Bli med på revejakt med schillerstøver

Når man legger til en fantastisk luktesans og losmål som lett kan gi deg tinnitus, ja, da er det egentlig bare å holde seg fast og nyte, noe jeg virkelig aktet å gjøre denne dagen.

På denne fantastiske dag skal jeg jakte sammen med Helene Helgeberg og Kari Weldingh Bredvold. Jenter som virkelig har jegerblod i genene og selvfølgelig ihuga revejegere.

Dagens «hovedhund» er det Kari som stiller med. Brolle, bare kalt Oryx, er født i 2009 og er en utrolig god revehund. Lang merittliste som blant annet inneholder vinner av det norske uoffisielle NM for rev i 2016/2017. 

Den besitter følgende tittel: NJ(R)CH RR. Som reservehund har Kari også med blandingshunden Bonzo. Ung og lovende som har de rette forutsetningene. Blanding av Schiller og Haldenstøver. Helene har med seg Renko, født i 2015 som jeg har jaktet med før. Ung, ivrig og lovende som oppnådde sin første Excellent sist høst.

Trolltåke

Oryx er løs, og det hele kan starte. Kari har sluppet litt øst for Frysjøen og det tar ikke lange tiden før det låter i bikkja. Det kommer til å bli en knalldag med sol og fin temperatur, men først måtte tåka jobbe seg ut av terrenget.

Den ville bli en utfordring som vi ikke likte særlig godt, men slike ting kan man ikke gjøre så mye med. Vi holdt stand og nøt losen som kom alt nærmere og nærmere. Oi, skulle vi virkelig oppleve revefall før det hele egentlig har begynt?

Posten Helene har valgt er da heller ikke helt tilfeldig. Her smekka hun ned en rev forrige helg så optimismen var stor, selv med den frustrerende tåka som nektet å forlate kraftgata der reven garantert ville komme!

Tålmodighet er stikkordet, og snart ville det bli bedre sikt– trodde vi… 

Nå har det gått ca. 20 minutter da losen plutselig blir meget intens, og helt klart mer nyanser enn tidligere – Bikkja ligger ikke langt bak Mikkel nå, visker Helene.

Hun legger hagla bedre til rette og venter i spenning på noe rødt som skal bryte ut av tåkehavet. Tiden går sakte men ingen rev. Gud hva dette turer trangt. 

«Jeg snur meg 180 grader rundt og ser reven deise i bakken før den blir liggende, meget død. Wow!»

Flere ganger har jeg følelsen av å få både hund og rev rett i ryggen, men det vinkler og tar noen korte runder østover før det vender og fortsetter litt på grusveien. Magisk!

Denne bikkja er virkelig en mester, og målet gjør meg i utrolig godt humør – jeg koser meg! Men så virker det som om reven har fått nok og velger en ny strategi; den vinkler tilbake mot oss og setter kursen vestover. Nu jævlar, tenker jeg…

Tinnitusen er nært forestående og losen kan høres over hele Frysjøberget og i store deler av Grue kommune. Makan! Jeg formelig hører klikket da Helene avsikrer hagla.

Så skjer det: Mikkel krysser linna der det er mest tåke! Vi kan kun ane et lite kvistknekk og det er det. Er det virkelig mulig?! Jepp, og der ser vi konturene av bikkja når den passerer knappe 30 meter unna, med kurs vestover.

Kort tid senere hanker Kari inn Oryx på en grusvei litt lenger ned i bygda, da det er helt tydelig at Mikkel har planer om å besøke slektninger på Kirkenær, noe vi ikke hadde interesse av...

Los det lukter svidd av

Tid for planlegging og ny strategi. Etter litt båling og noe å bite i hadde jentene nå utarbeidet en ny plan, og den skulle jaggu føre reven til post, noe de begge var helt sikre på! Etter lufting og mating av de andre hundene bar det på ny ut i de dype skoger. 

Til alt overmål hadde jaggu tåka tapt mot sola også, gitt! Nye kort og spennende slipp stod for dør. Oryx forsvinner lydløst ut i terrenget med stødig kurs ned mot reveåtet som ligger like i nærheten.

