Med ett er det noe som blinker på langt hold et stykke oppe i lia. Det velkjente glimtet av to forsiktige reveøyne, på leting etter nattmat. Rødreven blir imidlertid like fort borte, og igjen er det mørkt og livløst.
Hvor ble den av? Minuttene går, før det plutselig blinker på nytt, nede i fjæra denne gangen. Noe skeptisk står reven der og værer, akkurat utenfor lyssirkelen fra et belyst åte. Kanskje aner den ugler i mosen?
Ketil Langstrand Hansen har alt skjerpet sansene inne i bua. Han er en ekte lofotværing som ivrig har jaktet rev i snart 30 år. Med en høy bestand var det lett å bli hektet da han startet sin jaktkarriere på 90-tallet.
Revebestanden på Vestvågøy har virket mer eller mindre utømmelig. Men med intensiv jakt over mange år, har det lyktes Ketil og en håndfull jegere å snu trenden. Sammen har de erklært krig mot Mikkel, som det i Lofoten finnes svært mye av. Og med mindre rev kan resultatet nå ses ved at småviltet vender tilbake.
Vi møtes utenfor Ballstad. Det snødekte landskapet er omkranset av hvite tinder på rekke og rad, med den prektige Skottinden i midten. Et malerisk landskap og et vakkert jaktterreng. Her kom en uforsiktig rev litt for nær Ketils børsemunning i natt:
Trygg bakgrunn: Fra bua har Ketil god oversikt over terrenget og trygg bakgrunn mot fjellet. Det er viktig når man jakter om natta.
Nattens fangst
Været er rolig i natt, selv om himmelen er dekt av mørke skyer. Årets januar har ikke akkurat vært av den vennlige typen. Det ene uværet har bare overlappet det andre, kun avbrutt av stillhet når vinden har skiftet retning.
Et par timer i gluggen går raskt når man er spent, og nå er det all grunn til å være det: Mikkel står vaktsomt i fjæresteinene, sikkert sulten etter de siste dagers uvær.
Så er det med ett som om fristelsen blir for stor: Kursen settes mot åta i målrettet trav.
Litt inne i lyset stopper den på nytt opp med ørene på stilk. I samme øyeblikk smeller det fra den lille bua like ved. Mikkel seiler om og blir liggende urørlig, uten så mye som et spark etter fallet. Ketil venter sjelden på skuddsjanse nummer to.
GORDON FJELD: – Revejakt fortjener høyere status
Støtt sulten: Rødreven er en sulten og forsiktig jeger, og er alltid på leting etter mat.
En ekte Lofotrev
Det er ei lita, rød revetispe fra sommerens produksjon. De fleste rever som faller i Lofoten er rød sånn som denne, men med jevne mellomrom felles det både sølvrev og korsrev. Tidligere var det mange revefarmer her, og rømte dyr har satt sine spor.
Revebestanden har i løpet av Ketils tid alltid vært unormalt stor på Vestvågøy sammenlignet med fastlandet. Om våren og sommeren vrimler det av kull. Flere hi har dukket opp midt i bebyggelsen, under uthus og gamle fjøs. Det har ikke vært uvanlig å se 10–20 rever i løpet av ei måneskinnsnatt.
– Til tross for dette har bestanden holdt seg frisk, og sykdom som skabb har vi vært spart for. I nabokommunen Vågan har de ikke vært like heldig. Muligens er det bare snakk om tid før Vestvågøy får sin første skabbrev, sier Ketil.
Reven i Lofoten finner mat i skog og kulturlandskap som annen rev, men i tillegg streifer de mye i fjæra. Her finner de alskens mat som kommer drivende i land, og under de utallige fiskehjellene er det alltids en og annen tørrfisk som har falt ned.
Viktig lys: Området rundt åtebua er godt opplyst med led-lys og lyskastere.
Ildsjeler
Sammen med fire-fem jaktkompiser var Ketil lenge blant de få som jaktet rev på øya. I starten skjøt de mer enn 200 rever hvert eneste år, og det sier litt om de mengder av rev som finnes. Bare på den lille Ballstadøya like ved var det hele syv kull en vår, og samme år ble det felt 50 rever der.
De siste årene har interessen for jakta økt. Selv om ikke alle er like ivrige som Ketil, så er det nå rundt tjue revejegere på øya.
«Predatorjakt kan ses på som «momsen» på småviltjaktas utbytte. At ikke alle har kunnskap eller mulighet til å drive på aktivt med revejakt, er forståelig. Men for hvert lille bidrag og for hver rev som felles, så monner det!»
– Dette har gitt resultater: Første gang vi merket at bestanden var i nedgang, var for 4–5 år siden. Nå blir det «bare» skutt 50–70 rever i året. Bestanden kan antas å være stabilt redusert til 20 prosent av hva den tidligere var, forteller Ketil.
Det som begrenser ytterligere uttak, er tilgangen på nye jaktområder. For selv om de fleste grunneiere er positive til jakt, så er bygda et eneste lappeteppe av forskjellige eiendommer. Dermed kommer det hele tiden innsig av rev fra «friområdene» hvor jegerne ikke har tilgang, og hvor Mikkel lever herrens glade dager.
GUIDE: Vanlige måter å jakte rev på
Talløse tisper: En av Vestvågøys mange Mikkeliner måtte bøte med livet i natt. Åtebua ligger til høyre i bildet.
