Hvite ryper på bar bakke

I oktober begynner li- og fjellrypene å skifte fjærdrakt. De brune og grå sommerfjærene faller av, og det vokser ut hvite vinterfjær. Dette fjærskiftet kalles for myting. Det er årstidene og lyset som bestemmer når fjærskiftet starter. Dette er årsaken til at rypene er hvite, selv om snøen ikke har lagt seg i fjellet. Under fjærskiftet begynner kullene å løse seg opp og rypene slår seg sammen i småflokker. Fjellrypene danner ofte store flokker på senhøsten. Dette gjør de for å ha størst mulig suksess for overlevelse. Ei rype som er alene og blir oppdaget, er svært sårbar. I en flokk er det mange som holder utkikk etter rovdyr og andre mulige farer. Denne strategien gjør det også mer krevende for jegeren å komme seg på skuddhold av en stor rypeflokk. 

LES OGSÅ: Gode tips til høstjakt på rype

Den første snøen

Når den første snøen har lagt seg er det svært vanskelig å finne rypene. Da sprer de seg over store områder og er veldig lette på vingene. Å jakte på ryper rett etter det første snøfallet er svært krevende. Etter min erfaring, så og si håpløst. 

Snøen bør ligge ei ukes tid, gjerne langt ned i terrenget. Når snøen trekker seg gradvis tilbake, følger både li- og fjellrypene etter. Da det kun ligger litt snø på de par hundre øverste høydemetrene av fjellet, er det gunstige jaktforhold. Under slike forhold finner du ofte li- og fjellrypene i et svært avgrenset område, og de trykker vanligvis veldig godt. Dette har jeg opplevd en rekke ganger. 

Les også

Test av 60 jakthagler

Guide til valg og tilpasning av hagle og sjekkliste ved kjøp av brukt hagle. Se våre tester av 60 hagler og patroner.

Tusen ryper

Jeg husker spesielt godt en jakttur Anne Karen og jeg hadde i Gamle Gressåmoen nasjonalpark i månedsskiftet oktober – november for mange år siden. Vi startet fra Gressåmoen gård og jaktet oss innover mot Nordre Gauptjønnaksla. Vi hadde jaktet i fire timer, uten å ha sett ei eneste rype. Først da vi nærmet oss toppen av aksla oppdaget vi at det lå et tynt snølag på de øverste hundre høydemetrene. 

Vi skjønte med en gang hvor rypene hadde samlet seg. Da vi nærmet oss snøkanten hørte vi fjell- og liryper som rapte og skrattet i kor. Omtrent tusen fugler hadde samlet seg rundt toppen. Det var en eventyrlig opplevelse. De trykte godt og det gikk uvanlig raskt å fylle kvoten.

Snøfri november 

I fjor kom den første snøen i Snåsafjella i midten av oktober. Snøen kom og gikk, men den festet aldri grepet på grunn av regn, vind og mildvær. I november var det så og si helt snøfritt. Når snøen forsvinner helt, er min erfaring at lirypene søker ned i terrenget hvor de kan finne skjul og kamuflasje for rovfugler og annet smårovvilt. Gjerne ned i bjørke- og granskogen, eller til rypelier med grankruller og tette bjørkekjerr. 

Fjellrypene trekker ofte ned mot overgangen til lirypebiotopene, eller områder hvor nattefrosten har fått godt tak og kledd bakken med et relativt tykt lag rim. De foretrekker vanligvis nordvestlige- eller nordøstlige hellinger, og områder med en variert topografi. I disse områdene er det ofte mer mat å finne. 

LES OGSÅ: Rypejakt på seinhøsten

Værvindu 

I andre halvdel av november var det helt snøfritt i fjellet, selv på de høyeste toppene i kommunen, som rager tusen meter over havet. Det var meldt lettskyet og lite vind noen dager. Jaktkompisen min, Aasmund, og jeg bestemte oss for å utnytte værvinduet. Vi pakket jaktsekkene for å dra på jakt etter hvite novemberryper langt til fjells. Til et område jeg vet li- og fjellrypene bruker å samle seg under slike forhold på denne årstida. 

Det er korte dager med jaktlys i november, så vi begynte å gå fra fjellveien i mørket. Med tente hodelykter og hagle, rifle og telt i sekken, satte vi kursen mot det utvalgte rypefjellet. Etter et par timer begynte det å lysne. På tur opp gjennom glissen gran- og furuskog støkte vi en enslig hvit lirypestegg som hadde gjemt seg i fjellskogen. 

