– Jeg hadde kornet på reven, men jeg tok meg god tid, for jeg hadde så høy puls og var så oppgiret, og når jeg hadde hatt et bomskudd fikk jeg brått litt prestasjonsangst og følte at jeg måtte treffe nå, forteller jegeren.
Februar regnes av mange for å være prime time når det gjelder revejakt. Selv om jakta smeller i gang allerede i midten av juli, er det i den kaldeste perioden hvor forholdene er optimale og pelsen er på sitt beste og fineste. For 32-åringen Viola Bakken Berg er det også viktig å utnytte mest mulig av revene hun skyter.
REVEJAKT: Februar er høysesong for revejakt. (Foto: Viola Bakken Berg)
Mørkeredd revejeger
Viola er trønder og jakter i Trondheims-området. Det er posteringsjakt hun vanligvis er på når hun jakter rev, og gang på gang har det vist seg at valg av post er midt i blinken- for her er det titt og ofte rever som farer forbi.
Trønderen jakter først og fremst rådyr, hjort og skogsfugl, men revejakta har blitt en favoritt de siste årene, hvor hun også har lyktes godt. Hun er også kreativ på hva reven kan brukes til, og bruker alt fra pels til skalle. Kjøttet er som kjent mildt sagt dårlig egnet til mat.
Det er ofte effektivt å bruke lokkefløyte når man sitter på post, men dette er ikke noe hun ser på som en nødvendighet.
– Lokkefløyte har jeg ikke prioritert, da jeg er litt mørkeredd og føler at alle revene kommer mot meg hvis jeg hadde brukt det, ler trønderen.
HJEMMELAGET: Revepelsen kan brukes til mye mer enn å bare henge på vegg. (Foto: Viola Bakken Berg)
Når teorien stemmer i praksis
Jaktposten er satt til en liten haug med utsikt over et lite jorde. Hun har ikke et aktivt åte der, selv om det har hendt at hun har fôret. Slik hun beskriver det, virker det som at revene kommer forbi likevel, så utgangspunktet er med andre ord lovende for å lykkes.
Denne kvelden var hun på plass litt før klokken 20, og før en halvtime var gått kom reven innpå snaue 40-50 meters hold. Men lyddisiplin er helt avgjørende, og når sikringen gikk av var det nok til at reven tok en helomvending og forsvant ut i mørket igjen.
Viola har erfart at reven ofte kan være et vanedyr, som vil si at den som regel er tilbake på samme sted til samme tid neste dag.
– Dagen etter var jeg på plass litt tidligere, med lydløse klær og helt skjerpet. Og reven kom nærmest som bestilt, luskende ut på jordet på ca 40 meters hold.
– Jeg var klar, så skuddet gikk kjapt og reven falt i smellet. Helt rått at teorien stemte, for en gangs skyld, forteller hun med et glimt i øyet.
At reven noen ganger stikker av bare ved klikklyden av sikringen, rimer ikke helt på å trosse lyden fra et avfyrt skudd. For like etter hun hadde felt reven, kom en ny rev ut på jordet.
Skuddsjansen kom, men denne gangen satt ikke skuddet der det skulle.
– Om jeg hadde fått skjelven vet jeg ikke, men et bomskudd er uendelig mye bedre enn å skadeskyte, legger hun til.
Adrenalin og prestasjonsangst
Det ble mye action denne kvelden, for det kom enda flere rever innom- både en på langt hold og en tett innpå. Likevel skal det klaffe for å få skuddsjanser. Den nærmeste reven var helt på haglehold, men med kun rifle på post ble det vanskelig mellom kratt og kjerr.
Dette var bare minutter etter at hun felte den første reven.
– Jeg hadde feelingen på at det ville komme flere rever når det først var så mye som skjedde, så jeg holdt roen så langt det gikk, forteller hun.
Igjen tar det ikke lang tid før en ny rev er på vei inn på jordet, rett forfra på langt hold kommer reven raskt nærmere og nærmere. Den er på rundt 200 meter når hun får øye på den.
– Jeg hadde kornet på reven, men jeg tok meg god tid, for jeg hadde så høy puls og var så oppgiret. Når jeg først hadde bommet en gang fikk jeg brått litt prestasjonsangst og følte at jeg måtte skjerpe meg og treffe nå, forteller hun.
På 100 meter nøler hun ikke med å løsne skuddet i det reven stopper opp i noen få sekunder.
– Adrenalinet pumpet skikkelig i kroppen, så jeg måtte holde igjen flere ganger mens jeg siktet på reven fordi jeg var så skjelven. Jeg trakk pusten godt et par ganger, så kjente jeg at jeg hadde kontroll og løsnet skuddet. Reven spratt til værs før den ble liggende rett ut.
DOUBLE: Av og til klaffer det meste.
Revepels og skaller
For Viola er revejakta den jaktformen som er mest spennende. Mye fordi man aldri vet hva som skjer, og at alt kan skje helt plutselig. Nå hadde hun lykkes med to rever på samme kveld, og med all den aktiviteten kunne det fort ha blitt enda flere, men hun sa seg godt fornøyd.
Hva tenkte du når du gikk utpå for å hente revene?
– Jeg kjente på glede og mestringsfølelse, spesielt siden jeg hadde vært litt treg med å komme i gang i år. Så er det jo alltid spennende å se om den ser frisk ut og det å se hvordan pelskvaliteten er.
For 32-åringen startet interessen for jakt for rundt 10 år siden, og siden den gang har hun felt 10 rødrever. Det var gjennom rypejakta det startet. I ettertid har hun vært med på både reinsdyrjakt, rådyrjakt, hjortejakt og revejakt.
Når det kommer til rev, er det først og fremst for kultiveringen hun jakter, slik at ryper og skogsfugl får bedre forutsetninger. Men hun mener det også er viktig å utnytte så mye som mulig fra reven, og at det er viktig å holde bestanden nede for å unngå sykdom som eksempelvis skabb.
– Jeg ser alltid på hva jeg kan ta vare på av vilt jeg har skutt. Av revepels har jeg laget meg en pelslue, og for tiden sparer jeg opp revepels til å kunne lage en vest.
I tillegg lager hun nøkkelringer med slike nøkkeldusker fra revepels, men også luedusker. Det går an å være kreativ.
På de største revene tar hun vare på skallene, som hun også har sendt inn til bedømming, hvor hun i dag har fått bedømt både sølv- og bronsemedalje fra tidligere rever. Her er det lengde og bredde på skallen som teller. Skallene bruker hun som dekor.
– Det er faktisk veldig dekorativt med reveskaller i slike glasskupler, så det kan være et tips til andre som jakter rev, forteller hun.
DEKOR: Det er ikke bare pelsen som kan brukes, skallen kan sette et tøft preg. (Foto: Viola Bakken Berg)
Jobben etterpå er en tidkrevende prosess. Man kan sende inn reven og betale for å få det gjort, noe hun har gjort flere ganger. Det er mulig å gjøre det selv også, noe hun for tiden holder på å lære seg, da hun har kjennskap til noen med god erfaring på området.
– Jeg har fått vært med på skraping og garving av skinnet blant annet. Det er mye pirkearbeid og det krever sine arbeidstimer men det er verdt det når resultatet blir bra.
Når hun først skal lære noe, er hun opptatt av å lære det grundig og skikkelig, slik at hun kan lære det bort videre igjen.
PELSJEGER: Viola samler for tiden opp nok pels til å kunne lage en vest. (Foto: Viola Bakken Berg)
