Jaktcocker - Den lille jegeren med det store hjertet

En av flere jaktspaniels

Jaktcockeren er først og fremst en støtende fuglehund, men siden de er så apportvillige kan de være gode alternativer også for dem som ønsker en apporterende hund, med noe ekstra. En jaktretriever vil kanskje være enda bedre og enklere å få til som apporterende hund, men en jaktspaniel tilbyr noe ekstra. 

De fleste vil nok vurdere jaktcockeren til skogsfugljakta: En jakthund som søker nær deg, ikke stikker av og tar stand utenfor synshold, men som støter opp fugler som trykker så hardt at du selv ville gått forbi dem. Med på kjøpet får du en knakende god apportør på land og vann, og ikke minst er den et skikkelig sjarmtroll. 

Det de fleste kjenner til som en cocker spaniel er en helt annen variant enn en jaktcocker. Jaktcockeren er utelukkende avlet på jaktegenskaper, ikke utseende. Den ser annerledes ut, den har et annet gemytt, og ikke minst andre egenskaper enn en “utstillingscocker”.

I Sverige blir ofte begrepet jaktspaniel brukt, som inkluderer rasene jaktcocker, jaktspringer og jaktavlede varianter: clumber spaniel, welsh springer spaniel og field spaniel.

Jaktcockeren finnes i et bredt spekter av farger og fargekombinasjoner. Den har mindre pels enn en vanlig cocker spaniel, ørene er kortere og er festet høyere opp på hodet, de er smalere over nesen, og de er også slankere bygget og mer atletiske. Størrelsen varierer fra 9 til 15 kilo. Jaktcockeren beskrives gjerne som sosial og sjarmerende lojal hund med masse intelligens. Et skikkelig arbeidsjern som også kan være litt sta og “full av faen”. Masse vinnende personlighet i en hendig liten størrelse.

JAKTCOCKER: Er en egen variant av cocker spaniel som utelukkende avles på jaktegenskaper. (Foto: Therese N. Andersen)

Jobber “under bøssen”

Jaktcockeren er en kvikk hund som er på alerten og kjapp til å reagere på ting. Den har mye energi. Det er en veldig glad rase som har en stor iboende “will to please”, noe som gjør den lett å dressere. Den er ikke fullt så fornøyd med å sitte stille og vente på en apportjobb under duejakt eller andejakt som for eksempel en retriever vil være. Jaktcockeren trives best når jakta foregår i bevegelse. 

Norge er ikke et viltrikt land. Jaktformen med en støtende hund som jobber under bøssen er ikke like effektiv her som i andre land som England, Danmark og Sør-Sverige, og det er nok en av årsakene til at jakt med støtende hund er mindre populært her. I Norge er det de stående fuglehundene som dominerer, hundene skal søke bredt ut og dekke mye vidde. Støtende hund blir litt for de spesielt interesserte.

På vei opp

Til sammenligning ble det i 2022 registrert 251 gordon settere i The Royal Kennel Club (hele UK), mens det ble registrert over 30.000 cocker spanieler. Vær obs på at disse tallene dog gjelder for både jakt- og show-varianten. For i UK har de sin egen jaktvariant også av gordon setteren. Sammenligner du tallene med de norske er jaktcockeren en liten rase, mens de aller fleste av de 485 gordonsetterne registrert i 2022 er jakthunder. 

Jaktcockeren er i vekst i Norge, og det har kommet til flere oppdrettere som har hatt kull de siste årene. 

– Det har eksplodert de siste årene. Jaktcockeren har fått et godt rykte fordi rasen har hatt en god helse. De skal være friske, energiske og glade, sier Anine Imset, som driver oppdrett under navnet Bannockfield i Enebakk sammen med mannen Tore. 

SJARMTROLL: Sjarmerende, kvikk, sta og lettlært. Det er noen av adjektivene som trekkes frem når folk beskriver sin jaktcocker. (Foto: Therese N. Andersen)

Hektet på jaktcocker

Anine og Tore Imset hentet sin første jaktcocker i Skottland i 2005. Da fantes det bare fire-fem jaktcockere her i landet. Siden da har det gått i jaktcockere. For øyeblikket har de totalt åtte, Anine har tre og Tore har fem. De har nylig hatt sitt 21. valpekull med jaktcockere. 

