Ryper mellom tindene

Mørk jeger på stive vinger

Vi har passert skoggrensa og har tatt sikte på noen berg i bratta, hvor ei ur går som et belte oppover. Paul påtar seg den mest strevsomme jobben med å gå på øverst, der han på flere plasser må snirkle seg vei mellom gigantiske blokker. 

Her har vi den gode miksen av stein og frodige rabber, hvor rypa både har gjemsel og mat i mengder. Det kan den saktens trenge. Her er det flere enn oss to tobeinte som jakter på dem. På stive vinger høyt der oppe, seiler det mørke jegere med hvitspraglete halefjær. Ikke bare én, men fire stykker. Fjellvåken vet hvor rypa befinner seg, og det er tydeligvis enda lengre opp.

Forfulgte flokker

Vi har nå klatret oss nesten tusen høydemeter opp, fra fjellets fot til et par hundre meter fra toppen. Endelig oppdager vi vilt. Rundt tretti ryper tar til vingene på langt hold. De virker skremte, og det forundrer meg at de allerede har begynt å flokke seg. Vanligvis holder de sammen med sommerens kull på denne tiden, før de ved vinterens ankomst kan samle seg på flere hundre-, ja til og med tusentalls.

Litt lengre borte kommer plutselig fjellvåken seilende over hodene våre, med målrettet kurs rundt ryggen. Et minutt senere kommer en flokk ryper susende forbi i motsatt retning. Dette gjentar seg gang etter gang. Fjellet yrer tydeligvis av liv, og vi er nærmest bare tilskuere til jakta. Rovfuglene gjør hele jobben. Ikke rart at fuglene har funnet det best å søke trygghet i mengden allerede.

Toppjakt

Jeg blir vár en susende lyd, og plutselig har jeg en rype over meg på kloss hold. Jeg kliner kolben til skinnebeinet, bare for å se den forsvinne like fort som den kom. Men nå er jeg klar, og da noen flere følger etter i samme fart, er jeg heldig og feller en av dem. Paul har også hellet med seg, og skyter en overmodig stegg som lander rett foran ham.

Jakta er vanskelig – de få rypene vi får sjans på har fjellvåkene støkket fra en helt annen kant. Flere ganger følger vi etter flokker, men de flyr inn i så ulendt terreng at man må ha klatreutstyr om for å finne dem. 

Riehppi

Etter å ha passert høydekurven på 1.300 meter, og forsert en fjellside som er mer loddrett enn skrå, bestemmer vi oss for at nok for være nok. Mellom denne og neste tind, er det et høytliggende skar, som ender i et stup ned i dalen på den andre siden. En «riehppi», som det ofte kalles på samisk, slike høye inneklemte enveis-skar som dette.

Riehppien folder seg som en stor gryte mellom tindene. Vid og slak i bunnen, og med bratte urer oppover fjellsidene. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det under siste istid, må ha ligget en stor bre klemt inn her oppe. Mon tro når den omsider forsvant og etterlot seg en «hemmelig dal» i nesten tusen meters høyde? 

Vennlige ryper

Det viser seg raskt at riehppi-rypene er mye mer venn enn de på toppene. Flokkene er mindre og lettere å snike seg innpå, og fjellvåken ser vi ikke snurten til. Jeg følger en steinur i dalsiden, og går mellom «oaser» av lyng innimellom. Jeg synes jeg har sett bevegelse mellom noen steiner, og går med børsa klar. Så sitter plutselig en rype der på passelig hold, og jeg kaster opp børsa og skyter. I samme øyeblikk letter resten av flokken på åtte.

Jeg møter Paul samtidig som jeg finner den nyskutte rypa. Deretter går vi sammen over haugen, og tar hver vår side i et søkk. Etter bare noen få skritt tar flokken atter av. To smell lyder, og like mange ryper går i bakken.

Et vitne fra fortiden

Det begynner å li mot kveld, og det er bare et par små timer igjen å jakte på. Vi bestemmer oss for å skille lag, og ta siste stunden på hver vår kant. Jeg tar sikte på en ny topp, mens Paul gir seg i kast med fjellsiden lengre ned. 

