hun løper og snuten borer rundt i snøen etter ferten av revespor. Haldenstøvere er hvite i bunn, med brune og svarte flekker. Ayla har mer brunt i bunn, og svart. Det er spor etter finsk støver.

Når Thorleif ber henne sitte, bøyer hun hodet i en slags andektighet. Som om hun tenker: Mon tro hva sjefen vil nå?

Ayla av Røvær er selvsagt intetanende om at hennes rase er på vikende front. Det finnes ca 200 haldenstøvere igjen i dag. På mystisk vis har den gått i glemmeboka og nå er det så få individer igjen at man til stadighet må få friskt blod inn fra blant annet finsk støver.

Thorleif Thorsen har gjort seg mange tanker, erfaringer og refleksjoner om veien til en god jakthund gjennom haldenstøver. 

Han tror haldenstøverens framtid kanskje ligger i et kompromiss:

– Kanskje må vi ale fram en ny støver, en mer robust rase med innslag av de andre støverasene vi har nå, sier han. 

En god jakthund til revejakta er et stort lerret å bleke. Det er mye som skal klaffe, men noen erfaringer har Thorleif gjort seg. 

Vekke instinktet

– Det aller viktigste er jo at du må kjenne hunden din og være ute. Du må vekke jakt- og naturinstinktet tidlig og være mye i skogen. Haldenstøver kan gjerne vise stor interesse for rådyr, men det må du venne den av med, uansett om det er rev eller hare du skal jakte, sier han. 

– Selv om hunder har dype instinkter, kan ikke vi hundeeiere tro at hunden kan gå rett fra sofaen til å være jeger.  

Den mest basale formen for læring er som kjent klassisk betinging. Og en haldenstøver er akkurat som Pavlovs hunder. Den må lære seg koblingen mellom ønsket adferd og belønning.

– Når hunden din finner revespor og hvis den tar los, ja, da må du rose hunden din så enormt og kraftfullt at du hadde skammet deg av flauhet om noen hadde sett deg, ler Thorleif og legge til: 

– Belønningen må være så stor og kraftig slik at hunden kobler los på rev og belønning. 

Thorsen mener haldenstøver også kan fungere godt som en familiehund, selv om han selv har Ayla i en hundegård - riktignok isolert og oppvarmet. 

– Det er veldig fint gemytt på denne rasen, sier Thorleif mens Ayla traver forbi med den fuktige nesen nede i snøen.

– Du ser hvor myk hun er, hvordan hun søker anerkjennelse. Hun tåler ikke hard kjefting og røffhet, utdyper han.  

Han tror veien til god kommunikasjon og dressur også kan gå gjennom gubbe på stubbe-tilnærmingen.

– Sett deg ned på en stubbe i marka eller skogen. La hunden begynne å søke, med stadig litt lenger avstand etterhvert som den blir tryggere. Hunden vet hvor du er og kan alltid komme tilbake.

Roen og urmennesket

For Thorsen gir revejakta mye. 

– Å gå på jakt handler om å få en slags kontakt med urmenneske i deg. Du har jo god tid her ute. Jeg får tid til å tenke, løst noen problemer, klekket noen ideer, sier han. 

Vi beveger oss videre, til et nytt sted på Fosen. Her, i enden av en åpen mark, har Thorleif satt opp et viltkamera i skogbrynet. Resten av et rådyr fungerer fortsatt som åte. To revespor går rett over marka og mot åtet. Ayla er skjerpet.

– Jeg har flere ganger sett på viltkameraet mitt at noen rever er mye mer vågale og ivrige til å undersøke et åte, mens andre holder seg i bakgrunnen og er veldig skeptiske. De blir mistenksom når de ser viltkameraet. 

– Reven er som en blanding mellom hund og katt. Den er mye mer elegant og atletisk enn en hund. Det er lett å tro at reven er større enn den er, med all den myke pelsen. Men en rev smetter gjennom et nettinggjerde uten å bremse opp. Den surrer ikke rundt som ei bikkje, men traver med stø kurs i stødig fart, sier Thorleif. 

GPSen viser at Ayla løper i en halvsirkel, snaue 600 meter fra der Thorleif står. Kommer reven snart mot oss, har Ayla noe på gang og vil reven dukke opp omtrent der hvor viltkamera og åte er? 

– Reven er en luring. Jeg tror ofte at nå har vi en vanntett plan: Nå har vi tenkt på alt og  reven vil komme akkurat her. Men så skjærer det seg, reven finner en annen vei, forklarer Thorleif.

Vi venter, vi lytter, men det er ingen bjeffing, det er ingen los. Reven er vant med å være rovdyret, men nå er det reven som blir jaget. Det er ofte slik at den som løper for livet, løper fortere enn den som løper for middagen. 

Thorleif forteller om samspillet mellom jeger og hund, om verdien av å være ute. 

– Det er jo ikke thrill of the kill, men heller sound of the hound. Det er selvsagt stas å skyte reven, men mye mer å føle på et samarbeid og forstå Ayla: hvorfor funket det akkurat nå, hva gjorde vi rett, sier Thorleif. 

Han kaller Ayla tilbake, som logrer rundt beina hans.

Thorleif kikker mot skogbrynet som om han hørte en lyd. 

Men ingen rev og ingen lyd.  

–Ja, ja, ingen rev i dag. 

LES OGSÅ: – Revejakt fortjener høyere status

EPILOG:

Klokken 19:19 samme kveld, tikker det inn en tekstmelding fra Thorleif Thorsen, samt et opptak fra viltkameraet. Reven svinser forbi åtet og etterlater spor i snøen. 

– Den var nok ikke så veldig langt unna oss, skriver Thorleif.