En ærlig fuglehund med høy jaktlyst og mye vilje

En høstdag i oktober svinger jeg inn på gårdstunet til Joakim Aurstad og samboeren Stine Kjønnås Schei (25). Plassen deres ligger idyllisk til med utsikt over et frodig kulturlandskap i Leksdal. Det tidligere småbruket er nå innrettet mot jakthunder. Jaktterrenget ligger rett bak huset. Fire engelsksettere i hundegården vil ha min oppmerksomhet, da jeg går ut av bilen. 

Ivrige jegere

Joakim har akkurat kommet hjem fra jobben i Steinkjer. Jeg har avtalt å bli med samboerparet på en liten ettermiddagstur på skogsfugljakt med den regjerende norgesmesteren, Raisa. Mens Joakim pakker jaktsekken, byr Stine meg på en kopp kaffe.

I stua ligger to dachser og hviler seg. Det er tydeligvis ikke bare stående fuglehunder som gjelder her i huset.  

– Tidligere i dag var jeg og fikk godkjent den yngste dachsen som ettersøkshund. Så nå er begge godkjente ettersøkshunder, sier Stine fornøyd. 

Joakim har fått på seg jaktklærne og er klar for jakt. Han kommer inn på kjøkkenet og skyter inn: 

– Vi jakter både elg og rådyr, men mest rådyr. Rypejakta henger høyest, men vi jakter også mye skogsfugl. Vi bor slik til, at det er enkelt å komme seg ut i skogen. Vi har mange turer bak huset etter arbeid, både for å trene hundene og skyte oss en fugl eller to.  

Feilet som hundefører

Joakim og Stine er svært aktive i jaktprøvemiljøet og er medlemmer av Inn-Trøndelag Fuglehundklubb (ITFK). Klubben har solide resultater i NM-vinter. I 2023 vant blant annet klubbkollega Nils B. Skaar og bretonen Tråsletten's Øder på Andøya. 

I flere år på rad har Joakim tatt den lange kjøreturen fra Verdal til Andøya, for å delta i det populære norgesmesterskapet. 

– Jeg var i finalen på NM-vinter for to år siden, men da feilet jeg som fører. Jeg var bestemt på at denne gangen, skulle jeg i alle fall ikke gjøre de samme feilene som forrige gang. På samme måten. 

– Hva gjorde du feil?

– Jeg trodde jeg hadde bra kontroll på terrenget, men det viste seg at det var mye mer kupert og mer skog enn jeg trodde. I det første slippet ble Raisa borte i nesten ti minutter, og da var jeg ferdig. 

– Hadde jeg visst at terrenget var så uoversiktlig, hadde jeg styrt hunden ut til den andre siden i stedet. Det var litt klønete av meg, sier Joakim.  

Revansje og norgesmester

Under årets utgave av NM-vinter gikk det mye bedre for duoen fra Verdal. I kvalifiseringen hadde Raisa to fuglearbeid med reis og fikk 2. VK. De sikret seg med det en plass i semifinalen. I semifinalen hadde de en makkers stand, samt en egen stand. Det holdt til en 6. VK og ekvipasjen gikk videre til finalen med et nødskrik.

– Du må ha litt flaks. Det er bare sånn det er. Skal du gjøre det bra på NM-vinter må du ta vare på sjansene og ha dagen. Men du må også ha litt flaks og stang inn, sier Joakim.

I finalen startet ekvipasjen med en sjanse på fugl, hvor det lettet ei rype foran Raisa. Men i andre slippet gikk det bedre med radarparet fra Verdal.

– Jeg hadde et håp om at det kunne gå veien etter den andre runden i finalen, med to godkjente fuglearbeid. Men så skulle vi ha et slipp til på 15 min og da kan alt skje, forteller Joakim.

Stine var ikke med på mesterskapet, men satt spent hjemme og fulgte med. 

– Jeg fikk både video av redegjørelsene og oppdatering. Det var veldig spennende, minnes Stine.

I det siste slippet fikk Raisa et fuglearbeid til, men det var utenfor jaktbart hold. 

– Da jeg koblet Raisa etter det siste slippet, skjønte jeg at jeg kom til å ta NM-gullet. Det var artig å vinne NM-vinter. Det er jo det råeste du kan vinne innen denne sporten, sier den positive verdalingen.

Norsk jaktchampion

Joakim forteller at de var heldige med de tunge forholdene under årets NM-vinter, da Raisa er veldig god under slike forhold. 