– Tidligere prøvde vi å trene opp vanlig utstillingsspaniel til jakt. Det fikk vi ikke til, de manglet for mye, men vi fikk dem til å bli gode ettersøkshunder. På den tiden visste vi ikke at det var noe som het jaktcocker. Da vi oppdaget working cocker spaniel som rase bestemte vi oss for at det skulle bli vår neste hund. 

Hva skiller jaktcockeren fra en vanlig cockerspaniel?

–  Alt. Det er omtrent to forskjellige raser. De to rasevariantene har vært avlet separat siden The Royal Kennel Club ble startet i 1873. Det er to forskjellige populasjoner som har fått utvikle seg over veldig mange generasjoner. Jaktcockeren er avlet for å bli brukt. De trenger å bli brukt til det de er avlet for, og det er å jakte. Blir de ikke brukt, så kan de bli frustrerte og urolige og lite trivelige. 

– I raser som er delt i to varianter, slik som cocker spaniel, er jaktvarianten utelukkende avlet på bruksegenskaper. Her har det ikke vært noen kompromisser i avlen, slik det er nødt til å bli i raser hvor både jakt og utstilling blir kombinert i samme rase. Hvordan hunden ser ut har ikke vært relevant i avlen av jaktvarianten av cockeren. 

Jaktcocker vs stående fuglehund

Mens de stående fuglehundene, treskjellerne og andre jakthundraser skal vise en god del selvstendighet, og finne ut av ting selv, må en jaktspaniel trenes i alle fasene av jakten. 

– Jaktcockeren skal jobbe for og sammen med jegeren både før og etter skuddet. Den skal gjøre mye som ikke er naturlig for den som jakthund. Den skal jobbe innenfor haglehold, ha ro i oppflukt, og søke og hente felt vilt.

– Det tar mye lenger tid å lære opp en jaktcocker enn en setter. Jaktcockeren er vanligvis klar for å være med på sin første jakt rundt toårsalderen. En stående fuglehund kan være med på jakt mye tidligere. Den viktigste grunnen til at det tar tid er at jaktcockeren skal lære seg å jakte for deg hele tiden, den skal aldri jakte for seg selv. Det skal mange repetisjoner til for at dette sitter i ryggmargen. Den skal også klare så mye forskjellig.

Om du blir avskrekket av alt en jaktcocker må trenes opp i før den er jaktmoden, så vil det kanskje dempes noe når du hører hvor lettrent den er. 

– Den er ekstremt lettrent! Jaktcockeren vil veldig gjerne jobbe. Trener du den riktig vil den veldig gjerne jobbe for deg slik at du blir glad og roser den. Treningen må også varieres slik at hunden synes det er gøy. Den lærer fort og blir fort klar for å gå videre. Jaktcockeren må stadig få litt vanskeligere oppgaver for at den skal synes det er moro, sier Anine. Hun og mannen Tore holder mange kurs og treningssamlinger for jakthunder. Som instruktør er Anine også tilknyttet Jakt- og Fiskesenteret på Flå.

Jakt med en cocker

I Norge er jaktcockeren først og fremst en fuglehund, men den brukes like gjerne på kanin og hare i mer viltrike områder. Den skal jobbe innenfor skyteavstand for en hagle; i praksis skal jaktcockeren jobbe opptil 20 meter foran og tilside for jegeren. 

I søket jobber jaktcockeren i sikk-sakk foran og tilside for hundeføreren mens de sammen forflytter seg fremover i terrenget. I motsetning til en stående fuglehund som tar stand, vil spanielen vise kontakt med fugl med en mer og mer ivrig logring med halen og større engasjement. Når hunden støter fuglen på vingene eller kanin på beina, skal den bli stille på plass, slik at jegeren kan løsne et trygt skudd. 

Etter skuddet skal jaktcockeren apportere felt vilt og bringe det til jegeren. Her imponerer den lille krabaten med å hente store fugler med stor iver, også i vann. 

