Hihund – revejegerens hemmelige våpen

Han fikk spesielt sans for hihunden, bikkja som er ekspert på å få reven fram fra skjulestedet. Men så skjedde det noe.  

– Vi var uheldige og mistet den hihunden vi brukte. Den ble stengt inne i et hi av en rev og vi måtte grave den ut med gravemaskin. Da vi fant den, var dessverre hunden død, forteller han. 

Knut Harald Skogli kunne ikke tenke seg noe mer fornuftig bruk av konfirmasjonspengene enn å investere i sin egen hihund. Slik ble det til at en Jack Russell terrier ved navn Dacey flyttet fra Øversjødalen, der familien Skogli hadde hytte, til jaktbygda Alvdal. 

– Tilfeldighetene rådet litt, for hun kom ikke fra jaktlinjer. Men hun har fungert veldig bra og hun er nå 11 år, forteller Knut Harald. 

Kjøp fra jaktlinjer

Selv om Skogli var heldig med en hund der foreldrene ikke ble brukt til jakt, så anbefaler han absolutt å kjøpe hund fra jaktlinjer. Flere av rasene som brukes i denne jakta, er også populære blant ikke-jegere. Dermed finnes det mye rart på markedet, forklarer han. 

– Spesielt Jack Russell terrier er populær som selskapshund og er vel ikke akkurat den terrierrasen som brukes mest på jakt, fastslår Skogli. Den viktigste faktoren er nok uansett pregingen, legger han til: 

– Selv om man får tak i hund fra gode linjer, har man absolutt ingen garanti for at det blir en god jakthund hvis man slurver med dette.

LES OGSÅ: Slik jakter du rev med åte, lokking eller hund

Grunndressur må sitte

Dermed er vi i gang med oppskriften på hvordan en hihund dresseres: Det første man bør gjøre, er å bygge en god relasjon til hunden. God grunndressur er veldig viktig. Knut Harald understreker at før man slipper unghunden inn i et ekte – og helst tomt – hi, er det svært viktig at man har innkalling på plass. Har man ikke innkallingen i orden over bakken, så har man det i hvert fall ikke når hunden er under bakken! 

– Jeg bruker kommandoen «bryt» når hunden skal komme ut av hiet og denne kommandoen bruker jeg konsekvent slik at den sitter. «Bryt» er et ord som er lett å rope. Denne kommandoen bruker jeg når de leker eller holder på med andre ting der de er distrahert. Denne kommandoen bør sitte 110 prosent. Selv om hunden kommer ut av seg selv i begynnelsen, så bør det trenes på dette. Faren er at de til slutt får så høy selvtillit at de bare blir stående i losen. Sitter ikke kommandoen da, har du et problem, påpeker han.

Tørrtrening før møte med huseier

– Jeg begynner tidlig med å lære hunden å gå ganger og bli vant og trygg med trange ganger. Man kan for eksempel bruke et langt rør og lage ganger under snøen som man lærer hunden å gå. Det å trykke seg sammen og krype gjennom trange ganger er noe av det morsomste hunden skal gjøre før man slipper den i et kunsthi. Enkelt sagt skal hunden ha en positiv opplevelse av det å gå inn i ett høl og komme ut av et annet, sier han. 

– Jeg har videre vært veldig bevisst på å oppmuntre hunden til å trekke innover og ikke bare legge seg til rett innenfor åpningen. Hundene mine slippes deretter i mange tomme hi før de får prøve seg på hi der det er rev hjemme. Det er utrolig viktig at de blir trygge på å krype og manøvrere seg gjennom trange hi før de treffer på en hissig grevling eller rev. I verste fall kan da hunden bli kurert mot det å krype inn i et hi senere. 

LES OGSÅ: Dette er gode måter å jakte rev

Trener med død rev 

Ofte bruker Skogli en død rev til å trene hunden på når jaktkompisen har blitt fortrolig med trange ganger. Da kan man for eksempel slippe hunden inn i ene enden av en stikkrenne, mens en person står i andre enden og rister litt i en død rev som ligger inni renna. Så kan man forsøke å rope hunden ut. Man må lære innkalling hele tiden både fra lek, mat og det er der det starter.

Ikke skyt uten å ha hørt losen

Slipp gjerne i et hi med kun én inngang til å begynne med, er tipset fra den erfarne hijegeren.  

– Jeg vil at hunden skal lære at den skal krype innover, lose på reven og deretter krype ut igjen og komme til meg. Skogli forteller at han er veldig nøye på å ikke skyte for hunden før han har hørt at den loser i hiet. Det kan jo være at hunden kryper litt innover, snur og kommer ut igjen uten å hatt los. Hvis da reven blir nysgjerrig og kommer ut eller stikker av for sikkerhets skyld og det da skytes, har hunden lært: «Nå gjorde jeg noe veldig riktig – jeg var bare inn og snudde og reven kom!»

