I oktober drar vi på rypejakt med stående fuglehunder i Norges beste rypekommune, til Lierne nord i Trøndelag. Det er et område både rypejegeren og rypefalken trives i – med god grunn!
Blåfjella: Det er store villmarksområder å by på i Lierne, helt nord i Trøndelag. Dette er et eldorado for fuglejegeren.
Lesetid: 9 minutter
Myra er mettet av vann og det surkler under fjellskoene for hvert steg vi tar. Vi er på vei inn i fjellet. Inn til foten av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. På jakt etter liryper og flotte naturopplevelser.
Til tross for at dalføret ligger på østsiden av fjellkjeden og stort sett er skjermet mot vestaværet, har høsten så langt vært både våt og grå. Tåka henger tung over fjelltoppene og den fuktige disen ligger som et slør over landskapet. Majestetiske Lakavasshatten gjemmer seg godt oppi det grå tåkehavet med sine 931 moh.
Jaktturens bolig er av det komfortable slaget: Telt og hardt underlag er byttet ut med den nybygde Lakavasshytta, satt opp av Lierne fjellstyre. Fram mot den flotte hytta er det kort mellom kloppene, og like ved hytteveggen ligger Lakavatnet blikkstille.
Vi speider utover det stille landskapet. Fjellvannet danner ei vid og åpen dalgryte, omkranset av slake flyer med glissen, småvokst fjellskog i sør og vest. Opp fra vatnet på nordsiden stiger ei slak sørvendt li, og her står den største skogen i området. Lia er stort sett jevn, men et par markerte bekkedaler, små brattskrenter og grunne sump- og myrsøkk, bidrar til variasjon i terrenget.
I høyfjellet kom den første snøen for noen dager siden. Med mildere vær har den nå trukket seg tilbake mot toppene. Rypene har begynt å skifte fjærdrakt, noe som påvirker fuglens oppførsel. Vi håper på å finne ut hvor oktoberrypene har gjemt seg.
Med oss på jaktturen har vi tre firbeinte og ivrige fuglehunder. Unghunden vår, gordonsetteren Balto (1,5 år) er læregutt. Jaktkompis Ole Christian Kjenstads strihårete vorsteherhann, Pablo (4) er læremester, mens pointerhannen Rolf (11) er med som 7. far i huset.
Oppvarming i granskogen
Høstmørket kommer fort sigende, så vi bestemmer oss raskt for en kort kveldstur i skogen nord for vannet. På denne årstida er lirypene nesten helt hvite, og det kan være vanskelig å finne dem. Erfaringen er at du enten finner dem i snøkanten høyt til fjells, i tette granlegger eller i bjørkeskogen. Men mest sannsynlig sitter de i snøkanten, hvor de har best kamuflasje.
Vi beveger oss sakte framover mot det øvre sjiktet av den gamle fjellgranskogen. Vorsteheren Pablo gjør seg klar, han kikker opp på eieren sin og får klarsignal til å starte søket. Med det samme letter ei skvetten røy i skogkanten, hundre meter overfor oss.
Pablo søker godt i skogen. Går roligere og trangere enn på snaufjellet. Plutselig begynner han å gå saktere. Nesa jobber, og halen går. Ole Christian følger nøye med på hundens bevegelser.
Så tar han stand. Vorsteheren er sikker. Jeg følger etter med unghunden vår for at han skal få mulighet til å sekundere. Vi tror det kan være skogsfugl, Ole Christian passerer derfor hunden på oversiden, for å få mulighet til å løsne et skudd i ei lita glenne.
– Ja, sier Ole Christian bestemt.
Sju skrattende liryper kaster seg på vingene og setter kursen nedover. Ole Christian er kjapp, og ei hvit lirype klapper sammen i smellen. Pablo er en djerv apportør, og er rask på labben da han får beskjed om å hente fuglen. Vi rekker ikke mer før mørket tvinger oss til å sette kursen tilbake til hytta for å lade opp til neste dag.
Tåkelagte fjelltopper
Tåka ligger tett i grålysningen neste morgen. Det blir tid til en lang frokost. Fra panoramavinduene i hytta ser vi at snøskillet har trukket seg oppover i de nordvendte rypeliene. De høyreiste fjellene leker fortsatt gjemsel med oss, og tåka ser ikke ut til å ville forsvinne med det første.