Jeg finner ingen ryper. Men da jeg uansett er kommet langt opp, bestemmer jeg meg for å ta en snartur til den litt over tolvhundre meter høye toppen. Vel oppe venter en fantastisk utsikt, til øyene og storhavet der ute i nordvest, og til blånende fjell langt inne ved svenskegrensa.

Mellom noen steiner i varden finner jeg en rusten metallboks, med en gammel bok og en blyant. De eldste besøkende er datert helt tilbake til starten av 70-tallet, fem-seks turfølger har siden vært innom årlig.

Flere beretninger skildrer turen og terrenget oppover mot toppen. De forteller for det meste stort sett samme regla: Stein, stein og atter stein, og tinder så langt som øyet kan rekke. Fargerik lav, lyng og små blomster, som klorer seg fast der alle andre vekster må gi tapt. Ellers er alt stille og urørt. 

Det slår meg at her oppe i høyden har tiden stått stille aldri så lenge. Naturen får være i fred for maskiner og motorer, siden mennesket ikke ser større ressurser å utnytte.

Innhugg i det ville

Jeg ser utover det majestetiske landskapet som utfolder seg i fullkomment fugleperspektiv. Der ser jeg hjemgården min med sine jorder som et frimerke i skogen, mens vannene er som små søledammer å regne. Tilnærmet urørt natur.

Ser jeg nøyere etter i kriker og kroker, dukker det opp tømmerbilveier som snor seg gjennom hogstflater og uttynnet skog. Nye fritidsboliger som jeg ikke før har lagt merke til, og forringede småbruk som nå er blitt til hytteparadis. 

Det som før var en levende bygd, blir i større og større grad omdannet til et feriested for byfolk. Som en skygge over det hele, henger et dystert rykte over fjellene: Her utredes det nemlig planer for en ny vindmøllepark.

Tanker ved Hotell Steinen

Når jeg og Paul møtes i skumringen, kan han fortelle meg om en flokk på mer enn femti ryper, som kom susende forbi ham på alle kanter. Han hadde dessverre tatt pause, hagla lå under sekken en armlengde unna. Ja, sånn kan det gå når milene og høydemetrene begynner å kjennes, og fristelsen for å ta en hvil blir stor.

Vi begynner å lete etter et passende sted å tilbringe natta. Vi finner to kampesteiner som danner en førsteklasses levegg, hvor den ene til og med har et utheng til å ligge under. Det er plass til oss begge, men med nesten vindstille og klar himmel, legger Paul seg like godt under åpen himmel. 

– Det er mykere underlag her, sier han tørt.

I stunden før søvnen erobrer mitt sinn, streifer tankene bortom den påtenkte vindmølleparken. Jeg visker en stille bønn: 

– Måtte fjellet få stå som det alltid har gjort. Fri for et dekke av hvite kors, som en dyster gravplass for en tapt villmark.

LES OGSÅ

Slik lykkes du med fjellrypejakta

Bli med på snik- og støkkjakt etter fjellryper, og få gode tips til hvordan du kan lykkes med rypejakt både før og etter det første snøfallet.

Fjellrypa - veien ut av skyggen bak lirypa

Fjellrypa har historisk sett vært litt glemt sammenlignet med lirypa. I de siste årene har derimot trenden snudd. Nå pågår det studier som kan bidra til å heve kunnskapsnivået og sørge for en bedre forvaltning av fjellrypa i fremtiden.

Med jakthund på fjellrypejakt

Rune Pedersen (51) trives best med hund i høyden. Jaktprøvevinneren blåser av gamle myter om at din firbente jaktkompis bør være hjemme under den gjeve fjellrypejakta.

Rypejakt på øyene i Nord-Troms og Finnmark

Rypejakta tar oss til øya Seiland i Vest-Finnmark og til øyene utenfor Lyngen i Nord-Troms. Her møter vi røft vær med vår flytende jakthytte, seilbåten Snyspurven.

Slik lykkes du med støkkjakt på rype

10. september kunne ikke komme raskt nok i år, akkurat som i fjor. Bli med på støkkjakt i ukjent rypeterreng, få med deg jakthistorien og rådene for å lykkes med støkkjakta på fjellets fugl.