The Boss - fra valp til norgesmester

LES OGSÅ: The Boss vant NM vinter 2022

Årets jakthund

Vel framme i Ogndal byr Rune meg på en kopp kaffe. Veggen og skapet i stua er fylt med rikelige mengder jaktprøvepremier. I 2016 ble den strihårete vorsteheren Speldraget’s Golddigger kåret til Årets jakthund, og i fjor gjentok sønnen Boss bragden. Ifølge Rune er det kanskje den gjeveste prisen av dem alle. 

Vi kan trygt si at det har gått på skinner for den doble individuelle norgesmesteren de siste årene. Men det har det ikke alltid gjort. 

– Jeg kjøpte min aller første strihårete vorsteher i 1991, men det var først da jeg kjøpte meg min andre vorsteher at jeg begynte å stille på jaktprøver. Det var en helbrun hannhund som var rape gal. Han var ikke slik til å begynne med, men jeg var for dårlig til å dressere den. Jeg ville at den skulle finne ut av ting litt av seg selv, da den ikke hadde det jaktmessige helt inne. Da den var to og et halvt år våknet den plutselig, men da var jeg allerede på hælene med dressuren. Den fikk jeg aldri rolig i fugl, sier Rune. 

Til tross for dette klarte han å få noen premier på den i unghundklassen, men det var bare flaks ifølge ham selv.

– Jeg stilte den på skogsfuglprøve, og da fikk den seg et fuglearbeid i en trang bekkedal. I det orrfuglen lettet og jeg skulle springe etter hunden, havnet den på ryggen i bekken. Derfor sprang den ikke etter og jeg fikk godkjent fuglearbeid med reis. Det var bare flaks, sier han og ler godt. 

Den viktige oppdragelsen

Hva var det viktigste du lærte etter å ha hatt dine to første fuglehunder?

– Etter at jeg hadde den gærningen, bestemte jeg meg for at hundene mine skulle være lydige. Jeg ønsket aldri å komme i en slik situasjon en gang til. Derfor er det viktig med oppdragelse fra dag én. Den daglige kontakten med hunden er viktig, at jeg kommer inn under huden på den. Jeg liker at hundene mine skal være ydmyke når de er sammen med meg. De skal være rolige og ikke viltre. Når jeg kommer, skal de være rolige og litt nedpå. De skal reagere når jeg prater til dem, og forstå at det er jeg som styrer showet. Hundene skal være kjempe lydige. Innkalling begynner jeg med tidlig. Hjernevasking på sitt-kommandoen begynner jeg med når valpen er rundt året.  

Nå må vi komme oss avgårde, skyter Rune inn og slurper i seg den siste kaffeskvetten. I dag eier han seks strihårete vorstehere og tre engelsksettere. Denne dagen er det vorsteherne Fight og Boss som skal være med oss på jakt. De hopper velvillige inn i hundeburet på pickupen. Vi kjører oppover mot Lustadvatnet og jaktterrenget, mens vi fortsetter praten.  

– Hvordan trener du lydighet med tanke på jaktsituasjoner. Sitt og innkalling?
– Hvor mye jeg trener er avhengig av hvordan hunden er. Jeg trener generelt mye dressur, men ikke nødvendigvis hver dag. Øktene varer opp mot en halvtime. Jeg kjører tre til fire serier med 10 til 15 sitt- eller innkallingskommandoer per serie, med en liten pause mellom hver serie. Hjernevasking med hurtighet og høyt tempo. Hunden skal være glad under slik trening. De blir utrolig lydige av slik trening. Jeg kan sette dem ned og kalle dem inn på lange avstander. Jeg bruker innkalling når hunden er i kontakt med fugl, ikke stopp kommando, forklarer Rune. 

SUKSESS MED FUGLEHUND: Fra valp til lovende unghund

Rom i fugl

Rune mener det største problemet er at de fleste stresser, er for utålmodige og kjører fuglehundene for hardt i ung alder. Det er noen hunder som tåler det, men de fleste gjør ikke det. Han mener det ofte blir for mye fugl og for mye styr i forhold til hundens modenhet. 