Det kribler i beina på de firbeinte, de vifter med halen og venter utålmodig på at jaktsekken skal bli ferdig pakket. Ettersom tåka fortsatt ligger tett i høyden, bestemmer vi oss for å prøve liene under snøgrensa, i håp om at skylaget skal lette utover dagen.
Høstlufta er rå og fuktig. Vindkastene har tatt med seg siste rest av høstløvet, men lyngen er kledd i gull og røde toner. Ole Christan drar jaktlua godt ned over ørene og selv finner jeg fram jakthanskene. Stien rundt østenden av Lakavatnet tar vi som en ren transportetappe.
Landskapet er glissent, og de første kjerrene møter vi først etter å ha passert sørenden av vannet. Balto strever med å holde seg ved foten min. Unghunden snur nesa opp mot vinden og piper høylytt når det blir klart at gamlefar Rolf får første slipp.
– Han har passert sin beste alder, så han holder ikke så lenge, trøster Ole Christian for å berolige meg og den ivrige gordonsetteren.
Rolf starter søket og jobber etter beste evne. Men først når muligheten går til Pablo – nybakt VK-vinner av Fosenprøven og deltaker på NM-lag på Kongsvoll – blir det mer fart. Vi slipper Balto sammen med læremesteren. Med langline og stor jaktiver setter han av gårde i friskt tempo. Vannspruten står rundt den jaktkåte unghunden.
Vi er spente på hvordan Balto vil agere når han møter fugl. Foreløpig har han hatt en lei tendens til å bli for ivrig; står kun en kort stund før han selv tar opp jakten på de lette fjellfuglene.
Vi må sette vår lit til at Pablo kan vise hvordan det skal gjøres, og at Balto vil sekundere. Vorsteheren jobber målbevisst og søker systematisk over terrenget. Krysser foran og slipper seg ned mot vinden.
Vi beveger oss sakte framover. Studerer hundenes bevegelser og venter på at de skal finne ut hvor de hvite fuglene har tilhold. Men i det bare landskapet finnes ikke sorten. Ingen stor overraskelse, selv om vi hadde håpet på litt mer spenning før lunsj.
Rypeskratt i fjellrypeterreng
Ole Christian løfter kikkerten og speider mot snøskillet. Tåka er i ferd med å lette idet vi nærmer oss enden av dalen. Planen er klar: Vi skal vende opp i fjellsidene etter en god matpause.
Like før vi setter oss ned, får vi en smakebit på hva som venter oss: Vi vender blikket oppover. Pablo har tatt stand i snøkanten, 200 meter ovenfor oss. Han avanserer og står igjen.
En flokk fjellryper letter og flyr videre opp i snøen. Skarven er vanskelig å overliste, selv for en dreven fuglehund. Like etter tar også Balto stand, og tyvreiser ti fjellryper.
Vi kaller inn hundene og tar lunsj. Praten går lett, mens vi varmer de kalde fingrene på tekoppen. Men det kalde høstværet innbyr ikke til en lang stopp.
Å legge bånd på unghunden
Etter få høydemeter når vi de første snøflekkene. Landskapet lyser opp og er totalt forandret fra den rødglødende, høstlige dalen. Den hvite nysnøen skjærer i øynene.
Pablo viser vei og etter et kort søk tar han stand. Men nok engang er det en ertende flokk med fjellryper som bretter ut vingene og svinger seg utover dalen, før vi får skuddmulighet.
Vi vender mot sør og følger fjellsida. Pablo fortsetter å søke målrettet. Logrer med halen og stopper. Ny stand og ny mulighet. Ole Christian er raskt framme. Gir reiskommando og hever hagla. Med et treffsikkert hagleskudd klapper rypa sammen og faller i bakken. Pablo får apportsignal, og kommer stolt tilbake med ei flott lirype i munnen.
– Takk, sier Ole Christian og rekker fram hånda, før hunden gir fra seg fuglen.
I snøen er det spor overalt. Her har det vært rypefest i morgentimene! Både li- og fjellrypene har samlet seg. Og nå rapes og skrattes det brått om hverandre. Den tamme starten på dagen er glemt.
Å lykkes på fjellrypejakt for en stående fuglehund er krevende. Fjellryper trykker som regel ikke like godt som lirypa, og er lette på vingene. Vi velger derfor å la Balto gå i bånd, slik at han ikke blir fristet til å støkke flere fugler opp på vingene enn nødvendig.
