Åpningsjakta: – Som julaften og bursdag på samme tid

Den første jubelen

Morgenen starter i et overskyet vær, med sommerlige temperaturer. Etter en drøy times kjøretur, hadde jeg rukket å mimre tilbake til tidligere jaktstarter, og jeg var som vanlig spent og håpefull til årets jaktstart.

Etter en seig marsj opp bjørkelia er den verste stigningen unnagjort. Svetten siler nedover ryggen, været har klarnet opp og fjorden ligger blikkstille langt der nede. Det er som at fjellet er stelt i stand for jakta. Kort tid etter at skoggrensen er passert, letter også første rype, opp av et lite kratt rett foran meg. En kjempesjanse. Om jeg bare hadde hatt børsa klar, for den ligger fortsatt i sekken.

Jeg hiver av meg sekken og finner fram ammunisjon, hørselvern og gjør klar hagla. På samme tid hadde det lettet to fra krattet bortenfor. Jeg får skudd i børsa og tenker at det fortsatt kan være en gjenligger. Og det stemmer bra; på fem meters hold flyr det opp nok en fugl, og skuddet går raskt. Fjærføyken står i lufta, og årets første rype er et faktum. Jubelen står i fjellet.

Det er tydelig at jeg ikke er den eneste jegeren i området. Kort tid etter kommer en jaktfalk svevende i sirkler foran meg i terrenget, tydelig på jakt, og på mange måter den beste jegeren i fjellet. Det forklarer også hvorfor rypene trykte så godt.

Ett skudd og to ryper

Terrenget her oppe er slakere, og mer lettgått. I takt med at tempoet er betydelige tregere nå, tørker også svetten. Nå er jaktmodusen påskudd. Det store spørsmålet er hvilken høyde jeg skal forsøke. Jeg har en uvane med å gå for høyt i jakten på fjellrypa, men ofte kan fuglen oppholde seg i de lavere dalsøkkene, med de første steinurene. Planen ble å holde seg lavt i terrenget, for desto lenger inn jeg kommer, desto brattere blir fjellsiden.

Det tar ikke lang tid etter at jeg er forbi de første dalsøkkene, før jeg hører steggen klart og tydelig på oversiden av meg. Jeg følger raskt på, og like etter tar steggen til vingene alene, og flyr et par hundre meter langs fjellsiden før den slår seg inn. Et raskt sveip med kikkerten bekrefter at den er på vakt. Jeg følger etter, men igjen flyr den for tidlig. Jeg lar den være, det var uansett tydelig voksenfugl, det er de store kullene jeg er ute etter.

I et dalsøkk lengre bortenfor kommer første skuddsjanse på fjellrypene. På skrått ovenfor meg flyr det opp en fugl, og etter et bomskudd henter jeg meg inn og får en fulltreffer på andreskuddet. Det som var merkelig var at det lå to ryper på bakken etterpå. Jeg er sikker på at det kun var en rype som fløy, så hvordan den andre lå der, er for meg et mysterium. Kanskje satt den på bakken akkurat der smellen gikk mot rypa i flukt? To ryper fra årets produksjon legges i sekken, men hvor var resten av kullet?

Kunsten å gå i riktig høyde

Terrenget videre blir så bratt og ulendt at det har liten hensikt å gå videre, så jeg bestemmer meg for å jakte meg oppover mot den drøyt 1000 meter høye fjelltoppen. Det skulle vise seg å være en unødvendig stigning å ta, for her oppe var det lite liv. Det eneste jeg ser er en hare, som blir borte akkurat utenfor skuddhold. Ellers er det for mye steinur og litt goldt landskap her oppe. Det var mye frodigere lengre ned, med mye blåbær og lyng. Før jeg runder av for å trekke lenger ned, kaster en rype seg på vingene og flyr langt avgårde. Nok en enslig voksefugl. Tendensen er ikke spesielt lovende.

Like før jeg tar lunsjpause ved en bekk, går jeg på enda en rype som letter utenfor skuddhold. Så var det tid for å nyte solsteiken. Lenge. Lufta står fortsatt helt stille, og skyene er forduftet fullstendig. Jeg tok av meg både sko og sokker for å lufte ut, og nøt en porsjon real turmat, med en brusboks. Perfekt i høstvarmen. Utsikten er upåklagelig. Her jeg sitter kan jeg se fjelltoppene som omkranser fjordtarmen. Fjellrypeland så langt øye kan se.

Lunsjrypa

Så var det tid for å fortsette. “Lunsjrypa” er et kjent fenomen blant rypejegere. Det går ut på at man ofte finner fugl raskt etter man starter jakta igjen etter lunsjpausen. Det har slått til mange ganger på mine jaktturer, selv om det selvsagt er mer fleip og overtro enn fakta. Men det treffer uforklarlig godt også til tider. For også i dag går jeg ikke mer enn fem minutter før det igjen letter foran meg. Skuddet går raskt og igjen er det skudd nummer to som redder meg, og feller fuglen. Den andre rypa slår seg ned med det samme. En stor og flott rypekylling havner i sekken, den andre er på vakt og forsvinner raskt igjen.

Med fire ryper i sekken er jeg strålende fornøyd med dagen, og spesielt positivt overrasket over skytingen, ettersom skytetreningen også i år har vært lite prioritert. Jeg fortsetter lavt i terrenget i håp om å se et kull eller to, men det blir kun med håpet. Enda en gang treffer jeg på en enkeltfugl i steinura, som var så tam at jeg mistet lysten til å felle den.

Jeg holdt skuddet, ettersom at jeg både hadde fått nok fugl i sekken, og ikke hadde sett spesielt mye ryper denne åpningsdagen, med knappe to mil tilbakelagt i terrenget. Jeg blir heller sittende å se på steggen som beiter seg bortover det slake dalsøkket, og nyter synet.

Det ble en fin opplevelse, og det er alltid godt å vite at det er fugl igjen i terrenget. Selv om jeg kanskje ikke så kullene i dag, er jeg sikker på at jeg både har forbigått noen, og heller ikke vært innom nøyaktig der kullene oppholdt seg i dag. Det er for tidlig å gjøre noen konklusjoner om hvordan produksjonen har gått her etter kun én tur. Likevel ble det uten tvil en fantastisk start på jakta, og det føles godt å tenke på de utallige jaktturene som ligger foran meg i høst og vinter.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus Danielsen Holmer er journalist i JEGER. Han har hatt lidenskap for jakt hele livet, spesielt rype- og skogsfugljakt. Han tester utstyr, lager reportasjer og dekker nyhetssaker. Har du en sak Markus kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

LES OGSÅ

Rypejakt i jaktfalkens rike

I oktober drar vi på rypejakt med stående fuglehunder i Norges beste rypekommune, til Lierne nord i Trøndelag. Det er et område både rypejegeren og rypefalken trives i – med god grunn!

Nomaden og uteliggeren Bengt-Are Barstad

Han trosset jaktmotstanden i familien og tok jegerprøven, men han ble ingen hardbarka jeger. Kjærligheten til dyr og fugler gjorde det vanskelig og sårt å ta liv. Bengt-Are Barstad er mest kjent som eventyrer, men han er også jeger. 

På støkkjakt etter skogsfugl

Tre forventningsfulle jegere krysser grensen til Sverige for å oppleve skogsfugljakt allerede i august. Etter timer med asfalt og humpete skogsbilveier åpner endelig det svenske skogsfugleldoradoet seg, og eventyret kan begynne.