Der springer spanielen kjennetegnes ved et metodisk sikk-sakk søk, omtrent som en vindusvisker, kan cockeren sitt søk oppleves som vimsete. Men det er ikke det. Den jobber målbevisst, nært bakken, men snirkler og snor seg mer enn sin nære slektning. Søket gjør at den anses som perfekt til kaninjakt og til jakt på fugl som trykker hardt, for eksempel rugde.  

RUGDEEKSPERTEN: På rugdejakt med jaktcocker

En støtende fuglehund

– Cockeren er først og fremst en hund for en støkkjeger som vil jakte med en støtende hund. 

– For en støkkjeger som er vant til ikke å ha hund så vil en jaktcocker få opp mer vilt. Kommer du på et helt kull kan du få flere sjanser til skudd enn med en stående hund. Da kan du la hunden støkke opp en og en fugl, mens en stående fuglehund kanskje går etter og får hele kullet på vingene med en gang. 

Hva med en tiur som løper unna på bakken? Hvordan vil en cocker håndtere den?

– En fordel med å jakte med jaktcocker er at den ved sitt raske og intense søk skaper et så stort trykk i terrenget at  viltet vanligvis velger å trykke i stedet for å ta til beins. Jaktcockeren skal aldri forfølge spor utover haglehold, men den vil signalisere til jegeren at her er det vittring. Hunden skal ikke på egen hånd dra etter tiuren slik at jegeren må løpe etter hunden. I slike tilfeller skal hund og fører sammen jakte opp fuglen.

Et viktig argument for å bruke hund på jakt er at du får med deg påskutt fugl med hjem. For støkkjegeren vil en jaktcocker også kunne fungere som en ettersøkshund etter skadet fugl. Den vil finne igjen de du kanskje ikke finner selv. I tillegg går du ikke forbi fugl. Jaktcockeren vil få de hardt trykkende fuglene på vingene, de du ellers kanskje ville gått forbi.

– For en som er vant til å jakte med stående fuglehund vil det være en helt annen jaktform å gå med en jaktcocker. Du vil se hunden din hele tiden. Du ser om det er helt tomt, eller om det er noe vittring. Jaktopplevelsen forsterkes for meg ved at jeg går med en hund som jakter sammen med meg hele tiden, den følelsen får du ikke når du jakter med en stående hund. Den jakter jo for seg selv helt til den tar stand. 

APPORTØR: En egenskap som ofte trekkes frem hos jaktcockeren er iveren og viljen etter å apportere vilt som tilsynelatende ser alt for stort ut for den lille hunden. (Foto: Therese N. Andersen)

Jaktcocker, jaktspringer eller retriever?

– Springeren er litt større og tyngre. Den passer for litt andre typer terreng og bakkevegetasjon. Cockeren løper ofte under og imellom den vegetasjonen som springeren løper over. Ellers skal de jo gjøre de samme arbeidsoppgavene, men jeg vil påstå at cockeren er den beste viltfinneren, sier Anine Imset. 

En jaktlabrador eller jaktgolden er først og fremst en apporterende hund, uten det samme arbeidet før skuddet.

– Det preger mentaliteten til en labrador/retriever. Hos en cocker skal alt gå veldig fort. Det er enklere å trene en jaktlabrador. Den er heller ikke så krevende på at det skal skje noe hele tiden, sier Anine som forøvrig er en erfaren hundeinstruktør og ikke minst en av forfatterne av boken “Dressur av jakthunder” som er utgitt av NJFF. 

I likhet med labradorene og retrieverne er også jaktcockerne glad i vann og bad. De liker å svømme, og om de ikke er like tålmodige og fullt så gode på apportering, så fungerer de bra også til det. 

Andre bruksområder

Jaktcockeren er ekstremt lærevillig og førerfokusert. Disse egenskapene gjør at den er lettdressert, både som jakthund, men det gjør den også egnet til andre aktitiveter. 

De er populære til hundesport sånn som agility, lydighet og rallylydighet. 

Du finner dem også som tjenestehunder i politiet og tollvesenet, der kommer kombinasjonen av god luktesans og dresserbarhet også til sin rett. 

Les også

– Har levert mange valper som tjenestehunder

Texaneren Lawson Vallery, eller Val som han kalles blant venner, kom til Norge i 1975 for å jobbe på Nordsjøen. Den erfarne jegeren drev med oppdrett av dachs i flere år før han rettet blikket mot jaktcockeren. 

