Frostrøyken står ut av munnen min i møte med de snølagte pyramidene over den mørkegrå skogen. Jeg føler meg brått liten: Det ser enda kaldere ut der oppe i høgdene. Bare nede i Båttjønndalen, den vakreste seterdalen i Holtålen, er det delvis nakne partier. Bekkene er nesten helt islagte. Snøen ligger klattvis oppover i lia, oppover mot Finsåhøgda og Fjellbekkhøgda. 

Grensefjellene øst i Trøndelag gir meg sterkt behov for å traske i veidemannsfjell jeg alltid har jaktet i. Der framstår det som naturen er i ferd med å pakke på seg vinterdyna, en halvblek oktobermorgen