Lettdressert og stødig vorsteh med nese for apport

Nybakt jaktchampion

Ole Christian er en erfaren fuglejeger. Strihårsvorsteheren Pablo er hans første egne jaktprøvehund. Nylig oppfylte han også alle kriterier for å smykke seg med tittelen norsk jaktchampion. 

– Hvordan har veien til norsk jaktchampion vært?

– Det er først og fremst veldig stas at vi har fått det til. I tillegg til å være norsk jaktchampion er han også kombinert champion. Etter å ha oppnådd den høythengende premien 1. AK fullkombinert skog, fikk han inngang til jaktchampionatet. I tillegg har han sanket championatpoeng gjennom ulike jaktprøvepremier og apportprøver. Han har blant annet oppnådd 1. VK med CK høyfjell, 1. VK lavland og 2. VK høyfjell, i tillegg til fem av fem mulige 1. AK apportpremier, sier Ole Christian.   

Vorstehmiljøet er et lite miljø og det er ikke mange strihårede vorsteh som gjør det bra på prøver. Det er heller ikke så mange som stiller på jaktprøver. 

– Mange turfolk har vorsteher fordi det er en så allsidig rase. De bruker hundene som trekkhunder, sporhunder og til kløv. Det er en populær rase. En herlig rase spør du meg, legger hundeeieren til. 

Den strihårede vorsteheren som var på 70- og 80- tallet hadde et tøffere i gemytt enn i dag. De hadde et nokså dårlig rykte. Men det har endret seg, ifølge Ole Christian.  

– I dag er vorstehere roligere og har et mykere gemytt. Dette gjelder rasen generelt og ikke bare min hund.

Årets første i sekken

Høstlufta er klar og kjølig. Frostrøyken ligger fremdeles over det idylliske fjellvannet vi passerer. Vi starter jaktdagen rolig. Varmer opp både hunder og morgentrøtte jegere. Høstens taksering har gitt varierende resultat. Tilbakemeldingene er at det er langt mellom rypekullene, og det tar ikke lang tid før vi forstår at det vil bli mange skritt mellom hver skuddsjanse på årets første jaktdag. 

Pablo gjøres klar til slipp. Den store og majestetiske hunden legger ut i stort tempo oppover fjellsida. Tydelig i god form. Etter et iherdig og langt søk, løfter han på nesa og beveger seg målbevisst oppover. Før han senker tempoet, og brått står stille. Ole Christian følger på, mens vi blir stående i ro og kikke oppover, med gordonsetteren vår Balto i bånd. 

En enslig rype letter rett etter at Pablo får reiskommando. Ole Christian er kjapp på avtrekkeren, og lirypa klapper sammen. Årets første havner i rypenettingen. Det blir med den ene på ei stund. Med jaktsekken pakket for en lang jaktdag er kontrasten stor til de korte og intense slippene på jaktprøvene. 

– Hvordan trener du til jaktprøver?

– Jeg trener intensive slipp, og er bevisst på treningen. Skal jeg stille på høyfjell, springer jeg gjerne opp på et fjell her på Snåsa. Der det er stort og åpent, og jeg vet at det er fugl. Der får Pablo et femten minutters slipp. I løpet av det kvarteret finner vi som regel fugl. Får vi en god fuglesituasjon, med ro i oppflukt og apport, sier vi oss fornøyde og går ned igjen. 

– Er dette måten du trener på til daglig også?

– I alle fall før vi skal på en jaktprøve. I prøvesesong tror jeg det må være fart og intensitet. Kanskje får du bare et kvarters slipp. Da kan ikke hunden være innstilt på at den skal ut og jakte i fem timer. Det er spissing mot sesong. Du må tenke litt som en idrettsutøver. Gjøre litt som den situasjonen han skal prestere i. Kort tid med fart og intensitet. 

– Jeg tror at du må være enda mer bevisst med en strihåret vorsteh. De er smarte. Slik vi holdt på da vi var yngre, jaktet 10-12 timer i strekk og hunden var ute i søk like lenge, får du ingen jaktprøvehund av. Da går de sakte, og sparer på kreftene. Vi må trene på det vi skal konkurrere på, sier Ole Christian. 