Aasmund og jeg ladet hagla og gikk på linje, med en avstand på 20 meter. Akkurat i det vi stoppet opp, flakset fem liryper ut fra en tett grankrull. Kun ti meter foran oss. Aasmund kastet opp hagla og fulgte flukten til den bakerste rypa. Steggens ertende skratt ble overdøvet av haglesmellen, og rypa klappet sammen i skuddet. 

– Ja! jublet Asmund.

Han kunne fornøyd legge den hvite fuglen i rypenettet, før vi jaktet oss videre oppover i terrenget.  

Gjenligger

Vi fulgte ryggen langs en spennende bekkedal med høyt og tett bjørkekjerr. Plutselig spottet jeg noe hvitt i et av de tetteste bjørkekjerrene ved bekken, knapt femti meter fra meg. Flere av rypene begynte å strekke hals, og jeg skjønte at de hadde oppdaget meg. Rifla lå i sekken, så den rakk jeg uansett ikke å ta fram. Jeg gikk videre langs ryggen. Fortsatte fremover, men ikke rett imot, da ville de mest sannsynlig ha lettet med en gang. Men før jeg kom på skuddhold, brettet en liten flokk liryper ut vingene. 

Det er ikke uvanlig at det blir sittende igjen ei rype, som av en eller annen grunn ikke får somlet seg til å ta av sammen med hovedflokken. Gjenliggeren trykker ofte godt, gjerne til faren er over. Jeg fortsatte derfor videre i samme retning, i håp om at det kunne sitte igjen noen ryper. Plutselig lettet en gjenligger, men skuddet kom for raskt og den hvite fuglen fløy like godt videre, til min store skuffelse.     

Ikke ei eneste fjær

Vi brydde oss ikke om å gå etter fuglene, da det gjenstod to timers marsj inn til hovedterrenget. Da vi forlot de siste bjørkekjerrene og kom opp på det karrige flatfjellet, så vi ikke ei eneste rype. Fire timer etter at vi hadde startet fra fjellveien, var vi endelig framme på sørsiden av det utvalgte fjellet. For å lette på sekken, slo vi opp teltet ved foten av fjellet og la igjen alt leirutstyret. Det var ikke ei eneste fjær å se på sørsiden av fjellet. 

Da vi rundet toppen og kom på nordsiden, speidet vi ivrig med kikkerten etter hvite ryper på bar bakke. Men det var ingenting å se. Aasmund luftet tanken om at vi burde brukt mer tid i området hvor vi hadde sett ryper på tur inn. Jeg hadde fortsatt trua, og mente at vi fortsatt ikke hadde utsyn til «domma». 

Vi fortsatte videre. Stoppet og speidet med kikkertene. 

– Nå nærmer vi oss plassen! forsikret jeg Aasmund. 

Da vi kom over kanten, kikket vi spent ned mot domma. Vi så ingen hvite ryper med det samme. Jeg ble skeptisk. Vi gikk litt videre. Speidet videre med kikkertene. 

– Oi, se der! sa jeg til Aasmund og pekte ivrig. 

Store rypeflokker

De kremhvite rypene lyste opp i terrenget. Det satt mange store flokker i skillet mellom li- og fjellrypeterrenget. Den ene flokken anslo vi til nærmere 250 fugler. Totalt hadde nærmere 500 li- og fjellryper samlet seg på samme sted. 

Det er fristende å gå etter storflokken, men disse har veldig mange 

vaktposter. Jo større flokken er, desto vanskeligere er det å komme seg på skuddhold. Derfor er det de små flokkene og aller helst de enslige rypene, du bør konsentrere deg om.

Vi så ingen enslige ryper, men bestemte oss for å prøve oss på de minste flokkene. Det er uansett krevende å komme på skuddhold. Skal du lykkes med det, må du vanligvis bruke koller, rygger, bekkedaler og skjæringer i terrenget for å nærme deg usett og overraskende på. Hvis terrenget er åpent, blir det veldig vanskelig å komme seg på skuddhold. 

Rypene satt lavt i terrenget og det var stort sett åpent og oversiktlig. Den ene flokken på ti til femten ryper satt i et lite søkk. Vi konkluderte med at det var det mulig å snike seg inn på de med rifla. Jeg ble stående igjen og knipset bilder av Aasmund som ålte seg mot rypene, i skjul av en liten kolle og noen store steiner. 

