Slik lykkes du med fjellrypejakta

Rypene flokker seg på denne tida. I morgen er det meldt lite vind og flott høstvær. Fjellrypene trykker ofte svært godt under slike forhold. Med andre ord et perfekt utgangspunkt for en jaktdag i fjellrypas rike. 

Hvite oktoberryper

Vi starter tidlig om morgenen. I tillegg til hver vår hagle i kaliber 12, tar jeg med ei rifle i .222 Remington for skudd utenfor haglehold. 

Tåka ligger tett i den dype Sanddøldalen på Lifjellet. Over skodda hilser fjellet oss velkommen med etterlengtede solstråler. Vi pløyer gjennom lirypeterrenget, selv om lirypa skratter fristende i bjørkekjerrene: Vi har kurs mot fjellrypeterrenget som starter ved fjellets fot. Her møter vi helt andre biotoper, hvor bjørkekjerrene byttes ut med glattskurt fjell, steinur og bekkedaler. 

Vi tar haglene ned fra skuldrene og lader med to haglpatroner i duplex nr. 4 og 6. Børsene bæres i hendene, da fjellrypejakta gir lite rom for nøling: Du må være på hogget når situasjonen dukker opp. 

Jeg tar opp håndkikkerten og speider oppover i terrenget. På toppen av en stor stein dukker to nesten helt hvite oktoberryper fram. De viser ingen tegn til at de har oppdaget oss. 

Jegerens jubel

Jeg gir signal til Anne Karen og vi beveger oss i skjul på skrå opp mot rypene, så lydløst som mulig. Rypene trykker godt. Men idet vi nærmer oss kanten på ura, oppdager vaktposten oss – og med ett letter flokken: 

Åtte fjellryper flyr i en fin bue på haglehold. Anne Karen og jeg følger på med haglene etter hver vår fugl, og trekker av idet vi har dem på siktekornet. To oktoberhvite ryper faller mot bakken. 

Dagens første jubelbrøl runger. Det lyser i øynene til Anne Karen idet hun stolt løfter morgenens fangst: Årets første fjellryper kan legges i fangstnettet! Vi fortsetter i samme høyde mot nordsida av fjellet. Håpet er å finne en stor flokk i tilfelle rypene har begynt å flokke seg.

LES OGSÅ: Svak nedgang i rypebestanden

Rifleskudd og hvite vinger

I det fjerne hører vi en kjent lyd: En morgenhilsen med rapende fjellryper! Vi går mot lyden mens vi jevnlig speider i kikkerten. I fjellsida på den andre siden av et dalsøkk oppdager vi de hvite prikkene. Vi beveger oss rolig framover til vi er 70–80 meter fra bergveggen. Rypene sitter helt åpent, og det er umulig å komme seg usett på skuddhold med hagla.

Jeg tar fram rifla og legger meg ned med sekken som anlegg. Rypene aner fred og ingen fare, så jeg har all verdens tid. Trekker pusten og puster rolig ut, til trådkorset hviler midt i rypa. Rifleskuddet bryter stillheten, kjapt etterfulgt av den dumpe lyden av helmantelkula som slår inn i rypebrystet. Fuglen flakser litt med vingene før den blir liggende urørlig. 

Resten av flokken bråvåkner. Hvite vinger flakser kaotisk før rypene forsvinner bak åskammen. Vi følger flokkens raske flukt nøye helt til de forsvinner ut av syne. 

Sitter lavt

Jeg går fram og plukker opp rypa, før vi målbevisst følger etter med hagla klar. Og etter bare hundre meter letter plutselig flokken i et lite dalsøkk rett foran oss. Jeg hiver opp hagla og treffer ei fjellrype i ytterkant av flokken. 

Anne Karen er ivrig og tripper etter å fortsette, så vi tar en snarvei gjennom en smal bekkedal. Like over oss oppdager vi et par etternølere som urolig strekker hals; et sikkert tegn på at de har sett oss. De bretter ut vingene og forsvinner før vi rekker å løfte hagla.

Vi nærmer oss toppen og det blir stadig lengre mellom rypene. Det er ikke overaskende, da fjellrypa ofte sitter lavt når det er finvær. Men hva gjør vel det? Magen rumler, og det flotte høstværet innbyr til en god lunsjpause. Oktobersola varmer mens vi spiser hjemmebakt grovbrød og super i oss varm svart, røkt te. Bak oss kommer en reinsflokk tuslende fredelig.

Første rype med rifla

Siden rypene ser ut til å sitte lavt, går veien tilbake ned i terrenget og over flatfjellet. Vi finner spennende skjæringer i fjellet og beveger oss opp og ned av dem, men har ikke hellet med oss. De store flokkene uteblir, og stegene kjennes litt tyngre. 

Brått oppdager Anne Karen en enslig rypestegg i kikkerten. Den sitter på en avsats, helt rolig på god avstand. Jeg gir henne rifla. Hun legger seg ned, men sliter med å finne en god stilling. 

Men rypa enser ikke hva som foregår, så Anne Karen har god tid til å legge seg til rette. Så finner hun den i siktet og trekker rolig av. 