Allsidige jaktmetoder
Gjengen har fire åteplasser, hvorav tre er med åtebu og glugg. Som åte går det mest i husavfall, men særlig hundemat blandet med surnet blod har vist seg å være effektivt. De begynner som regel med åtejakta utpå høsten når snøen kommer, og jakter mest slik fram til parringstida i februar/mars.
– Når det ikke jaktes på åte, går det i lokkjakt og posteringsjakt ute i terrenget. Lokkjakta foregår med muse- og fuglelyder på sensommeren, og om vinteren og våren med parrings-, revir- og kontaktlyder. Det skjer gjerne om nettene med måneskinn eller lett snødrev, når sikten er god og kontrastene tydelige, forteller Ketil.
Posteringsjakta krever noe mer forberedelser: Ofte har reven noen mer eller mindre faste trekkruter den varierer mellom, alle med utgangspunkt i hiet eller dagleiet.
Rutene avdekkes lettest på dagtid i finvær når sporene er godt synlige. Så er det å gjette seg fram til riktig natt for riktig runde, og prøve seg fram for å se når reven passerer i løpet av natta. Dette varierer med hvilken vei den går, og hvor langt unna hiet det er.
EN LOKKJEGERS DAGBOK: Slik lykkes du med revejakta
God kontroll: Fra åtebua ved Ballstad er det god oversikt over myr og fjell. I granfeltene under Skottinden har reven hi, og om natta kommer den rekende inn fra fjæra.
Et stort jegeransvar
Den langvarige og intensive revejakta på Vestvågøy har vist at alt er mulig, selv for en liten håndfull jegere på ei stor øy. For når revebestanden går ned, vender småviltet tilbake i form av mer rype, orrfugl, hare og sjøfugl. I de områdene der Ketil og kompisene jakter hardest, ser de nå mer småvilt og færre reir blir plyndret om våren og sommeren.
– Men jobben er ikke ferdig. For å holde revebestanden i sjakk, kreves kontinuerlig jakt hvert år. Innsats i ett enkelt område er heller ikke nok, for i revenes revir er det begrenset med plass. Med store bestander i nabolaget er det stadig innsig av nye individer, forklarer Ketil.
Vestvågøy har lenge vært Lofotens vestligste øy med rev. På øyene vestafor slipper småviltet unna sin største fiende, noe som kan ses på en rik bestand av blant annet hare.
Men med tuneller under havbunnen har reven fått ei ny ferdselsåre. Selv om tiltak er gjort, har det likevel lyktes noen få rever å komme seg til naboøya Flakstad. Hvorvidt det er mange nok til at de klarer å etablere seg, gjenstår å se.
Tallrik: I starten skjøt Ketil og 4-5 kompiser mer enn 200 rever hvert eneste år, og det sier litt om mengden av rev som finnes.
Oppfordring i revedugnad
Med den økte jaktinteressen, ser Ketil positivt på framtiden:
– Rødreven er et vakkert dyr som hører til i de norske skoger, men det er i alles interesse at ikke bestanden blir for stor. Vårt eksempel viser at enkeltpersoner kan gjøre en stor forskjell, bare man har en stabil kjerne som opprettholder jakttrykket.
Likevel mener Ketil noen ting kunne vært annerledes. Skuddpremien er på fattigslige 100 kroner per rev, noe som er ganske lite kompensasjon for en stor egeninnsats.
– Med tanke på de mange ivrige småviltjegere rundt omkring i Lofoten, og i resten av landet for den saks skyld, så er det nok flere som kunne ha bidratt mer, påpeker han og utdyper:
– Predatorjakt kan ses på som «momsen» på småviltjaktas utbytte. At ikke alle har kunnskap eller mulighet til å drive på aktivt med revejakt, er forståelig. Men for hvert lille bidrag og for hver rev som felles, så monner det, poengterer han.
Revejakt er både spennende og viktig. Det finnes alltids en jaktmetode som passer deg, uavhengig om hvor mye ressurser du legger i det og uansett hvor du bor. Mikkel er selv jeger, og det gjør jakta ekstra utfordrende. Med grunneiers tillatelse kan du jakte hele ni måneder i året. Så hva venter du på?
Valg av våpen og post
Det meste av revejakt kan skje både med rifle og hagle, men med rifle er du mer fleksibel med tanke på skuddhold. Ofte vegrer reven seg for å komme helt inn på åta, eller stopper opp på langt hold. Da er du prisgitt ei rifle med godt kikkertsikte.
Valg av kaliber er viktig, særlig hvis du jakter ved sjøen der vinden ofte er en betydelig faktor. Et tungt prosjektil blir lite eller ingenting påvirket av blåst. De vitale delene på reven er en forsvinnende liten blink. Selv sverger Ketil til 6,5.
Reven er vâr for lyd og lukt. Jo mindre vant den er til menneskelig støy, jo mer forsiktig er den.
Under posteringen i terrenget er det viktig å sette seg på en plass hvor reven har minst sjanse for å få været av deg. Om du plasserer deg høyere opp enn der reven ventes å komme, minskes sjansen for at den lukter deg.
Postene settes strategisk på skuddhold der sporene er observert før. Ellers er dalsøkk, iskanter, høyspentlinjer og ikke minst fjæra typiske sted hvor reven ofte rasker.