Dobbel dublé

Den utålmodige gordonsetteren vår, Balto får prøve seg. Han søker godt, men han finner ingen ryper på slipptida si. Pablo får en ny sjanse. Vi runder fjellet og beveger oss mot et spennende skar med rypekjerr og korte granlegger. En typisk rypebiotop. Vorsteheren stopper opp. Står støtt. Er helt rolig. Christer og Ole Christian gjør seg klare og lader hagla. Pablo viser retning – får beskjed om å reise fuglene, og et stort lirypekull letter presist foran ham. Fire haglesmeller runger gjennom dalen.

– Dublé på begge to, roper Christer fornøyd til Ole Christian. 

– Herlig, svarer Ole Christian, mens han roser sin firbeinte venn. 

Pablo apporterer ivrig og effektivt alle fire rypene. Etter fem fulltreffere så langt, venter en god lunsjpause i høstsola. De firbeinte får en liten snack, og Pablo legger seg i gresset ved siden av Ole Christian. Han roer seg fort. Det er tydelig at den nybakte jaktchampionen har god kontakt med eieren sin. 

– Jeg har med meg Pablo i bilen hver dag jeg har veterinærvakt. Han er sammen med meg hele dagen, og den eneste gangen han lager lyd er når han må gjøre fra seg. Da vi fikk ham, hadde vi en omplasseringshund. En pointer, som aldri bjeffet. Vi fikk nok mye gratis av at vi hadde en annen hund fra før, som ikke laget lyd, forteller Ole Christian.

– Hva er det du setter mest pris på hos Pablo på jakt?

– Han er alltid til å stole på, lettdressert og allsidig. Nå er han sju år gammel, og i sin beste alder. Det er veldig artig. Du kjenner hunden så godt, stoler på ham. Han gikk litt for smått i starten, og jeg tror det har vært lurt å være tålmodig med ham. Gi ham flere sjanser. Han er en sånn type hund, som mange hadde tenkt det ikke kom til å bli noe av. Formatet var ikke noe særlig som unghund. Han gikk litt smått og det så ikke så lovende ut. 

– Siden da har jaktlysta bare økt og økt. Det har blitt verre og verre etter hvert som han har fått erfaring. Han har fått selvtillit, og nå går han mer enn stort nok til tider. Det er en balansegang, slik at han ikke blir for egenrådig og må styres mer av meg, sier Ole Christian. 

Lystapportør

Årets første rypejaktdag er på hell. Høstlufta blir kjøligere, og det er på tide å sette kursen mot hytta. Vi går langs fjellsida. Nedenfor oss er det myrterreng. Foran oss fine rypekjerr, men fuglene uteblir. 

Tempoet går ned i takt med motet som synker. Plutselig kommer en stolt fuglehund tilbake. Med ei fin lirype under barten. Ei rype ingen av oss har skutt, men som han har funnet på egen hånd. 

– Typisk ham, utbryter Ole Christian og smiler. 

At Pablo er god til å finne og apportere rype, har Ole Christian mange eksempler på. 

– Jeg husker spesielt da jeg var hos broren ved jaktstart på Andøya. Vi var der ei ukes tid og jaktet. Pablo kom tilbake med fem ryper vi ikke hadde skutt på i løpet av den uka. Han hadde funnet dem i kjerrene. Kjekt med en hund som er glad i å apportere. Spesielt på skogen er det en veldig kjekk egenskap, legger Ole Christian til. 

Fornøyde kan vi pakke en ekstra rype i sekken. Apport er uten tvil en av Pablos spesialiteter. En egenskap som gjerne er spesielt god hos vorsteh.

– De elsker å apportere. Mange vorstehvalper går rundt, og bærer på ting. De syns det er artig. Det har Pablo også i seg. Den første høsten hans, hadde jeg ham med på jakt. Han var bare fem måneder gammel. Vi skjøt en god del fugl og han fikk hente alle rypene vi skjøt. Han kom og hentet dem, og bar dem så fint og forsiktig i bittet. Det er rett og slett en nedarvet egenskap. Jeg har ikke gjort noe spesielt for å få det til. Han oppfatter det som lek, sier Ole Christian.

Fra valp til trygg jakthund

Den dyktige hundeeieren forteller om hvordan han introduserte Pablo for jakt. At han var med, men gikk kontrollert inn i situasjonene. Vi er nysgjerrige på hva Ole Christian tenker om hvordan han mener du lykkes fra valpestadiet til jakthund. 