I hverdagen

Jaktcockeren er en rase som har et visst behov for å få ut litt energi i løpet av dagen. Mental stimuli slik som lydighetstrening eller apportrening er bra, men også fysisk trening i form av å gå eller springe på tur. De kan bli destruktive om de får for lite stimuli.

Den er mer leken enn kosete, og kan oppleves klengete. Den er jo aldri langt fra hundefører ute på jakt, og slik er den hjemme også. Den trives best i samme rom som deg, og vil gjerne følge etter deg overalt slik at du ikke havner for langt unna. På grunn av dette kan den utvikle separasjonsangst dersom den ikke trenes til å være alene, og det er ikke den mest ideelle hundegårdshunden akkurat. 

– Hvis jeg reiser meg opp fra sofaen, da reiser mine tre seg opp. Mens Tore sine blir liggende. Om Tore reiser seg opp, da reiser hans fem seg opp. 

Historikk

Spanielene antas å være av de eldste fuglehundene. De kan ha blitt innført til de britiske øyer så tidlig som 900 f.kr. av under den keltiske folkevandringen. Navnet spaniel kommer av et gammelt fransk ord for “spansk hund”. Tidlig spesialiserte de hundene mot typene “springing” og “setting” for henholdsvis å støte ut fugl av tette snar og vegetasjon og det å peke på fugl som kunne fanges med et nett. 

Etter som kruttvåpnene gjorde sitt inntog skjøt også utviklingen av spanielene fart utover 1600-tallet. Da ble de skilt ut etter typene “cocking” og “springing”. Cockerene var mindre og lettere og kunne ta seg inn i tettere vegetasjon for å støte ut fugl og kaniner. 

Med tiden utviklet cockeren seg til en egen rase, en liten, kjapp og energisk hund for å støte opp og apportere vilt. 

Kjente sykdommer

Jaktcockeren har vært forskånet for en del av de helseproblemene som har dukket opp hos utstillingscockeren. Fokuset på funksjon fremfor utseende i avlen er gjerne det som blir trukket frem som forklaringen på det. At overdreven eksteriøravl kan føre til forskjellige helseproblemer hos hunder har etterhvert blitt allment kjent. Stort sett er jaktcockeren en frisk rase.

Hvem passer rasen for?

For at du og jaktcockeren din skal trives sammen bør du nok være mer opptatt av hundetrening enn de fleste andre. Du må like lydighetstrening og belønningssystemer og være interessert i hvordan mekanismene for innlæring fungerer hos en hund. Du må også være klar for å bruke enda mer tid på å trene hunden enn du ville måtte gjøre med en stående fuglehund. Jaktcockeren vil nok være glad i deg uansett, men den må få brukt hodet og bli litt sliten hver dag for at den skal trives, og som vi har vært inne på tidligere. Den vil helst være sammen med deg hele tiden. 

Les også

Fra hundesport til jeger med jaktcocker

Interessen for jaktcocker har ført Grete Bauer fra interesse for hundesport til å bli en ekte jeger. I år skjøt hun sin første fugl og nå håper hun å få skutt sin første fasan for egen hund. 

En rase for ulvesonen

Siden jaktcockeren jobber så nært hundeføreren går det fint å jakte i ulveterreng uten at det er stor fare for hunden. Nærskogen til Tore og Anine Imset er Østmarka, og i motsetning til en del andre hundeeiere har ikke de sluttet bruke området til jakt. 

–  Vi merket på hunden én gang at det nok var ulv i området. Men hundene våre er tett på oss, vi er bevæpnet, så vi føler oss trygge. Vi møter andre jegere på tur innimellom som sier de har sluttet å jakte Østmarka, og å ha hundene løs her fordi de er redde for ulven, det er litt trist.

Nettopp dette med ulveproblematikken tror hun er en av årsakene til at rasen blir oppdaget av flere. Det oppleves tryggere å ha jakthunden innenfor skyteavstand om en skulle treffe på ulv i skogen.

LES OGSÅ: Fra hundesport til jeger med jaktcocker

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.