– Jeg føler meg langt fra ferdig

– Det er en dyp fascinasjon, først og fremst. Når høsten er på sitt mest fargesprakende og det er vindstille og sol, kan man forstå at fuglen ønsker å bo på fjellet. Men når vinterstormene raser, og det ikke er en matbit å se i mils omkrets, så velger fuglen fortsatt å klamre seg fast i fjellet, og hevder sin plass. Så topper du med den magiske og urkraftige lyden til fjellrypesteggen.

– Jeg hadde forøvrig vært millionær om jeg fikk penger for hver gang jeg har fått det spørsmålet, soer trønderen, og ler.

Han undres om hvorfor ikke fjellrypa har fått oppmerksomheten den utvilsomt fortjener.

– Den burde jo strengt tatt vært Norges nasjonalfugl. Finnes det noe mer urnorsk enn fjellrypa? At det er fossekallen som har fått statusen, er nærmest en majestetsfornærmelse mot fjellrypa, ler Vaagan med et bakomliggende alvor.

Han fortsetter filosofisk om fjellrypa:

– Jeg liker å tro at rypa var den første fuglen som fulgte etter iskanten etter den siste istida. Der fjellrypa var den som klamret seg fast og hevdet landet først. Det er lite vitenskapelig hold i det, men jeg liker å tenke på det når jeg sitter i lyngen og hører steggen rape i bratthenget, sier han.

FJELLETS FUGL: Fjellrypa i høstdrakt. Foto: Jo Vaagan

BLINKSKUDD: Det er lite som slår hvite vinger i fjellheimen. Foto: Jo Vaagan

HVITE VINGER: På kloss hold med fjellrypa. Foto: Jo Vaagan

Fjellrypa i fokus

Vaagan har alltid vært glad i fjellet og jakta. I mange år gikk han med en drøm om å lage filmprosjektet som nå har fanget støkkjegernes hjerter.

– Det startet med at jeg gikk med GoPro på hodet og la ut videoer på YouTube. Men jeg bar på idéen i sikkert ti år før jeg virkelig tok tak, forteller han.

Han ville vise fjellrypa og støkkjakta slik den faktisk er – oppturer, lange nedturer, og kjærligheten til naturen.

– Den første filmen ble tatt godt imot, særlig fordi jeg fikk vist fram støkkjakta på en ærlig og respektfull måte. Ikke bare knall og fall med kamera på hodet.

Ikke minst fulgte han rypa gjennom hele året i filmen, som falt i smak hos seerne.

Seerne får ikke nok

At han har lyktes med formidlingen er det liten tvil om. Selv etter at film nummer to ble publisert, virker det som at støkkjegerne og fjellrypeentusiaster ikke får nok, mange har etterspurt en oppfølger. Og heldigvis for seerne har han ikke tenkt å stoppe.

– Jeg kjenner på at jeg fortsatt har mye å utforske, sier han.

Denne høsten har han reist mellom Troms, Innlandet, Nordland – og planlegger opptak på Vestlandet og i Trøndelag.

– I Troms husker jeg spesielt en dag der fjellet virket blåst for fugl. Vi gikk langt og lengre enn langt, før det løsnet fullstendig mot kvelden. Det ble en utrolig fin sekvens, som beskriver en typisk dag etter fjellrypa, forteller han.

STØKK: Suksess fra en av opptaksturene Jo har hatt med støkkjegere. Foto: Jo Vaagan

STØKKJEGER: Stian Yttergård er en av støkkjegerne som Jo besøker under innspillingen. Foto: Jo Vaagan

FJELLMAGI: Fjellrype og nordlys fra nordlige trakter. Foto: Jo Vaagan

Som støkkjeger kan jakta brått gå fra langsomme og seige timer, til full action og mektige jaktopplevelser. Konsekvensen er at kamera må være på i time etter time.

– Jeg har nesten full uttelling på å fange jaktsituasjonene på film, så det har lønt seg å la kamera rulle å gå, selv om jeg på samme tid gir meg selv en kjempejobb med redigeringen. Samtidig krever filming av støkkjakt full konsentrasjon og en haug med batteri og minnekort, forteller han.

Håper å inspirere

Hovedmotivasjonen til alle prosjektene har vært at fjellrypa tidligere har vært underfokusert og nedprioritert, både på jaktfilm og i forskning. Han tok på seg jobben med å fremme fjellrypa og ikke minst fjellrypejakta.

– Jeg håper at seerne skal få lyst til å klyve seg over tregrensa og opp til gråfjellet og ta del i denne fantastiske jakta, eller lidenskapen som jeg så fint kaller det.

Men det har sin pris å lage jaktfilm, når det kommer til antall jaktdager med eget våpen.

– Det er litt skjebnens ironi at jeg reiser i noen av landets beste rypeterreng – uten våpen. Under alle tre prosjektene har jeg ikke tatt i et våpen, ler han.

Vaagan finner stor glede med å fange jaktopplevelsene på kamera, og er ikke i tvil om at det likevel er verdt det.

– Det er så moro når det utspiller seg foran kamera, når alt klaffer, og man får fanget opplevelsene på film. Det gir meg minst like mye glede som om jeg hadde skutt selv. Det samme gjelder fotografering, der et godt bilde av ei rype i flukt gir like mye glede som en fin jaktsituasjon med fugl i sekken.

Jegere som byr på seg selv

Han trekker fram støkkjegerne han møter som avgjørende for prosjektet, og han har utelukkende blitt tatt imot med åpne armer.

Og da er det spesielt én av jegerne som Jo trekker fram:

– Når jeg får en rypefelling på film med nordlendingen Svein Jæger Hansen, så er det verdt mer enn ti egne felte ryper, ler trønderen.

Et så brennende sterkt engasjement og lidenskap for støkkjakta, skal man nok lete lenge etter. Slikt blir det fort god jaktfilm av. 

Jo stopper opp og tenker.

– Jeg syns det er så artig at folk tør å by på seg selv og stille opp på dette. Det setter jeg utrolig stor pris på, og jeg har utrolig nok enda ikke fått et nei, humrer han, før han avslutter:

– All ære til de som stiller opp og lar en sidrumpa trønder henge bak seg med kamera i dagesvis.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus Danielsen Holmer er journalist i JEGER. Han har hatt lidenskap for jakt hele livet, spesielt rype- og skogsfugljakt. Han tester utstyr, lager reportasjer og dekker nyhetssaker. Har du en sak Markus kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

Les også

Guide: Her finner du rypa etter første snøfall

Det er midten av oktober og det første snøfallet har lagt seg i jaktterrenget. Hvordan går du frem for å lykkes med jakta seinhøstes?