Rune bruker ikke dressur i det hele tatt når unghunder er i de første kontaktene med fugl. Han sier ingenting til hunden, fordi han vil at unghundene skal få mulighet til lære og erfare ting selv. 

– Du må gi unghunden rom i kontakt med fugl. La den gjerne reise fugl, men ikke ofte. Den skal være presis og la det bli en besettelse for hunden å finne fugl. Den første høsten til unghunden, så lenge hunden er i kontakt med fugl, feller jeg for den. Er det en forsiktig hund, får den mye rom. Det skal være positivt, fordi det skal være det artigste den vet om. Det er det fuglehunden er laget for. 

Han mener det er viktig å bevare de iboende egenskapene i hunden, det som skjer når hunden kommer i kontakt med fuglen første gangen, til fuglen letter. Den må få erfare hva den kan gjøre uten at fuglen letter. Det krever at eieren må tørre å la unghunden må få mulighet til å støkke og gjøre feil, slik at den får erfaring. 

– Jeg vil heller ha en hund som tyvreiser som unghund, enn en som står blindt. Det er hunden som må finne ut hvor nærme den kan gå. Du må derfor gi hunden rom til å gjøre feil og lære. Jeg vil ikke ha en hund som står når den er fem måneder, fordi da ender den ofte opp med å bli for forsiktig, sier den erfarne fuglehundmannen.

Boss i stand

Vi parkerer ved ei stor myr. I lia framfor oss er det en forlokkende fin og gammel granskog, eller tiurskog som vi jegere liker å kalle slik skog. Boss får på seg hundepeileren og sendes ut i søk. Han setter av gårde i høyt tempo over myra og inn i granskogen. Fight vil også ut å jakte, men må fint finne seg i å vente til sjefen har fått prøve seg først.  

Vi går i rolig tempo oppover lia mellom gamle grantrær. Rune følger spent med på GPS-en. 

– Jeg var her og jaktet for tre dager siden. Da tok Boss stand på to tiurer litt lenger opp i lia her, sier Rune. 

Det tar ikke lang tid før det piper i GPS-en. Rune forteller at Boss står på omtrent samme sted som de tok ut tiurene på forrige jakttur. Da vi nærmer oss standen, tar Rune av seg jaktsekken og gjør klar hagla. Jeg følger hakk i hæl, klar til å skyte med fotoapparatet. 

Rune er knapt fem meter bak Boss. Nesen peker nedover i lia. Jeg knipser et par bilder av radarparet, før Boss overraskende løser ut av standen. 

– Selv de beste kan ta en tomstand, sier jeg til Rune. 

–Ja, men Boss har en egen evne til å være best når det gjelder, svarer Rune med et glimt i øyet. 

Ingen kommando

Vi snur og fortsetter videre oppover i terrenget. Plutselig oppdager vi en tiur som kommer seilende over oss, og nedover lia. Rune sjekker håndpeileren og konstaterer at hundene ikke har vært i nærheten av den. Han lar Fight få prøve seg sammen med Boss. Vi går enda høyere i terrenget, der granskogen gradvis avløses av furuskogen. 

I påvente av at hundene skal finne fugl, tar jeg opp en utfordring mange fuglehundfolk sliter med. Tyvreis. Jeg lurer på hva han gjør hvis hunden fortsetter å tyvreise når fuglehunden er over to år? 

– Jeg gir ingen kommando, men jeg bruker stemmen og gir uttrykk for at det ikke er bra. Når den går på sier jeg ingenting, men når fuglen letter kjefter jeg litt. Løper bort til hunden og irettesetter den. Men dette gjør jeg ikke med en hund som er halvannet år, da bruker jeg som sagt kun innkalling. 

– Du tar ikke med hunden tilbake til uttaket og irettesetter den, og roer den ned, slik veldig mange andre gjør? 

– Nei, det har jeg prøvd med noen få hunder, men har sett liten effekt av det. Jeg vil ivareta djervheten, og vil ikke ha hunder som står og står på lange avstander. Du ser ofte ikke effekten av det du har gjort før året etter. På enkelte hunder kan du se at de slutter å reise. Det gjelder spesielt engelsksettere. 

