Frostrøyken står ut av munnen min i møte med de snølagte pyramidene over den mørkegrå skogen. Jeg føler meg brått liten: Det ser enda kaldere ut der oppe i høgdene. Bare nede i Båttjønndalen, den vakreste seterdalen i Holtålen, er det delvis nakne partier. Bekkene er nesten helt islagte. Snøen ligger klattvis oppover i lia, oppover mot Finsåhøgda og Fjellbekkhøgda.
Grensefjellene øst i Trøndelag gir meg sterkt behov for å traske i veidemannsfjell jeg alltid har jaktet i. Der framstår det som naturen er i ferd med å pakke på seg vinterdyna, en halvblek oktobermorgen
I fjellet har vinteren fått overtaket. Her er det bare en og annen barflekk på solvendte rabber. Ei blek oktobersol makter ikke tine bort snøen i høgfjellet, slik den gjorde i september. Likevel, det er ikke i den mørke bjørkeskogen jeg vil oppholde meg denne oktoberdagen. Jeg forlater høsten og går opp i fjellet, der vinter og skjære ryper venter.
«Men situasjonen er ikke over, før øret mitt plutselig fanger opp lyden av vinger igjen. 4-5 fjellryper kommer susende bak og forbi meg.»
Mot vinter: Vinteren begynner å få tak i fjellet. Takk for i høst, kjære fjellheim.
Finnes det ryper?
Lyden av skaresnø bærer langt. Rypene flyr opp som fjerne snøfiller. Men hist og her finner jeg i det minste spor av aktivitet. Det er ikke tomt for ryper i fjellet, selv om bestanden i de siste ti årene har vært høyst variabel. 2018 var et godt rypeår de fleste steder i Holtålen. I 2019 gjorde snøfall og survær forholdene vanskeligere for mange kyllinger. Men rypetellinger før jakta i høst viste at det fremdeles var ganske bra med rype i mange områder.
Som «høyfjellsjeger» har jeg alltid hatt en hang til å jakte på skarven, fjellrypa. Forskning viser at bestanden har gått tilbake, og faktisk er halvert mange steder i Sør-Norge. Også i Hessdalen mener jeg å ha registrert en tilbakegang for fjellrypa. Men kanskje den gode 2018-årgangen kan ha hatt en positiv betydning for denne arten? Er jeg så heldig at jeg nok en gang får høre den susende lyden av en stor fjellrypeflokk som flyr innover hvite fjellsider?
LES OGSÅ:Guide til rypejakta
En av hver: I løpet av minutter får jeg dagens to skuddsjanser, og det blir ei lirype og ei fjellrype.
Tre løpere i fjellet
Jeg går innover i fjellet, inn mot rabber som sola har tint av. Her er det mulig å bevege seg uten å lage lyd. Over er fjellene hvite, men under meg ligger Ledalen i senhøstdrakt. Vegetasjonen er delvis brungrå, ispedd en og annen gul bjørk. Her har vinteren ennå ikke kommet.
Tre mørke flekker åpenbarer seg i alt det kvite. Det er tre elger; en okse, ei ku og en kalv. I løpet av kort tid springer dyra over en dal, lunter over en fjellkam før de forsvinner ned i neste dal. Det hele er unnagjort på noen få minutter. Det er høyst imponerende å se de langbeinte dyra gjøre unna kilometer på kilometer i bratt og ulendt terreng dekt av snø. De tre brødrene Ingebrigtsen kan neppe konkurrere i langdistanseløp her.
Naturen er på mange områder fremdeles overlegent mennesket, tenker rypejegeren som fikk med seg «løpet»: Ingen elgjeger vil ha sjanse på de tre mektige dyrene der med det første, der de forsvinner innover uveisomt terreng. Men høsten kan være lang, og vinteren er enda lengre. Verken byttedyr eller jeger bør ta noe på forskudd.
Les også våre gode tips og triks til høstjakt på rype
Lover godt: Jeg får ikke felt flere, men ser bra med fugl, både fjellryper og liryper. (Ill.foto: Nils-Olav Talgøy)
Spor av fugl
Etter at elgene har forsvunnet ned i en mørk elvedal, ledes oppmerksomheten min tilbake til jakta igjen, for jeg finner ryper på disse rabbene! Først er det bare spor, men så blir jeg vár levende fugl også. Her finner den mat tilgjengelig. Mange har allerede dokket, og jeg finner flere som har ligget og kost seg i snøen over natta.
