Kleiner Münsterländer - En stående fuglehund du ser

Ivrig skogsfugljeger

I februar tok jeg turen til Lierne for å bli med dem på rypejakt og bli bedre kjent med rasen. Jeg møtte Hans Ole og Anita på hytta deres, som ligger idyllisk til ved Ingelsvatnet. Fra hytta har de panoramautsikt mot Storfjellet og Løysmundklumpen, og det private jaktområdet de disponerer under fuglejakta. 

I gangen ble jeg hilst velkommen av de firbeinte, Tundra (3) og mora hennes Ospekollens B-Frøya (9). Anita disket opp med hjemmebakt ostekake og kaffe i sofakroken. På hylla på veggen, ved den utstoppete tiuren, var det linet opp en imponerende rekke premier som Frøya og Tundra har vunnet på jaktprøver og utstillinger rundt omkring i landet.

– Vi har fått veldig gode linjer gjennom Kennelen Ospekollen, som Ellen Bergli har avlet fram. Jeg har jaktet med münsterländer i over 20 år, og jeg skyter ikke noe mindre rype enn de som har gordonsetter og breton på jaktlaget. Til høsten håper vi at Tundra kan gi oss et nytt kull med valper fra Krokbekkens kennel, sier Hans Ole optimistisk.

Hans Ole fortalte at bakgrunnen for at han endte opp med å kjøpe seg en kleiner münsterländer i 2003, blant annet var dårlig erfaring med fuglehunder som søkte for vidt og hadde lite kontakt med eieren.

– På den tiden var jeg også en ivrig skogsfugljeger. Jeg hadde ikke hund selv, men var på jakt med mange forskjellige fuglehunder. Dette var før hundepeileren kom på markedet. Jeg husker vi brukte mye tid på å lete hund. Vi så knapt hundene. Det var veldig frustrerende. Da bestemte jeg meg for at jeg ville ha en hund som holdt god kontakt med eieren. Jeg hadde lest i forskjellige fuglehundbøker at kleiner münsterländeren hadde denne egenskapen. 

LES OGSÅ: Vokste opp med setter, gikk for kleiner münsterländer

Allsidig gammel rase

Det finnes gamle malerier fra kontinentet, med hunder som minner veldig mye om dagens kleiner münsterländer. En antar derfor at anene til den tyske rasen er minst 500 år gamle.

– Det sies at det var en av nestorene i tysk münsterländermiljø som ville ha mer fart i hundene. For omtrent hundre år siden ble det derfor blandet inn franske og belgiske gener i rasen. Fra fuglehunder som lignet på kleiner münsterländer, men som hadde litt større søk. Han som stod bak dette, fikk veldig god utvikling på hundene sine. Innblandingen av franske og belgiske er trolig årsaken til skimmelvarianten. At den er spraglete og ikke bare brun og hvit som den opprinnelig var. Mine hunder er også skimmel, sier Hans Ole. 

Er det stort sett fuglejakt münsterländeren brukes til?
– I Norge brukes de mest på fuglejakt, men det er en veldig allsidig hund. I Tyskland brukes rasen på kløvdyr som elg, hjort, rådyr og villsvin. De brukes også til jakt på rev, kanin og hare. Du kan i utgangspunktet prege münsterländeren som du vil. I likhet med vorsteheren, som den er en nær slektning til, er den også en lystapportør. Det er lett å lære dem apport. De gode apportegenskapene er en av rasens fortrinn, forklarer han. 

Hans Ole bruker hundene kun på fuglejakt mens de er unghunder, men når de har blitt voksne og stabile i fugl, skyter han også hare for dem. 

– Når hunden tar stand, får den beskjed om å reise haren. Etter sitt-kommandoen og fellingen, følger den opp med å apportere haren. Akkurat samme prosedyre som i en fuglesituasjon.  

Vinterjakt

Gjennom hyttevinduet så vi at skylaget var i ferd med å sprekke opp. Det var på tide å avslutte kaffekosen og komme seg ut på jakt. Da vi hadde kommet oss opp i lirypeterrenget på østsiden av vannet, var det Tundra som fikk prøve seg først. 

– Det er så tøft å jobbe med Tundra. Hun er en energipakke som alltid vil på jakt og som etter hvert har blitt en utmerket viltfinner, sier Hans Ole.

Jeg var spent på å se hvordan hun jaktet, sammenlignet med de mer utbredte stående fuglehundrasene. Tundra gikk åpenbart trangere og med lavere intensitet, enn setterne jeg har sett i aksjon. Men ifølge Hans Ole hadde hun ikke kommet ordentlig i gang.  

– Våre hunder jakter med mindre utslag i søket enn de britiske rasene. De har vanligvis utslag opp til 300 meter på fjellet, og revierer slik at de ofte kommer innom oss. I skogen er arbeidsområdet fra nært og opp til 150-200 meter, og de er sjelden ute av syne i mer enn ett minutt, forklarer Hans Ole. 

Stand

I lia framfor oss hørte vi plutselig noen fjellryper som rapte de velkjente strofene; grrr-app, grrr-app. Fjellrypene trykker generelt dårlig for hunden, sammenlignet med lirypene. Men enkelte dager, gjerne dager med sol og lite vind, kan de være medgjørlige. Mens vi stod der og lyttet, pep det i GPS-en. Tundra hadde tatt stand, 120 meter foran oss. 