– Det er det som er så synd med disse bikkjene våre, flirer Skogli: 

– De lærer fort, men de lærer spesielt fort det de ikke skal lære! Vær derfor bevisst på at du skal høre los før det skytes. Grunne hi med én åpning og gjerne frosset bakke gjør det lettere å høre losen, forklarer han.

Fysikk er viktig

Hijakt setter store krav til hunden, både mentalt og fysisk. Er hunden feit og i dårlig form inn til jakta, får de mindre selvtillit, i tillegg til at de orker mindre, forklarer Knut Harald. En dårlig trent hund gjør en dårligere jobb – enkelt og greit. Selv om terriere kan brukes til sporing og korte drev etter annet vilt, bruker ikke Skogli hundene til slikt. 

– Mine hunder skal være rendyrka hi-spesialister, poengterer han. Da vet de hva de skal gjøre når de slippes, pluss at de er mindre utsatt for skader. Det er felt 200-300 rever for hundene til Skogli – og han har ennå ikke vært hos dyrlegen på grunn av skader.

Skogli merker av alle hiene han finner på GPS’en. Slik vet han alltid hvor han kan dra for å trene. De foretrekker jordhi framfor steinhi.

– Bikkjene mine er ikke trent på steinhi. Setter hunden seg fast i et steinhi, er det mye mindre sjanse for å få den ut kontra fra et jordhi. 

Hold igjen på antibiotika!

En hihund lever et hardt liv. 

– En ting som er viktig med terriere, er å lære dem til å lege seg selv og ikke løpe til dyrlegen for det minste sår, mener Knut Harald. 

Han fortsetter med å fortelle at han fikk dette tipset av en veterinær. Hensikten er at hunden ikke skal bli avhengig av antibiotika og at den i verste fall utvikler resistens. Man må følgelig være litt hard på at hunden må lære å stelle seg selv hvis den får sår. Selv renser han bare sårene med saltvann, med mindre det dreier seg om en større skade. 

Det er også viktig med godt pelsstell. Etter endt jakt dusjer Skogli hunden og vasker den med grønnsåpe. Pelsen børstes også jevnlig. Det er mye lopper og parasitter i hiene som kan gå over på hunden.

Sjekker ofte hi

Knut Harald Skogli bruker ikke hundene kun når revelosen har gått under bakken. Ofte oppsøkes kjente hi sammen med hunden. Det er selvsagt ikke like effektivt som når man har sporet en rev som har gått inn eller jaget inn Mikkel med støver. 

– Da vet man jo at det ligger en der, påpeker Knut Harald. 

Innimellom vil hunden få kontakt med grevling. Han tror den første losen for Dacey var på grevling. 

– Vi drev og trente i hi jeg var ganske sikker på at var tomme, men så plutselig ble det los. Og det var nok grevling, sier han. 

Han tilføyer at grevling og rev bruker jo hiene om hverandre. Når det ligger gress, halm og mose rundt åpningen, så er det ofte grevling som bruker hiet. Hvis man legger seg ned og hører på losen, kan man noen ganger høre det dabber av før losen tar seg opp igjen. Det er fordi grevlingen legger seg rolig til før den plutselig gjør et utfall. Man kan av og til høre også høre brummingen fra grevlingen som likner på lyden av en mobiltelefon som vibrerer. 

– Revelosen er gjerne mer jevn fordi reven ligger og fronter hunden, forklarer Knut Harald, men legger til at det absolutt ikke er noen fasit. 

Graver aldri med mindre det står om livet

Han lærer hunden at den må komme seg ut av hiet selv. 

– Jeg graver aldri ut for en unghund, med mindre det står om livet, forteller hihundentusiasten. 

Han vil lære hunden å bli en «sprenger», ikke at hvis den ligger der lenge nok og loser, så kommer «fatter’n» ned gjennom et hull i taket og henter den opp! 

– De eldre hundene mine hender det jeg graver for, innrømmer han, men de er så erfarne at de vet hva det hele handler om. 

I det hele tatt er det mye man må tenke på når man trener en unghund. I begynnelsen lar han ikke hunden lose lenge, men bare et halvminutt eller så før han kaller den ut – hvis dressuren sitter. 

– Da lærer de ganske fort hva det hele handler om; å gå inn til reven, lose litt og så komme ut igjen. Da er det om å gjøre at de også lærer at de skal komme rett til meg og ikke vimse rundt hiåpningen, sier Skogli. 

