Åtejakt etter rev på vinteren

Og Bjørn Henning Karlsen som i sin enfoldighet trodde at også kuer sover om natta!

For den sindige karen fra Sande (i Vestfold) er det bare en ting som kanskje er mer artig enn rådyrjakt, og det er å fange i kikkertsiktet en forsiktig rødpels som i en mørk nattetime sklir fram mot åta.

Liv i fjøset

Nei, her rautes det kontinuerlig om så mye og mangt, små og store uoverensstemmelser løser kuene seg imellom til slutt ved tilløp til fysiske tildragelser, hvis det er nødvendig. 

Det er særlig ei ku som pruster og peser, høres nesten ut som om det stakkars dyret har kols.

Men fordelen ved slik nattlig aktivitet er jo at revene blir vant til at det skal være lyd her. Hadde det nå plutselig blitt helt stille ei natt, så hadde garantert det vært ytterst mistenkelig.

For mistenksom er reven av natur, og det understrekes ikke minst av at nye individer som begynner å komme på åteplassen er veldig vare og forsiktige. I begynnelsen vil de nesten ikke komme helt inn til åta, holder seg mest nede i skyggene langs løvkrattet og følger svankene langs Tollerudbekken så lenge de kan.

Bjørn Henning utnytter slakteavfall fra både elg og rådyr, ypperlig til reveåte, samtidig som det da kommer litt til nytte. I stedet for å trekke til seg rev inne på skogen og således være med på å holde liv i en kunstig stor revebestand.

Men åtejakt på rev og snø henger sammen, det er liksom ikke noe artig å begynne før det er hvitt på bakken, samtidig som lysforholdene setter sterke begrensninger når det er bar bakke.

Skinnkvaliteten betyr mindre, mener Bjørn Henning, da revejaktas hovedmisjon er å redusere predasjonstrykket på rådyr og de jaktbare småviltbestandene.

Før jul kan reven finne på å komme på åta allerede fra titiden, mens det utover på nyåret sjelden er noe særlig aktivitet før etter midnatt. 

Bjørn Henning forteller at hans erfaring gjennom mange år tilsier at tiden mellom 24.30 og 02.00 er det tidsrommet hvor det uten tvil oftest har dukket opp sultne revepelser.

Særlig når revens parringstid inntreffer i siste halvdelen av februar, kan det være mye trafikk på åteplassen. Er man litt heldig da og skyter ei revetispe først, er det nesten garantert at det kommer både en og to hanrever etter i samme løypa!

Bikkjemat!

Avslutter man rundt klokka 02.00 er man i senga før 02.30 og får likevel nok søvn til å komme seg noenlunde greit igjennom en ny arbeidsdag.

Selvfølgelig besøker rever åta til andre tider også, Bjørn Henning har skutt rev så tidlig som 19.30 og den andre ytterligheten 07.30 på morgenkvisten.

Brede, korte vinger svusjer omtrent lydløst forbi utenfor gluggen, ei kattugle deler uproblematisk fjøset med krøtterflokken, og som takk jakter den mus og rotter. Nå lander den på brakketaket, et mye brukt utkikks- og lyttepunkt. 

Hva som er best egnet som åte for å lokke fram reven, tilsier det eneste lovlige og politisk korrekte at det jo egentlig ikke er lov å bruke noe annet enn fallvilt, samt slakterester fra storviltjakta og liknende.

Men det er jo lov å være litt kreativ, og for eksempel er det ikke så dumt å spe på med pellets bikkjefôr, å strø noen håndfull kuler rundt hovedåta er både effektivt og praktisk.

Også praktisk ikke minst fordi reven da bruker mer tid på å finne hver liten godbit, og det må mange til for å mette en skrubbsulten reveskrott. Og selv om den ofte virrer litt fram og tilbake, og sjelden står stille lenge av gangen, eksponerer den seg totalt sett i lengre tid for et kjapt skudd.

Det skinner med ett gulgrønt i urolige rovdyrøynene som flakker hit og dit nesten nede ved bekken, lettbeint traver reven noen meter til høyre opp fra bekkeskyggene og ut på åpne jordet, før den tverrstanser og blir stående og bruke alle sanser. 

Lite trolig at denne mistenksomme krabaten vil komme noe særlig nærmere i natt. 

– Nei vel da, tenker Bjørn, - rifla er innskutt på 80 meter, så da får vi bare prøve`n der han står!

Med rolige bevegelser aksles rifla bedre til rette, anlegget er godt tilpasset og spesialbygd etter personlige mål og mening, kroppen puster ut og inn noen ganger.

Dødelig trådkors mot rødsvart reveskrott, et kontrollert avtrekk og en knapt hørbart puff ut av lyddemperen gir øyeblikkelig knall og fall. Reven hørte sannsynligvis verken det ene eller det andre, den bare klapper sammen i det 6,5 kula bokstavelig talt blåser livet ut av den.

På'n igjen

På motsatt side av låven har det tråklet seg fram en rev mellom vissen bringebærtein og oppstikkende åkerstubb. Her og der har den gjort et byks opp og fram før den har gravd febrilsk med forlabbene.

Revens opprettstående, store ører oppfanger selv lyder med svak frekvens og hører derfor ivrige smågnagere på lang avstand. 

Lik andre pattedyr som helst ferdes ute i mørke nattetimer, er revens syn tilpasset lysfattige forhold. Og lik andre nattdyr har reven i tillegg til godt nattesyn, godt hørsel og luktesans, samt velutviklet følesans knyttet til de lange værhårene. 

Et sted har et tynt og spinkelt musepip brått blitt kappet over mellom gule rovdyrtenner. To, tre ørsmå bloddråper er alt som er tilbake, et fattig minneskrift over et lite smågnagerliv. 

Men stusselige ti gram museskrott er langt fra nok til å mette en skrubbsulten hannrev, som veldig godt vet at det ligger en hel haug med godsaker bare et steinkast unna. Selv om den gamle revepelsens medfødte skepsis og forsiktighet lenge har klart å motstå liflige dufter, har nattens jaktlykke vært uvanlig dårlig.

Bjørn Henning heller opp en kopp kafe, men første slurken går omtrent i vrangstrupen da han i øyekroken oppfatter en ny strek som renner langs jordkanten vest for låven. En smugtitt på klokka har nylig avslørt at armbåndsuret nærmere seg to.

Det er helt forunderlig hvordan bevegelse fanger øyets oppmerksomhet, selv i dårlig lys. Har du først sett en rev som nærmest renner fram på den helt karakteristiske måten som kjennetegner den pelskledde luringen, vil du aldri mer være i tvil om det er rev som kommer.

Nummer to

Etter at den svarte streken ble borte bak en haug med utkjørt talle, dukker den opp som et troll av eske, bare få meter fra åta. Plutselig bråstopper den, høy og uhyre mistenksom, umulig å vite hva den reagerer på.

Tålmodig venter Bjørn Henning til reven har komet inn på selve åta og begynner å grave, før rifla igjen glir mot skuldra. Heller ikke denne revefanten rekker å høre skuddet, tipper bare bakover og synker ned i gropa den selv har gravd.

Bjørn Henning har automatisk repetert en ny patron inn i kammeret, klar til et kjapt oppfølgingsskudd om nødvendig, men alt er stille der nede.

Kun en siste bevegelse, en revehale står et øyeblikk rett til værs som et utropstegn, før den sakte synker ned mot snøen.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i 2017.