– Jeg mener at du hele tiden må være føre var. Det er alltid noe å jobbe med. Selv om Pablo er sju år nå, er det fortsatt ting som ikke er helt bra. Eller kanskje det var bra for en måned siden, men må repeteres. Det er alltid noe han kan bli bedre på. 

– Har du fått et problem med ettergang eller jaging, tror jeg det er viktig å passe på at det ikke skjer igjen. Unngå at det setter seg. Prøve å være føre var. Har du fått et problem på fjellet, er det mange som tenker at de skal på opp på fjellet og trene mer. Da tror jeg det heller er lurt å trene mer hjemme. Å lage situasjoner som ligner. Trene dressur. Det hjelper ikke å slippe hunden igjen og igjen. Det er lett å tro at det vil hjelpe, men det gjelder nok bare for løshunder som harehunder og elghunder. Med fuglehund er det noe annet. Det er krevende å få til en god fuglehund, legger Ole Christian til. 

Pablo forsvinner sjelden ut av synet, samtidig som han går stort nok til å få med seg det jaktbare terrenget. Han er behagelig å jakte med, sikker og stødig. 

– Han har få blindstander. Det er relativt lett å lese ham. Han kan stå tomt, men det er sjeldent. Han er generelt stabil og rolig i fugl. Men rolig i fugl på en VK-prøve er ekstremt strengt, sier Ole Christian. 

– Hvordan er Pablo på høyfjell kontra skogsfugl?

– Der syns jeg han er fin. Han tilpasser seg biotopen. Er det skog, tilpasser han søket sitt til skog og skal hele tiden være i kontakt med meg. Jeg gikk i skogen for noen dager siden, og da hadde han god kontakt med meg hele tiden. Men jeg ble samtidig litt usikker om det var bra nok for jaktprøve på høyfjellet. Men han er veldig flink til å tilpasse seg. Slipper jeg ham på høyfjellet går han rett ut, og jeg ser at han skiller mellom de ulike terrengene, sier Ole Christian. 

De gode linjene videreføres

Vel tilbake på hytta etter endt jaktdag, legges planen for neste dag. Fortsatt på høyfjellet, men forhåpentligvis til et terreng hvor det er tettere med fugl. En ny dag med Pablo i førersetet. Djerv, klok og stødig. Framtiden for Pablo ser lys ut. Han har flere gode år igjen, i tillegg har han flere lovende etterkommere etter seg. 

– Pablo er far til fire kull. Det ene kullet i Norge har gjort det utrolig bra. Ni av 13 er jaktpremiert. I det ene kullet i Sverige er 8 av 10 jaktpremiert. Det viser at de er ganske enkle å få til og har kommet til gode hjem. De gode linjene føres videre. Lettdresserte, gjør at sjansen for å gjøre feil blir mindre, avslutter Ole Christian etter en fin jaktstart i Snåsafjella.  

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

Strihåret vorsteh – en hardfør og allsidig fuglehund

Fuglejakt, ettersøk, apport og støtende etter hjortevilt – det er sjeldent en vorsteh sier nei til varierte oppgaver.

Strihåret vorsteh – mer enn bare en fuglehund

Vorstehhund-linjene her til lands er litt splittet i to. Det er hunder som er spisset mot fuglehundsporten og de som fortsatt vil ha en fullbrukshund slik vorsteheren brukes i rasens hjemland.

The Boss - fra valp til norgesmester

JEGER ble med vorsteheren The Boss på skogsfugljakt i Ogndal. På jaktturen fikk vår reporter et innblikk i hvordan Rune Fossum får frem så gode fuglehunder.

Med vorsteh etter vanskelig skogsfugl

Tiur, røy, orrhane, orrhøne og liryper – det meste var på vingene under denne turen et sted langt inn i de dype skogene i Trøndelag, men ble utfordringen for stor til å lykkes med fugl i sekken?

Rypejakt i jaktfalkens rike

I oktober drar vi på rypejakt med stående fuglehunder i Norges beste rypekommune, til Lierne nord i Trøndelag. Det er et område både rypejegeren og rypefalken trives i – med god grunn!