Her lukter det ikke bare død og fordervelse, men også rev, noe vi da ganske raskt kan «høre»… Der, og det er fullt trøkk med en gang! 

Med beundring følger jeg Oryx der han med sitt gråe «skjegg» loser seg ut av gruppa og ned i dalsiden som ender opp i elvedraget og videre inn mot tett skog. Den bare øser på! -Fortsetter det i den retningen så er de snart på Svullrya, både rev og hund, kommer det lavt fra Helene.

Hun smiler og titter ekstra godt i peileren.

Sammen med Kari sitter de og studerer utviklingen før de raskt nikker og vet eksakt hvor dette vil ende. –Nå er det ikke lenge før reven vinkler og de passerer «Johannesburg» før de kommer opp på baksiden av her vi nå står, og fortsetter videre ned til T-krysset og revehiet i det vesle sandtaket ved jegerkoia!

– Vi må skynde oss folkens, kommer det bestemt fra Kari!

Og det gjorde vi da også. Når vi omsider er framme dekker Helene raskt skogsveien som går østover, rett ved sandtaket.

«Jenter som virkelig har jegerblod i genene og selvfølgelig ihuga revejegere!»

Dette er selveste dødsposten blir jeg fortalt og Kari har en kongepost på lur ned mot Frysjøen. Nå måtte Mikkel bare komme, for her var velkomstkomiteen klar! La det være sakt med en gang: Denne bikkja er bare helt rå! Her serveres det en losføring som får undertegnede til å bli stum av beundring. 

Det oser av godt og nyansert mål samt en fantastisk evne til å holde reven på bakken. Helt utrolig - jeg tar av meg jegerhatten! Så synd at tiden flyr så fort under slike forhold, men; det hadde faktisk nå gått nesten to timer!

Klar for hiet

Valgets kval; hvor er det størst sjanse til å få bilde av reven? Sammen med Helene eller nede ved T-krysset? Losen er så overdøvende at jeg snart må bestemme meg! Enten kommer den ned skogsbilveien, mot Helene, eller langs grusveien på nedsiden av hiet, der den tok ut.

Hm? Pokker, jeg steller meg ved krysset! Jeg har øyekontakt med Helene der hun står klar på venstre side av veien, med hagla i posisjon. Skulle Mikkel komme hennes vei er det ikke returbillett å hente, det er nå helt klart.

Kommer derimot Mikkel min vei så er det fortsatt mulig for Helene å skyte, da jeg står litt inne i skogkanten, godt skjermet for rev og skytter. Blir denne ankomsten valgt vil jeg få fine bilder der den kommer løpende på grusveien, før den åpenbarer seg for Helene på vei opp mot hiet. 

Alt er klappet og klart, men jeg har nå en krypende følelse av at jeg kanskje burde vært et annet sted, men..? Kari kommer kort innpå og melder om strak kurs på hiet - Følg med! Det kvitteres og spenningen er nå virkelig til å ta og føle på.

Mikkel møter sin «overmann»

Nå er det ikke lenge til før reven åpenbarer seg. Jeg hører det kraftige losmålet formelig rikosjere mellom granleggene og håpet om å se løpende rev på grusveien er meget levende, helt til: Bang!

Skuddet sender meg raskt ut av håp og tro om revebilde -Jeg snur meg 180 grader rundt og ser reven deise i bakken før den blir liggende, meget død. WOW!

Helene er hoppende glad og snart er jeg på plass akkurat tidsnok til å ta bilde av «Gråskjegg» der han kommer losende inn på fallet! For en dag, sier nå jeg. Fotografen valgte feil post, noe heldigvis ikke jegeren gjorde, og da kan vi alle faktisk være ganske fornøyde.

Etter dette kom Kari inn på fallet og dagen kunne avsluttes med båling, kaffe samt gruppebilde av hundene som ikke fikk slippe til denne gangen, og sjefen sjøl; selveste Oryx.

Makan til hund og heder til eieren, Jan Villy Sandberg, samboeren til Kari. Jeger vil med dette takke disse tøffe damer for en fantastisk jakt. Vi kommer gjerne tilbake!