Treskrik-Reven

Jeg gikk og grynnet i til knes nedfor fjøset, mens jeg slo med en lang kjepp i snøen. Hvor i alle dager kunne den være? Jeg hadde da sett at den falt og ble liggende. Den kunne da ikke bare bli borte i løpet av nattas timer.

Etter en times leting ga jeg opp, med flere spørsmål enn svar. I kroppen hadde det festet seg en uggen følelse, som om noe urovekkende hadde skjedd, som det var vanskelig å bli klok på.

Kunne den ha blitt svimeslått, for så å våkne opp i ørska og halte seg av gårde? Slik som den elgoksen for noen år siden, som ble truffet av en kule i geviret? Nei, det er da over hodet ikke mulig.

Reven var og ble borte. En ergrelse jeg kanskje kunne klart å innfinne meg med, hadde det ikke vært for at det samme hadde skjedd bare en liten uke i forveien. Den eneste forskjellen var at den gang var det ikke noe snø. 

Den reven så jeg også falle, før den ble liggende og sparke med stive bein. Da jeg skulle hente den på åta morgenen etter, var den også søkk vekk.

To ganger, hadde på rappen, hadde dette skjedd, uten at jeg klarte å skjønne hvorfor. 

November kom med væromslag og regn. Snøen smeltet, kom tilbake igjen og ble liggende. Vinteren festet sitt faste grep, om skogen og om alle dyrene som bor der. Ekornet kledde på seg den lodne kåpa, haren hvitnet og perleugla tutet monotont. Vannene frøs og elvene forsvant – fant seg vei under snøen og dannet forræderske isbroer. 

Da sola sank under horisonten, ble det stille på åta. Det var som om alle dyrene som stadig besøkte den, plutselig ble enige om at nå var det nok. Skjæra satt bare tafatt i grana bak huset, og forlot knapt kvisten for en lunsj i kompostdungen. Kråka som hver dag møttes til ting klokka to, sluttet å diskutere matgildet nedenom fjøset. Og så var det ravneparet – det som tidligere hadde hatt sin jevnlige tur. De sluttet å sirkle allvitende rundt, for å skiftevis ta en nebbfull mens den andre satt vakt.

Ikke før i slutten av desember ble det så smått liv igjen. De store snøfallene hadde vel skylda – det ble hardt å være kortbent jeger rundt i skogen. Etter sporene og dømme, var det en liten rev som hadde vært på ferde. En noe større kar hadde lusket den hakk i hæl, men holdt seg for god for å komme bort på åta. 

På nyåret rett etter julefredninga, var jeg atter klar i gluggen. Fjøslykta ga et sparsomt skinn i skyteretningen, men samtidig kraftig nok, bare øynene fikk vent seg til lysmengden. Det var vindstille og overskyet, uten et snøfnugg å spore i lufta.

Like etter midnatt var den der, så seg vaktsomt omkring, før den travet frem i lendet. Jeg lot den gnage i seg en munnfull kjøtt, før jeg lot skuddet ringe gjennom den stille natta. Akkurat idet den artstypisk stoppet opp – midt i spisingen, kort for å være etter farer.

For sikkerhets skyld, ble jeg liggende en stund å se på den – i ti minutter, hverken mer eller mindre. Reven måtte da for svarte være stein dau, denne gang.

Så gikk jeg og la meg. 

Ikke før jeg var kommet under dyna, hørte jeg skrikene. De var så egenartet at jeg bet meg merke i dem med det samme, og ulikt alle andre revehyl jeg har hørt. Et sjanglede «WÆO-WÆO-WÆOOO!», tre raske skrik på rappen.

Neste morgen kom sjokket: reven var borte – igjen. Denne gangen var det verken barmark eller snøfall. Et svar måtte dermed finnes.

Sporene som møtte meg var makabre: en dyp «grøft» i snøen, hvor «offeret» hadde blitt dratt bortover. I grøfta var det etterlatt en mørkerød stripe av blod. Senere fant jeg et halvt oppspist revekadaver, godt gjemt i et tett olderkratt.

Det var et virvar av spor rundt gørra der inne. Åtselfugler og dyr, men ikke noen ørn eller større rovdyr. Noen revespor jeg fant – de var unormalt svære, og maken til de som hadde holdt seg unna åtåp tidligere.

En blodtørstig kannibal-rev, var det det jeg hadde å stri med? Ja, det så da jaggu meg sånn ut. Det var altså den som hadde tatt de – nå – tre revene mine. Aldri hadde jeg opplevd maken til adferd.