Han gløtter ned på GPS-en og ser i retningen hvor hundene søker, før han fortsetter:

– Hvis du gir sitt-kommandoen hver gang hunden er i kontakt med fugl, kanskje flere hundre ganger, vil den mest sannsynlig bli treg i reisen. Det er derfor jeg ikke bruker sitt-kommandoen på unghunder i kontakt med fugl. 

Gammeltiur

Plutselig piper det i GPS-en igjen. Både Boss og Fight står i stand, 150 meter foran oss. Vi setter opp tempoet. Går gjennom granskogen og mot ei myr med glissen furuskog. Fight sekunderer, ti meter bak Boss. Nesene deres peker mot ei større furu, omgitt av småvokste granlegger. Boss snur seg og gløtter på Rune, og retter blikket tilbake i retning furua. 

Rune lader hagla og går fram mot standen. Han gir reiskommando og hundene reiser en stor gammeltiur. Den har rukket å løpe unna noen meter på bakken, før den kommer seg på vingene. Rune får kort tid på seg, men rekker å kaste opp hagla og avfyre et skudd etter «gamlefar». Den flyr uberørt videre, og slipper unna med skrekken. 

Rune snur seg mot meg.

– Det var nært. En skikkelig fin gammeltiur. Nå tar vi oss en bålpause, sier han og smiler. 

Kaffekjelen henges over tyribålet og et par brødskiver med ost grilles over glørne. Boss og Fight krøller seg sammen i lyngen, mens vi varmer oss på bålet og nyter en kopp bålkaffe. Jeg lurer på hva de fleste som tar kontakt med ham, søker råd om. 

– Ofte handler det om hvordan man skal håndtere hunden i kontakt med fugl. At hunden ikke tar stand, eller at de ikke klarer å håndtere det som skjer etter at fuglen letter. Det er det som er gjengangerne. Hvis du ikke klarer å håndtere det som skjer etter at fuglen letter, vil hunden etter hvert slutte å ta stand. Da blir det kun støkk. Hovedproblemet er at mange av hundene er for ulydige. Det skorter på den grunnleggende oppdragelsen, sier Rune.  

For de som sliter med tyvreis og ettergang har Rune noen gode råd:    

– Den største utfordringen er at mange tror at hunden er lydigere enn den faktisk er. Jeg ville trent enda mer lydighet hjemme og i ulike miljø uten fugl. Vært veldig nøye i treningen. Hunden skal lystre umiddelbart på innkalling. Det skal ikke være noe nøling. Hunden skal komme med en gang. Det må være kravet. Jeg ville ikke gitt reiskommando til hunden, men gått 90 grader rett inn på standen. Det gjør det lettere å få kontroll på en hund som tyvreiser og jager fugl. 

Lydighet er viktig

Jeg føler meg truffet. Uten fugl i lufta er unghunden min rimelig lydig, men da rypene letter fra rypekjerret estimerer han verken innkalling eller sitt-kommandoen.  

– Er hunden på kanten til å tyvreise, sånn som din, kan jeg la den løpe etter 20 til 30 meter før jeg kaller den inn. Etter hvert vil den bli fast i stand, fordi den skjønner at den må tilbake. Denne kommandoen er mer dynamisk enn sitt-kommandoen, som er mer rå, forklarer Rune. 

– Hva gjør du hvis det heller ikke fungerer? 

–Forutsetningen for å gjøre dette er at du har kontroll på hunden, og at den lystrer innkalling. Gjør den ikke det må du trene nærmere hunden, helst i kobbel. Hvis du oppdager at hunden ikke lystrer i fjellet, må du ta et steg tilbake og trene intensivt i omtrent fjorten dager på det hunden ikke behersker. For eksempel innkalling. Alt det du gir kommando om, skal den høre etter. Men i kontakt med fugl må du bruke du kommandoene med fornuft. 