Rypa faller i smellen, og Anne Karen smiler bredt: Endelig har hun skutt sin første fjellrype med rifle. Vi er fornøyde med dagens jakt og setter kursen hjemover. 

«Rypa enser ikke hva som foregår. Anne Karen finner den i siktet og trekker rolig av. Rypa faller om i smellen, og Anne Karen kan smile bredt: Endelig har hun skutt sin første fjellrype med rifle.»

Den første snøen

Fjellrypejakta foregår høyt til fjells, og det er ikke uvanlig med snø tidlig i oktober. Arild Dahl (43) fra Grong har jaktet fjellrype siden han var 14 år, så hvilke erfaringer har han med jakt etter det første snøfallet?

– Idet den første snøen legger seg, er det svært vanskelig å finne fjellrypene. De sprer seg over altfor store områder og er veldig lette på vingene. Det er så og si helt håpløst, fastslår han. 

Dahl mener at snøen bør ligge ei ukes tid og gradvis trekke seg tilbake, før det blir gode jaktforhold. Dette stemmer godt med min erfaring: 

– Når snøen trekker seg tilbake, følger både li- og fjellrypene etter. Når det kun er litt snø igjen på de par hundre øverste høydemetrene av fjellet, er det normalt svært gode jaktforhold. Da finner du rypene på et svært avgrenset område. Det er i alle fall min erfaring, forklarer Dahl.

Fjellrypejakt med hund

Tidligere har jeg kun jaktet fjellrype uten hund. Men da jeg fikk min første fuglehund for 10 år siden, føltes det feil å legge igjen hunden når jeg skulle på fuglejakt, til tross for at mange rypejegere sier det er håpløst å jakte fjellrype med stående fuglehund. 

Jeg ble imidlertid positivt overrasket: Selvsagt støkket gordonsetteren noen fjellryper, men etter hvert som vi fikk erfaring sammen, lyktes vi oftere. 

En av de viktigste fordelene med å jakte med stående fuglehund, er at den gir deg et forvarsel om hvor fjellrypene sitter. Hvis rypene er lette på vingene eller hunden er for pågående, kan det være lurt å gi fuglehunden kommando om å sitte igjen etter at den har pekt ut omtrent hvor fuglene sitter. 

Deretter kan du snike deg inn på skuddhold mens hunden venter. Det krever en godt dressert jakthund. En annen fordel med fuglehund, er at det er lettere å finne igjen skadeskutt fugl.

Øvelse gjør mester

Det som skiller lirypa og fjellrypa, er at lirypa trykker mye bedre for hunden. Fjellrypa løper oftere unna hunden på bakken, spesielt hvis den har oppdaget hunden. 

Ved hundejakt er det derfor en fordel med kupert terreng hvor det ikke er så lett å bli oppdaget. Da blir hunden dessuten tvunget til å gå saktere og trangere, noe som er en fordel. 

Min erfaring er at fjellrypene trykker best for både jeger og hund tidlig i jaktsesongen, og særlig når det er lite vind og pent vær. 

Skal du lykkes med fjellrypejakt med stående fuglehund, må du og hunden trene sammen, og ikke minst finne en strategi som fungerer for dere. Det er ingen fasit, men øvelse gjør mester!

Fakta om fjellrypa

Fjellrype er en karakterart i høyfjellet, og bor der hele året. Den kalles også skarv eller fjellskarv.

Hunn- og hannfuglen er jevnstore, og veier 400–500   gram. Hannen har ei karakteristisk svart stripe mellom nebbrota og øyet. Den er tydeligst i vinterdrakt, men skjelnes også i høstdrakt.

Både fjellrypa og lirypa skifter fjær to ganger i året, noe som gir bedre kamuflasje enn mange andre fuglearter. Det er årstidene og lyset som bestemmer når mytingen starter. Derfor er rypa hvit i midten av oktober selv om snøen ikke har lagt seg. 

Fjellrypa lever i høyfjellsområder med karrig lyngmark og blokkmark over vier- og bjørkebeltet. Den bruker stein og eksponert berggrunn som skjul. Den favoriserer områder med nordvestlig eller nordøstlig helning og foretrekker variert topografi. 

Om vinteren trekker fjellrypa ned i bjørkebeltet. På denne årstiden lever den hovedsakelig av krekling, vier- og bjørkeknopper. Resten av året spiser fjellrypa vier, lyng, urter og bær. 

Den vanligste haglstørrelsen for fjellrypejakt er norsk nr. 6 blyhagl. Den mest egnede vekten på haglladningene ligger mellom 32 og 36 gram i kaliber 12. 

Min erfaring på senhøsten og vinteren er at det kan lønne seg å jakte med duplex, en blanding av blyhagl nr. 4 og 6. eller blyhagl nr. 5, da fjærdrakten er tettere og holdene ofte blir lengre.  

Det er viktig å prøveskyte hagla på ei pappskive med de patronene du skal jakte med, slik at du ser hvordan haglesvermen oppfører seg på ulike hold og med ulike trangboringer. Da ser du også haglas treffpunkt i forhold til siktebildet ditt.