Riflejakt

Vel 80 meter fra rypene, var det umulig å komme seg nærmere. Han la seg ned og ordnet seg et godt anlegg. Jeg fulgte med på rypeflokken. Den spente stemningen ble avbrutt av et stumt riflesmell. Gjennom kikkerten så jeg at helmantelkula slo ned fem centimeter til venstre for fjellrypa. Aasmund syntes han hadde hatt et godt avtrekk, og begynte å lure på om kikkerten hadde fått seg en kakk.  

Etter noen prøveskudd, konkluderte vi med at det måtte ha skjedd. Etter at rifla var innskutt på nytt, begynte vi å snike oss inn på en ny og mellomstor flokk. Aasmund kom seg inn på fint skuddhold. Trådkorset ble plassert midt i brystet på rypa, som holdt vakt på toppen av en stein. Den falt om i skuddet. 

Postering og etternølere

Rypene samlet seg i stadig større flokker, og det åpne terrenget gjorde det svært vanskelig å komme på skuddhold. Vi la merke til hvor rypene fløy da de ble støkt, og gjorde et forsøk på posteringjakt. Aasmund stilte seg med hagla i et lite søkk, et par hundre meter foran den ene flokken. Jeg gikk rundt i håp om å støkke rypene på ham. På hundre meters hold, lettet flokken på hundre ryper. De fløy i retning av Aasmund, etterfulgt av to hagleskudd.

Jeg fortsatte mot området rypene hadde lettet ifra, i tilfelle det skulle sitte igjen noen etternølere, slik det ofte bruker å gjøre. Femti meter foran meg oppdaget jeg to liryper, som satt i kanten av et bjørkekjerr. Jeg satte meg ned, krabbet bort til en skjæring i terrenget og snek meg inn på rypene. Kikket forsiktig opp og så at de satt 20 meter ifra meg. Jeg tok av sikringa, løftet hagla forsiktig opp og trakk av. Den ene rypa falt om før den rakk å lette. Jeg svingte hagla etter den andre, som hadde kastet seg på vingene og fikk inn nok en fulltreffer. 

Aasmund holdt opp to ryper, da jeg kom fram til posten. Ei lirype og ei fjellrype. Full kvote. Det begynte å bli skumt og vi satte kursen tilbake til teltet. 

Kongeørn på jakt

Neste dag fant vi igjen rypene i det samme området. Rypene var vanskeligere å ha med å gjøre, og de var veldig lette på vingene. Men vi kom oss tidvis på hold med rifla, og fikk felt tre ryper før lunsj. 

Da vi satt og spiste, kom det plutselig seilende en stor rypeflokk i full fart rett over hodene på oss. De hadde kurs ned i lirypeterrenget og landet 150 meter nedenfor oss. Rett bak kom det en ung kongeørn seilende. Ørnen kretset over området, før den forsvant i horisonten. 

Vi bestemte oss for å gjenta taktikken med å postere. Jeg ble værende igjen. Aasmund gikk ned og rundet rypene. Jeg så at Aasmund hadde kommet seg rundt flokken og begynte å gå tilbake i retning mot meg. Rypene lettet og kom i samme retning. De fleste passerte ovenfor meg, men en håndfull ryper skar ut. De kom i stor fart og passerte rett forbi meg. Jeg siktet på den bakerste rypa, svingte hagla gjennom og forbi fuglen, og trakk av en meter foran. Rypa klappet sammen og deiset i bakken. 

Les også

Haglepatroner - Best i test!

JEGER tester treffbilde og inntrengning på haglepatroner i alle størrelser. Vi gjennomgår hastighet, avstand, valg av choker og regler for blyhagl. Finn rett ammunisjon og patroner til din hagle og jaktform.

Spakere ryper

Om ettermiddagen, rett før det begynte å mørkne, begynte rypene å splitte seg opp. Spesielt fjellrypene trakk høyere opp i terrenget. Opp i det klassiske fjellrypeterrenget med blokkmark, skjæringer, blankskurt fjell og ur. Dette gjorde at det ble enklere for oss å komme på skuddhold, både med rifla og hagla.

Aasmund avsluttet en spennende og opplevelsesrik jaktdag med dobbel fjellrypefelling. Vi kunne begge si oss fornøyde, med fire ryper hver i sekken og ikke minst uforglemmelige naturopplevelser i rypefjellet.

LES OGSÅ: Rypejakt i Lierne