APPORTTRENING: Lær hunden apport

Vær rolig

Rune forklarer at alt handler om at det skal være rolig, men at altfor mange stresser og roper kommandoer på den aller første situasjonen. Da risikerer du å ta bort egenskapene til hunden. Han mener det ikke er noen kunst for en fuglehund å ta stand. Det som er viktig, er å bevare kvaliteten som bor i hunden. Det den gjør før fuglen letter. Denne atferden avgjør om hunden er god eller dårlig, og ikke det som skjer etter at fuglen har lettet. 

– Jeg har lagt merke til at du ikke bruker fløyte. Er det et bevisst valg? 

– Hunden kan være lydig på fløyte, men har den ikke den grunnleggende oppdragelsen hjelper det ikke. Hunden skal være opptatt av å ha kontakt med eieren. Ved å bruke stemmen har du et helt repertoar av stemmeleier og signaler. Jeg mener stemmen og kroppsspråket er viktigere og bedre verktøy, enn tekniske hjelpemidler. Fløyte er greit nok, men jeg mener at stemmen er et bedre verktøy. Derfor har jeg sluttet å bruke fløyte. 

Etter en trivelig og interessant prat ved bålet, har sola rukket å gå ned bak åsen. Vi slukker bålet og jakter oss optimistiske tilbake mot bilen. Rune slipper begge hundene ut i søk. Det tar ikke lang tid før Boss tar stand i den glisne furu- og bjørkeskogen, et par hundre meter nedenfor oss. I det vi nærmer oss, kommer Fight opp til Boss og sekunderer. 

Rype i sekken

Rune går opp bak Boss, som reiser ei enslig lirype. Den skratter ertende da den kaster seg på vingene. Boss setter seg. Rune kaster opp hagla og svinger den forbi rypa, og fyrer av. Lirypa klapper sammen i smellen og deiser i bakken. Jeg jubler begeistret i bakgrunnen, etter et perfekt fuglearbeid av Boss. 

– Apport, sier Rune til den meritterte vorsteheren. 

Boss kommer stolt tilbake med rypa. Fight vil også være med på festen og lukter ivrig på fangsten. 

– Hva er det som har gjort at Boss har blitt så god? 

– Jeg så tidlig at Boss hadde noe spesielt i seg, men skjønte det først for alvor da han var ett år gammel. Da han var unghund kom Boss bemerkelsesverdig ofte i kontakt med fugl, selv om søket ikke var all verden. I fuglearbeidene fikk han egentlig gjøre som han ville. Jeg hadde full kontroll, og det merket han. Det gjorde han trygg. Når han står i stand, ser han på meg. Så retter han blikket tilbake mot fuglen, og tilbake på meg igjen. Jeg tror han tenker: - Si i fra når jeg skal fikse biffen. Han vet hva jeg vil at han skulle gjøre, og da blir kommandoene overflødige. 

Rune legger rypa i rypenettet før han forklarer videre: 

– Den tryggheten og roen jeg har hatt i min væremåte med Boss opp gjennom årene, har vært med på å skape den hunden han er i dag. Jeg har klart å forvalte de iboende egenskapene hans. Det hadde jeg ikke klart uten mine erfaringer med alle de ulike hundene jeg har hatt opp gjennom årene, avslutter Rune. 

Det blir ingen skogsfugl i sekken denne dagen, men jeg takker Rune for en spennende og lærerik dag i skogen, og drar inspirert hjem med sekken full av nyttige tips. Nå er det opp til meg om jeg klarer å omsette tipsene jeg har fått i praksis og tilpasse dressuren til min egen fuglehund, og framtidige jakthunder. 

LES OGSÅ

Jaktcocker - Den lille jegeren med det store hjertet

I Norge havner jaktcockeren ofte i skyggen av de stående fuglehundene, men den kvikke og sjarmerende jaktspanielen får flere og flere forkjempere.

Hundetrening

Hundetrening handler både om fysisk trening og om å stimulere instinkt slik at hunden blir dyktig til å jage, finne spor, gå ettersøk eller apportere.

Fuglehund

Fuglejakt med stående fuglehund som engelsk setter, irsk setter, gordon setter, breton, vorsteher og pointer er populært på rypejakt og skogsfugljakt.