Jeg har tatt med en .222 Remington i håp om å få felt noen sky og hvite oktoberryper på lengre avstand. Tidligere har jeg hatt suksess med småviltrifla på seinhøstjakt og skutt ryper fra 70 til 110 meters hold. Med en munningshastighet på 940 m/s blir skuddene som regel presise og kjøttødeleggelsene minimale med en solid, helmantlet kule som ikke ekspanderer.
Jeg runder en naken bergknaus og får øye på en liten flokk rapende fjellryper omtrent 70 meter unna. Smyger meg fram på skuddhold, og med jaktsekken som anlegg legger jeg meg ned.
Rypene viser ingen tegn til at de er oppdaget, så jeg bruker god tid før jeg trekker av. Til min store forundring letter rypene like hele.
Vi går videre langs fjellsida. Oppå en liten rygg oppdager vi to lykkelig uvitende fjellryper. Nå trør jeg varsomt, legger meg godt til rette før jeg puster meg gjennom et godt avtrekk. Riflesmellet etterfølges av en dump lyd idet kula treffer.
– Da er rypemiddag til alle sikra, jubler jeg og går fram for å hente fuglen.
Men lystapportør Pablo er en luring, og slettes ikke fornøyd med å bli fratatt muligheten til å hente fuglen. Selv når rypa ligger trygt plassert ved sida av jaktsekken, gjennomfører han en fin apport og leverer den stolt på nytt.
Med Blåfjella i sikte
Jaktdagen er på hell, men på toppen av fjellet sprekker endelig skylaget opp. Det grå tåkehavet blir på et blunk byttet ut med klar himmel, så blå som den bare kan bli om høsten.
Vi får storslagen utsikt mot sørøst, idet sola kaster de siste solstrålene over de mektige Blåfjella. I samme øyeblikket piper det i GPSen til Ole Christian.
Pablo står hundre meter foran oss. Helt rolig. Kun øynene beveger på seg for å sjekke at vi følger på.
Ole Christian oppdager den enslige lirypa. Den strekker hals og er i ferd med å forberede seg på flukt. Han er snarrådig og rask på avtrekkeren. Rypa rekker knapt å lette før den stuper livløs i bakken.
En bedre avslutning på en spennende jaktdag i snøkledde fjell, kunne vi ikke fått. Nå venter fersk rypemiddag på Lakavasshytta!
Småviltjakt i Lierne
Ønsker du å jakte i Lierne, er mulighetene mange, enten du er innenbygds- eller utenbygdsboende:
Fjellstyrene i Lierne tildeler jaktkort for utenbygdsboende i regulert periode fra 10. til 29. september etter søknad.
Det tildeles omtrent 500 kort til utenbygdsboende i perioden. Antall jaktkort vil imidlertid variere med svingningene i småviltbestandene.
Småviltjakta er delt inn i åtte jaktfelt. For utenbygdsboende tildeles femdagerskort som gjelder for jakt med og uten hund. I tillegg tildeles et begrenset antall sesongkort.
De som ønsker å leie fjellstyrehytte i regulert periode av jakta, må søke om dette.
Fjellstyrene i Lierne har satt konkrete mål for at jakta på rype og småvilt skal være bærekraftig. Som et ledd i dette gjennomføres rypetaksering før jaktstart hvert år. Takstresultatene analyseres og presenteres på hønsefuglportalen.no.
Forskning tyder på at et jaktuttak på 10-30 prosent er bærekraftig på sikt. Jaktuttaket måles fortløpende via fangstrapporter fra jegere.
For å holde jaktuttaket bærekraftig, innføres ulike tiltak etter behov. Det kan være begrensing i jakttrykk, antall jaktkort, jaktkvoter og stenging av jaktfelt.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Bladet JEGER er Norges største jaktblad og kommer ut 9 ganger per år. På jeger.no finner du tusenvis av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og jaktnyheter.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Jeger,
Terrengsykkel, Fri Flyt, Klatring, Landevei og UTE sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
Billigst
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Jeger
Lavest månedspris
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Abonnementet inkluderer også 500 øvingsoppgaver og tentamen til Jegerprøven. Med Jeger holder du deg oppdatert.