– Hadde det vært andre forhold, er det ikke sikkert at jeg hadde vunnet. Hundene bruker litt krefter på å komme seg av gårde, og går som regel ikke så stort når det er tunge forhold. Det passet Raisa bra, som kan ha en tendens til å gå for stort under andre forhold. 

Raisa ble tildelt 1. VK med CACIT i finalen, og ble dermed også norsk jaktchampion. 

– Raisa er tredje generasjon fra mine egne engelsk setter-linjer. Moren er Daisy, mens Beauty er bestemor. I tillegg har jeg halvsøsteren til Raisa. Faren til Raisa er Ingvar Rødsjø sin engelsk setter, Knutvollens Hi-Tex, forteller han.

Jokkeshunders kennel

Joakim har lang erfaring og det ligger mye trening, innsats og erfaring bak suksessen. Han fikk sin første hund i 12-års gave. Det var en pointer. Deretter overtok han flere voksne fuglehunder. 

– Det er ingenting som kommer av seg selv. Hvis du begynner å lykkes, vil nedturen komme uansett om du vil eller ikke. Du kan være heldig å få en hund som er lettdressert og lykkes til å begynne med, men det varer som regel ikke evig. Du må som regel jobbe for ting. Mange har hatt flere hunder, før de slår gjennom. 

Joakim var 19 år da han kjøpte sin aller første engelsk setter, og siden da har det kun vært engelsk setter for verdalingen. 

– Beauty kjøpte jeg i 2008. Hun er bestemoren til Raisa. Da det første kullet til Beauty ble født, måtte jeg ordne meg et kennelnavn. Jeg var i begynnelsen av 20-årene, var ung og dum og valgte Jokkeshunders kennel. Det var tenkt som et midlertidig navn. Hundene ble meritterte. Flinke hundefolk begynt å kjøpe hunder av meg. Nå kan jeg ikke bytte navn, sier han og flirer godt. 

Raisa venter valper til vinteren, og etter NM-suksessen er det stor interesse for å kjøpe valper fra Jokkeshunders kennel. 

Biotopjeger

Joakim sier at vi må utnytte de få timene med dagslys og komme oss ut på jakt med Raisa. Vi går et par hundre meter oppover gårdsveien og krysser et jorde, og vips er vi jaktterrenget. 

– Hvordan vil du beskrive Raisa som fuglehund?

– Raisa er arbeidsvillig, ærlig i fugl og en hund med mye vilje. Hun går stort. Har høy fart og intensitet, men kunne ha reviert hakket tettere. Svakheten er at hun kan bli litt egenrådig og gå litt for stort. Det er det største minuset hennes, men jeg vil ha hunder med stor jaktlyst og stort format, og heller temme det. 

I dette området pleier Joakim ikke slippe Raisa, fordi hun vet hvor fuglene oppholder seg, og da løper hun dit. 

– Raisa er biotopjeger. Hvis hun først har bestemt seg for et område, så går hun dit. Jeg vet at hun kommer til å gjøre det i dag også, understreker Joakim. 

For at jeg skal få se Raisa i aksjon og knipse noen bilder av henne, gjør han et unntak og jakter med henne i dette området. Jeg håper både på stand, felling av fugl og apport. 

Det tar ikke lang tid fra han slipper henne ut i søk, før hun tar rake veien til en kolle, hvor det ifølge Stine og Joakim bruker å være orrfugl. 

– Hvordan er Raisa i fuglarbeidet?

– Hun er stort sett rolig i fugl, men hun er en fuglehund og kan finne på noe ramp noen ganger. Fram til hun var to år tjuvreiste hun en del, men nå er det sjeldent, svarer Joakim.

Han følger med på GPS-en, og ikke uventet varsler den stand oppe på kollen. Vel 400 meter unna oss. Vi øker farten og går en god stund før vi nærmer oss standen. Raisa står fortsatt, men avanserer noen meter, før hun fester stand igjen. Det er relativt tett vegetasjon foran hunden, og du vil få liten tid på deg til å felle fuglen når den letter. 

Orrfugl og apport

Joakim gjør seg klar med hagla, og gir Raisa reiskommando. Ei orrhøne letter et par meter foran henne. Raisa er rolig. Joakim svinger hagla. Det første skuddet kommer raskt. Orrfuglen flyr videre. Det andre smellet kommer like etter. Orrfuglen klapper sammen og krasjlander i blåbærlyngen. 

– Det var imponerende skyting. Gratulerer, sier jeg oppspilt. 

–Han er god til å skyte, understreker Stine. 