Ros og kos er viktig

Når hunden kommer ut fra hiet, skal jegeren stå i ro og vente til reven kommer. Da gjelder det at hunden er dressert, slik at den også stiller seg ved siden av jegeren og venter. 

– Jeg skulle også ønske at de holdt seg ved beina mine og ikke sprang etter når reven går ut, for det hadde vært det optimale. Spesielt hvis man jakter alene, er det greit å slippe å koble hunden samtidig som man skal holde seg så rolig som mulig, være stille og holde oppsikt med hiåpningen, bemerker han tankefullt.

Ros er viktig, men er ikke så lett i en «skarp» situasjon der man skal være konsentrert og vente på en rev som kommer som ei kule ut av hiåpningen. Men har man en rev som ikke vil komme ut, kan man benytte situasjonen til å rose litt ekstra hver gang hunden har vært inne og loset noen minutter, før den legger av og kommer ut til jegeren. Spesielt med en unghund, er dette noe som bidrar til en positiv opplevelse for hunden, mener Skogli. 

Stå stille og tenk på vinden

Som regel stiller du deg over hiåpningen og selvsagt riktig i forhold til vinden, slik at ikke reven lukter deg. Under praktisk jakt understreker Knut Harald at man skal forholde seg mest mulig rolig og lage minst mulig lyd. De hiene man strever mest med å få ut reven fra, er de grunne hiene. Det betyr ofte at reven har hørt at det er noen utenfor. 

– Må du bevege deg, så gjør det når hunden er inne og forstyrrer reven. Noen ganger kan det gå fort. Det kan skje at bikkja går inn i 30 sekunder før den kommer ut igjen – og så kommer reven etter 30 sekunder. Andre ganger må det flere slipp til. Min erfaring er at hvis bikkja har vært inne flere korte ganger uten at reven kommer, men så brått loser lengre på et slipp, så kommer gjerne reven. Etter hvert får man en magefølelse for hva som skjer og når ting skjer. Det kommer når man begynner å kjenne hunden sin. Til og med når man har terrier, flirer Skogli.  

– Jeg venter i to til fem minutter mellom hvert slipp forklarer han videre. 

– Kommer ikke reven, kan det også være veldig effektivt å bare ta med seg hunden og gå derfra, mens en postskytter står igjen. Da er det imidlertid veldig viktig at vedkommende står dønn i ro og er stille. Da skjer det som regel noe innen 10 minutter, sier Skogli. 

Bruker konsekvent hipeiler

Rundt halsen på Dacey henger et Bellman & Flint halsbånd med en Mammut skredsøker.

– Jeg slipper aldri hundene mine uten hipeiler. Da ser man hvor hunden ligger og hvor dypt. En peiler er veldig viktig for sikkerheten til hunden, sier han. 

Han forteller at i løpet av flere tusen slipp, er det bare tre ganger at de har måttet grave ut hunden. 

– Vi hadde nok ikke klart å redde hunden ut i live og hvert fall ikke så effektivt uten en søker. En gang gravde vi oss ned 4 meter etter at hiet klappet sammen. Da var hunden helt ferdig på grunn av mangel på oksygen. Dette hadde gått galt hvis ikke peilen hadde vist oss nøyaktig posisjon der vi skulle grave. 

Han forteller at han aldri har vært borti at halsbåndet har hektet seg i røtter under bakken slik at hunden har blitt sittende fast. 

LES OGSÅ: Tips til revejakta

Kjenn ditt våpen

Når hihunden har gjort jobben sin, er det opp til jegeren å skyte rev. Skogli er opptatt av å kjenne våpenet sitt og hvordan ammunisjonen går. Han testskyter på avstandene man vanligvis skyter på under hijakt. 

Står du med våpenet i skulderen og sikter på en hiåpning og reven kommer tittende ut, er det ikke store blinken. Haglene sprer seg ikke mye på noen få meter, så da er det veldig viktig å vite at du treffer riktig. Skyt på en pappskive med ulike trangboringer, og på forskjellig hold – og legg også merke til hvor hovedparten av svermen sitter i forhold til siktepunktet, er hans råd. Resultatet er nemlig viktig på revejakt. 

– Man kan reise på reinsjakt for å ha en fin dag i fjellet og se på utsikten, men man reiser ikke på revejakt for å nyte lyden av vinden som suser i trærne. Man drar ut for å skyte rev! Har verken støveren eller terrieren fått los i løpet av dagen, blir man litt «hauløs» til kvelds, sier Knut Harald Skogli ettertenksomt til slutt.