Akkurat på samme måte som med oss mennesker, er noen valper tidlig utviklet, mens andre går det litt senere med. Noen vil bare leke og viser ikke særlig tegn til jaktlig interesse før de nærmer seg året, eller enda senere. Andre er tydelig i gang med noe allerede rundt fem-seksmånedsalderen. Og det kanskje uten at de selv egentlig er bevisst eller forstår hva som skjer.

Lille Charlie på vel syv måneder er lang og hengslete av rasen kleiner münsterländer, mye armer og bein (vel egentlig labber da!), en typisk glad krabat med stor selvtillit og sterk vilje. Nå er kanskje ikke rasen av de mest populære hunderaser til jakt på rype og skogsfugl i Norge, men Frank Bratlands første hund er nettopp av denne rasen og da er det ganske vanlig å fortsette i samme spor.

Annonse

I alle fall hvis man er fornøyd med nettopp rasen og det er så absolutt Frank! 

Og vel så sterk vilje som den viltre unghunden Charlie har eieren, som har dressert rimelig så bestemt fra valpen kom i hus ganske nøyaktig sju uker gammel. Sitt og dekk er brukbart på plass, også på noe avstand. Apportbukken bæres med liv og lyst runde etter runde på plenen, avisa likeså. Innkallingen kan fremdeles være litt opp og ned, men reddes inn av «sitten».

LIFLIGE DUFTER: Selvfølgelig må hunden få undersøke sitt første bytte både lenge og vel, men ikke la den få bite i byttet.

ENDELIG TIL FJELLS

På dagen et halvt år gammel utløser husdua, som hekker i bjørketreet foran huset, plutselig en sitrende standliknende tilstand hos valpen. Med høyt hevet hode og busta rett til værs etter ryggen markerer Charlie spennende lukter. Tydeligvis en litt skummel reaksjon iblandet en smule usikkerhet. 

Men likevel et godt tegn på at noen slumrende instinkter er i ferd med å våkne! I denne viktige fasen av en unghunds liv, er det viktig med en naturlig progresjon i opplæringen. 

For å si det svært enkelt så må også en hund ”lære å krabbe før den kan lære å gå”. Det er sjelden vellykket å starte på et høyere kompetansenivå enn det alder og erfaring kan tilsi. Eksempelvis må grunndressuren være på plass før en begynner å tenke på fugletrening, hvis ikke blir det lett kaos. 

Kom, Sitt, Ja og Nei, er de fire grunnleggende kommandoene hunden bør ha inne. Og nok en gang, konsekvent dressur er veien å gå. Har hunden fått ordre om å sitte, så skal rumpa ned og det umiddelbart, om det så er på 100 meters avstand fra fører!

Alt for mange slurver her med presisjonen og er rimelig godt fornøyd, bare hunden setter seg. Sånn litt etter hvert.

Samtidig er det viktig at trening i fugl, når man kommer så langt, er mest mulig lystbetont og ikke belemret med alt for mye negative opplevelser og direkte «straff». 

All kontakt med fugl skal være mest mulig morsomt og toppen av lykke for hund og fører!

NØDVENDIG HVIL: Det er lurt å roe ned både hunder og jegere, når fuglekontaktene blir hyppige og begge blir heitere og heitere!

FULL FART

Rapporter om «brukbart til godt over middels» bra med ryper i søndre deler av Buskerud gir oss absolutt all grunn til optimisme. Nå skal det ærlig talt ikke så mye til heller etter gode 15 år med tildels svært lite rype i Eggedalsfjellet. Uansett er det like spennende hvert år om det kanskje skulle være et par-tre, kanskje fire-fem tallrike kull fjellfugler i nettopp terrenget vårt! Og det er det faktisk, under over alle under, høsten 2016.

Både Charlie og Franks gamle tispe Joyce drar iherdig i båndet når vi rusler innover mot Sølandsfjellet og lovlig terreng denne fagre septembermorningen.

-Slapp litt av da bikkjer, grumler Frank, - jeg tenker dere skal få kjørt dere uansett i løpet av dagen, han røsker litt småirritert i båndet. Uten at det hjelper noe særlig fra eller til.

Men et lite kvarter senere har vi omsider krysset en usynlig grense og er endelig herrer i eget hus, i alle fall på eget område og kan jakte på de rypene som akkurat i dag måtte befinne seg hos oss. At de samme fuglene mye trolig er hos naboene på to sider av den lange og relativt smale parsellen i morgen, ja det får være en annen skål. Men uansett viktig å huske på at det er akkurat de samme fuglene vi beskatter alle vi som jakter her.