Hagleskytteren selv tar det hele med knusende ro. Har fokus på hunden, og ikke jubel. Raisa får beskjed om å apportere orrhøna, og kommer stolt tilbake til eieren med fangsten. Joakim sier seg fornøyd med ettermiddagsturen og kobler Raisa. Vi setter kursen tilbake igjen. På gården fortsetter vi praten i stua over en kopp kaffe og noe å bite i. 

Samboerparet forteller at Raisa først og fremst er en høyfjellshund, da hun generelt går stort. Jeg er nysgjerrig på hva de gjør for at hun skal snevre inn søket, og gå litt trangere. 

– Jeg prøver å styre henne litt mer. Snur henne gjerne på 100 meter. Slipper henne ikke over kantene og ut av syne. Kaller henne inn etter et kort slipp. Dette gjentar jeg mange ganger, forklarer Joakim. 

– Vi trente mye slik før NM. Ellers er det viktig med vanlig hjemmedressur og apporttrening, for å få enda bedre kontakt og bli mer tilknyttet hunden, legger Stine til. 

Både Joakim og Stine trives godt i jaktprøvemiljøet og i fuglehundklubben. De synes det er kjekt å dra på jaktprøver sammen med andre fuglehundfolk.  

Fra valp til jakthund

Det er mange forskjellige måter å få en valp til å bli en god jakthund. Jeg lurer på hvordan Joakim går fram. 

– Jeg har hundene sammen slik at de skal lære av hverandre. Jeg bruker tid på sosialisering og lærer hunden i hovedsak sitt og innkalling. Bygger videre på det grunnleggende. 

Når Joakim slipper en unghund i fjellet, er han opptatt av at den skal ha det fint, uten for mye grenser og korrigering. 

– Da lar jeg hunden nesten gjøre som den vil. Jeg mener vi ikke skal styre så mye med en unghund. Jeg dresserer hunden hjemme, så får unghundene gjøre som de vil i fjellet. De trenger ikke være rolige før de er to år. Men når de fyller to år blir det andre krav. 

– Når unghunden din finner rypa, står i stand, tjuvreiser og så springer etter hundre meter. Hva gjør du da? 

– Da gjør jeg ingenting spesielt, hvis hunden er under to år. Da lar jeg den springe. Jeg tror det kan være utfordrende hvis du strammer til for hardt på en unghund. 

Joakims erfaring er at hvis du feller en del fugl for hunden, slutter den som regel å tyvreise fuglene. Han mener også det er en fordel å leie den opp til en erfaren hund, slik at de får sekundere. 

– Da kan de sitte i ro, mens de ser at rypa flyr. Ellers er det viktig å lære hunden apport, slik at den blir mer knyttet til deg,

Joakim anbefaler generelt alle som har fuglehund, spesielt de som er uerfarne, å melde seg inn i en lokal fuglehundklubb og delta på arrangementene klubben tilbyr. Det mener han er viktig, både for trivsel og faglig utvikling.  

– Stine og jeg er veldig engasjerte i fuglehundmiljøet. Hvis du står fast på noe, er det veldig nyttig å ha noen andre å spørre om råd. Alle har stort sett vært borti lignende utfordringer som deg selv, og har ofte gode råd. Slik spiller vi hverandre gode. Det er en åpen delingskultur i Inn-Trøndelag fuglehundklubb. Det er viktig å ha en god klubb rundt seg, avslutter Joakim.  

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

En lojal jeger og ultimat jaktprøvehund

Ivar Rødsjø (65) fra Fosen er en av tre brødre som har vunnet NM for stående fuglehunder. I fjor vant han NM-vinter med engelsk setteren Turbekken’s Bianca (8). Den definitivt beste jaktprøvehunden han noensinne har hatt. 

Engelsk setteren holder stand

Engelsk setteren holder stand som den mest populære av de rendyrkede jakthundene våre, men gråhunden puster den i nakken. 

Rørosviddas Ante serverer ryper og skogsfugler på sølvfat

Steinar Einvik fra Stjørdal har en egen evne til å få fram gode og meriterte stående fuglehunder. Gordon setteren Rørosviddas Ante er ikke noe unntakt. Vår reporter fikk mulighet til å bli med dem på jakt. 

Å jakte inn unghund av fuglehund

Den unge irsk setteren er høyt premiert og var i den norske Derby-finalen for fuglehunder i 2019. Eieren er jeger og aktiv jaktprøvedommer, og ser hundens potensiale i begge kategorier.

En samarbeidsvillig viltfinner av rang 

Viltfinnerevnen, god behandling av fugl og hennes samarbeidsevner, er de første egenskapene Andreas Bjørn nevner da han beskriver sin høyt premierte irsk setter Bjerkaasen`s BES Toxic.