Vi så det oransje dekkenet hennes. Da vi var 70 meter fra standen, lettet et par fjellryper framfor Tundra og fløy opp i fjellsiden. Hans Ole ga en tydelig og bestemt sitt-kommando, og Tundra lystret umiddelbart. 

Er denne rasen lettere å dressere enn andre fuglehundraser?
– Nei, de er nok ikke det. Men en fordel med denne rasen er at de er lett å holde kontakt med, og de løper seg ikke i senk i løpet av en jaktdag. Gammelhunden vår kunne vi jakte med ei hel uke uten problemer. Kleiner münsterländeren er først og fremst en skogsfuglhund. 

Hans Ole og Anita har stilt hundene sine mest på skogsfuglprøver, og det er der de har gjort det best. Frøya vant blant annet Trøndercupen i 2020, en skogsfuglcup som omfatter alle skogsfuglprøvene i Midt-Norge. Det var første gangen en münsterländer vant denne cupen, og året etter ble hun nummer to. 

– Jeg kunne ønsket meg at flere flinke fuglehundfolk som er ivrige på jaktprøver hadde valgt en münsterländer. Da ville flere fått øynene opp for rasens kvaliteter. I konkurransesammenheng er det ikke naturlig å velge denne rasen. Det betyr ikke at münsterländeren finner mindre fugl, men det er vanskelig å konkurrere mot hunder som løper raskere, søker større og er mer effektive, legger Hans Ole til.  

KLEINER MÜNSTERLÄNDER: Økt interesse for rasen

Utfordring på jaktprøver

Skal du hevde deg på jaktprøver, spesielt på høyfjellet, er det lett å forstå at dette er en utfordring. Men Hans Ole mener det er mulig å få hunden til å bli mer selvstendig og effektiv i søket ved målrettet trening.   

– På Tundra brukte jeg en hel dag på stoppe henne når hun ville inn til meg å «stemple» mellom søkene. Det er unødvendig at hun kommer helt opp i føttene mine. Derfor begynte jeg å stoppe henne på avstand. Først på 20 meter, før jeg sendte henne ut i videre søk. Deretter økte jeg avstanden gradvis. Jeg bruker hendene til å signalisere at hun skal fortsette søket og i hvilken retning jeg vil at hun skal søke. 

Etter at Tundra var i kontakt med fjellrypene våknet hun skikkelig. Intensiteten steg med mange hakk, med utslag opp til 300 meter. Hun avsøkte terrenget effektivt og krysset foran oss, og gikk mot vinden. Da Tundra nærmet seg et større bjørkekjerr sank tempoet. Hun gikk rolig og med lav kropp, før hun brått stivnet til. 

Hans Ole la fra seg skistavene og gikk inn på standen fra siden. Anita og jeg stod i bakgrunnen og fulgte spent med. Da han nærmet seg og skulle til å gi reis-kommando, lettet ei sky og «lett» fjellrype. Tundra beholdt roen og det var ingen vill ettergang, slik jeg er vant til med min egen gordonsetter.

– Bra Tundra! Fjellrypene sitter lavt i dag. Vi får vel gå lavere i terrenget på tur tilbake, sa Hans Ole. 

Anita og jeg nikket, og vi skled rolig nedover de snøkledde rypeliene. Ifølge ekteparet mot et område de bruker å finne bra med fugl. Hundre meter nedenfor oss gikk Tundra inn i nok en stand. Hun stod helt urørlig. Hundenesen pekte mot ei klynge med høyreiste fjellbjørker.   

Siste sjanse

Hans Ole ladet hagla og gikk målbevisst ned mot Tundra. Jeg fulgte hakk i hæl med fotoapparatet, ladet med en skuddtakt på 20 bilder i sekundet. Jeg oppdaget ei kremhvit lirype som satt like ved en bjørkestamme, 30 meter foran Tundra. Se der, sa jeg til Hans Ole og pekte. Ja, jeg ser den, svarte han.

Steggen var urolig og hadde åpenbart full kontroll på oss. Du får skyte den, så vi får et fangstbilde, sa jeg.  Hans Ole nikket, og gikk sakte nedover mot lirypesteggen. Med hagla klar i hendene. Steggen ante at det var fare på ferde. Den sprang unna og lettet fra bakken. Haglesmellen brøt den spente stemningen, og Tundra tok løs. Sitt! ropte Hans Ole bestemt.

Tundra satte seg, og både to og firebeinte kunne slukøret se at de hvite vingene fløy ned i terrenget. Sola var i ferd med å gå ned bak Storfjellet, da Frøya fikk prøve seg. Da vi snakket om å gi oss, tok Frøya stand. Tundra sekunderte like bak. Dette blir siste sjanse, sa Hans Ole og gikk mot hundene. 

Fuglen lettet før han rakk å gi reiskommando. Rypesteggen skratet og forsvant i horisonten. Hans Ole koblet hundene, og vi satte kursen tilbake til hytta. Jeg takket for en spennende og interessant dag på rypejakt i deres jakteldorado. Det at vi endte opp uten fangst, kan ikke Tundra og Frøya klandres for. 

Les også

The Boss - fra valp til norgesmester

JEGER ble med vorsteheren The Boss på skogsfugljakt i Ogndal. På jaktturen fikk vår reporter et innblikk i hvordan Rune Fossum får frem så gode fuglehunder.

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.