De neste nettene våknet jeg ofte. Hver gang hørte jeg reveskrikene – de samme tre som jeg hørte forleden da jeg la meg. Utrøttelig sang hylene gjennom nattens timer, etter en uke hadde de virkelig blitt en plage. Det var som de hjemsøkte hodet mitt, og varslet om at noe ille ville skje. En ulykke kanskje? Med meg selv eller noen som sto meg nær. 

Ukene gikk sin treige gang. Stundom hadde jeg en fornemmelse om at han lusket like rundt husveggen, eller iakttok meg som en skygge i skogen. Jeg følte meg mer og mer som en zombie, der jeg søvnløs vandret rundt og prøvde å fungere som normalt. 

Det var bare en ting å gjøre: Jeg måtte gjøre det av med denne reven, med sine stygge skrik. Den som åt sine frender og forpestet nattefredens ro. Hva var det uansett med han? Gikk han rundt og maste om mer mat? 

Jeg fikk aldri Treskrik-Reven i syne, og enda mindre nærmet den seg åta. Ikke før en natt i slutten av februar. 

Da jeg satte meg ved glugga om kvelden var han der allerede. Jeg bantes for meg selv noen sammenbitte gloser, men det lettet da jeg oppdaget at han ikke var blitt støkket. På mirakuløst vis greide jeg å lirke meg fram i skytestilling, selv om bragden innerst inne, føltes for god til å være sann.

Så smalt skuddet, og beina kollapset under reven. Samtidig var det som om en massiv byrde ble sluppet fra mine skuldre. En fred ble frigitt i mitt sinn. Det var som om hele kroppen ble ti tonn lettere.

Der lå Treskrik-Reven, han som hadde terrorisert meg i flere måneder. Og hva enn forferdelig ting som skulle ha hendt, var nå avverget en gang for alle. Jeg gikk tilbake til huset og gjorde meg klar til å køye – sikker i min tro på at søvnen i natt ville innhente meg.

Men så fikk jeg for meg å gløtte ut av vinduet, og det var da jeg virkelig så han: slepende tungt på den reven jeg nylig hadde skutt – som åpenbart ikke var individet jeg trodde. Selv ventet han ikke en gang til skrotten var blitt kald. Kom bare løpende så snart han hørte skuddet.

Han var som en ulv å se til – en kjempe av en rev, nesten helt svart. Men den kritthvite haletippen og den karakteristiske figuren, etterlot ingen tvil. Det var en rev – selveste Treskrik-Reven, i levende live foran meg.

Med ett stoppet den opp i arbeidet, og lot bakbeinet til åtslet gli sakte ut av kjeften. Så ga han seg til å stirre rett på meg. Øynene reflekterte i lysskjæret, og blinket som to forheksede stjerner. Det var som om den hadde kraften til alle dens fortærte artsfrender i kroppen. Som om alle vinterens rever – de som jeg egenhendig hadde skutt og drept – levde i det onde blikket hans. De stirret æreløst og hevngjerrig på meg, som Pesta med sin kost og rive, rett inn i sjelen min. 

Jeg vet ikke hvordan jeg greide å sovne den natta, men jeg våknet brått som ved et forferdelig mareritt. En drømmeløs stillhet ble spjæret fra bunnen idet skrikene vibrerte gjennom rommet. Nå var Treskrik-Revens tre skrik, blitt til fire.

LES OGSÅ

– Revejakt fortjener høyere status

Gordon Fjeld på Gjøvik er over snittet interessert i rev, revejakt og spesielt åtejakt. I bunnen ligger en dyp respekt og omtanke for revens ve og vel.

Tips til å lykkes med jervejakt og åtejakt

Lisensjakt på jerv drives nå i mange områder, og er en jakt som er tilgjengelig for mange. Her svarer vi på hva som skal til for å lykkes med åtejakt på jerv.

16 gluggsesonger og 300 rever

Geir Johansen (67) fra Voss har skutt rundt 300 gluggrever siden 2008. – Sitt høyt og stille, og bruk småbiter som åte, tipser revespesialisten.

Rev, mente slakter'n

En historie om hvordan en dreven jeger kan bomme stygt, selv når skuddet treffer.

Stortinget har stemt: Termisk kan fortsatt bli tillatt på hjortejakt – forskrift på vei

Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil ha åpne for bruk av termiske sikter på hjortejakt i forskrift.