Joyce har blitt en erfaren dame som vet å benytte både vindretning og terrengavsnitt best mulig for å finne luftbårne og liflige duftmolekyler av hønsefugl. Hun slipper seg ned til venstre, runder en liten kolle med raggete fjellgran og drar rundt et mindre myrparti mellom steinkledde tørrabber.  

Charlie har jo ingen forutsetning for egentlig å vite hva han skal lete etter, eller hvor han bør lete for å ha størst sjanse for å finne noe han egentlig ikke helt vet hva er. 

Riktig nok har han hatt sine første nølende stander på rapphøns på høstgul stubbåker borte i Sverige, men hele settingen og de massive luktinntrykkene av høstfjell er så himmelvidt annerledes.

Unghunden går naturlig nok friskt, ut i et forrykende tempo etter den gamle tispa, men hvorfor løpe hele veien rundt myra, når det er mye kortere tvers over?

EN JEGER VÅKNER: Noen unge fuglehunder trenger mange fuglekontakter før de fester stand, andre kanskje bare noen få.

FRYKTELIG MORO!

At han dermed blir løpende i medvind og derfor omtrent ikke vil få hjelp av vinden til å fange opp lukta av eventuelle fugler, har han ikke noe erfaring eller viten om. Og selvfølgelig, akkurat der og da skjer det!

Midt ute på det myrkledde partiet raser Charlie rett inn i et stort rypekull, det flakser i massevis av hvite vinger mot gråblå himmel. Ikke bare svirrer det i heftige vinger på flukt, flokken kakler og skarrer så en stakkars unghund blir totalt forvirret.

Så gjør han det mest naturlige i en slik situasjon, sparker i fra så rustrød vier og beksvart myrjord spruter, og forsøker iherdig å fange disse fristende skapningene.

Etter noen titalls meter og under til dels høylytte mishagsytringer fra en frustrert, men leende hundeeier, setter han seg rett ned på rumpa og glaner etter kullet som seiler over både første og andre blåne.

Uten å gå i for mange detaljer om enda et par - tre nokså like situasjoner, er det nok på høy tid å ta en god hvil for både to- og firbeinte. Kanskje særlig for junior som begynner å bli rimelig heit og oppkava.

Og nettopp da er det veldig viktig å roe helt ned, la en unghund få muligheten til å fordøye formiddagens mange og adrenalinsprutende opplevelser. Man kan aldri stresse seg til en god fuglehund, og som nevnt tidligere må man lese hundens utvikling og forsøke å skape progresjon i de situasjonene som måtte oppstå.

Vi kobler derfor hundene og dreier ned mot Langtjern, hvor svartkjelen må fram og snart gulper brunt munngodt. Det tar da heller ikke lenge før begge hundene slumrer hen og slapper fullstendig av.

GAMMEL OG ERFAREN: Det kan ofte være fornuftig å la en unghund ga sammen med en voksen, erfaren hund som tar stand.

DEN FØRSTE

Kanskje vi kunne slappet av en stund til, men det er så spennende for oss å komme i gang igjen også. Ettermiddagen er eslet til områdene mot Trillemarka. 

Nå skjer det merkelig rart ikke noe særlig på ganske lenge, hundene jobber jevnt og trutt, men ingen fugl å finne her ute hvor jeg virkelig hadde trua på mer fjellfugl.

Men så omsider nærmest tverrstanser Joyce i kanten av en glissen grankrull, løser ut og dreier til høyre, før hun står som spikret. 

Og lille, viltre Charlie som bare ligger et lite titalls meter bak blir fullstendig fanget av situasjonen. 

Om det er synet av Joyce i sammenkrøpet stand, eller om det er sterk fuglelukt som er utløsende, er ikke helt enkelt å si. Trolig er det en kombinasjon av både syn og lukt som slår inn hos den unge hannhunden og utløser en herlig sekundering. Som en liten stålbunt av dirrende jaktiver står Charlie med ene poten løftet, som klippet ut av læreboka. 

Frank tar noen kjappe skritt til høyre og gir Joyce reisingsordre. Og opp kommer ei orrhøne som stiger nesten rett til værs for å komme fri fra det frodige barhenget. Men flukten klippes over tvert nesten før orrfuglen rekker å komme klar av granhenget og klasker steindød i myra. 

Joyce er ikke så veldig interessert i den døde fuglen, men det er til gjengjeld Charlie. Hans første skogsfugl er utrolig interessant og undersøkes såpass nøye at den til sist minner mer om ei gjennomvåt katte. Men det er Charlie virkelig verdt, og forhåpentligvis er dette bare begynnelsen på et langt og lykkelig jakteventyr!

FJELLYKKE: Frank Bratland er storfornøyd over å få felt fugl for den sju måneder gamle hannhunden Charlie.