Rypa er fantastisk tilpasset livet i fjellet, ikke minst om vinteren. Den kan rett og slett bare la seg snø ned. I dokk kan rypene halvere energiforbruket. Som regel ligger rypene bare 10 cm under overflaten, for da er ikke fuglene like sårbare for overraskelsesangrep fra predatorer som rødrev og mår.
Og likevel står den opp neste morgen uten å ha tatt skade av ei lang vinternatt under den kalde snødyna, for deretter å innta dagens frokost. I senhøstfjellet før snøen legger seg overalt, kan en god start dag på dagen være frossen krekling.
Noen velger å ta med rifla på rypejakt, og andre tar med fuglehund etter fjellrype
Langdistanseløper: Sammenlignet med elgen er vi mennesker kortbeinte sinker.
Overveldende
Her og der ser jeg nå spor etter flere ryper. Jeg kommer overraskende på ei rype bak en knaus. Den hiver seg opp på vingene i et fortvilt forsøk på å få avstand mellom jegeren og seg. Men den halvkvite lirypa er en tydelig blink mot fjellsida. Den blir innhentet av haglesvermen, før den dumper ned i på ei tue mellom to snøfonner.
Jeg synes oktoberrypene er de vakreste, en blanding av høstdrakt og vinterdrakt. De er ganske så lik den naturen de tilhører. Men idet jeg skal til å legge rypa i sekken, blir jeg oppmerksom på 4–5 ryper som sitter og kikker på meg tredve meter unna. De strekker hals. Det er tydeligvis bare snakk om sekunder før de hiver seg på vingene for å unnslippe. Jeg tar beslutningen raskt: Hagla legges lynkjapt til skulderen. Men i det samme våkner hele platået: En hel flokk fjellryper, kanskje 30-40 stykker, letter samtidig. Det blir for overveldende, og jeg rekker ikke å plukke meg ut en fugl.
Lun seng: Rypene har ikke noe i mot snø. Men nå gjelder det å følge med!
Bakholdsangrep
Situasjonen er ikke over. Øret mitt fanger brått opp lyden av vinger igjen. 4–5 ryper kommer susende bak og forbi meg. De ser ut til å ha tenkt seg inn for landing. Alt går på instinkt, jeg rekker ikke tenke. Tredve års erfaring med rypejakt slår automatisk inn: Jeg legger an på den bakerste, drar siktet forbi og trekker av. Det blir en fulltreffer! Den tumler ned på snøfonna og blir liggende med stjerten i været.
To fugler i løpet av noen minutter! Slik er høstens gaver til jegeren. Og jaktdagen fortsetter. De aller fleste rypene kommer jeg ikke innpå, men jeg ser mye fugl. Det lover godt for kommende jaktår!
Trives i sola: Når jeg kommer opp på de solfylte rabbene, finner jeg spor både titt og ofte.
Kontrast
Jeg snur og går hjem. Lengre nede i terrenget tar jeg igjen høsten, idet en blek oktobersol kaster sine siste stråler over landskapet. Fjellet er kvitt, mens skogen er mørk. Høst er ikke bare farger, men også kontrast. Lyst og mørkt.
En lirypestegg skarrer i lia. En hare hopper inn i et skogsnar. Den er halvkvit, akkurat som naturen rundt. I enden av ei myr ser jeg ferske elgtråkk. Jeg labber tilfreds og håper at vinteren vil fare lint med alle her oppe. Tenker at vi mennesker må gjøre vårt beste for å ta vare på noe av det opprinnelige, slik årstidene til dels ennå framstår. Slik høst blir til vinter og vinter blir til vår. Våren kommer med liv, som vokser om sommeren. Og i september kan vi høste det beste fra naturens spiskammers, før snøfnuggene atter varsler kuldegrader. Det er noe vi har gjort til alle tider. Om det skal fortsette slik, det er opp til oss…
Les også våre mange tester av hagler!
